Sin mors mamma

– Jeg kunne aldri slappe av. Jeg kjempet for å overleve, kjempet mot foreldrene mine og mot barnevernet, sier Nellie Renate Krokstad. 

Det kommer høstsol inn det sørvendte vinduet i leilig­heten på Majorstua i Oslo. Forfatterdebutanten sitter oppkveilet i en stor og myk hjørnesofa omgitt av puter og tepper. Her bor hun med to venner, her lager hun sine YouTube-videoer som handler om alt fra kleine sex-temaer og pinlige menshistorier til flaue sjekkereplikker. Men også om egen psykisk helse og vonde betroelser fra andre unge som har vokst opp med omsorgssvikt. Nellie Renate Krokstad var barnet som sov i sengetøy som sjelden ble skiftet. Nå har hun stort sett kontroll på voksentingene i livet, og skifter sengetøyet selv. 

– Jeg måtte nesten kjempe selv for å komme meg ut av barndomshjemmet. Det gikk elleve år før jeg kom i fosterhjem. Barnevernet tenkte vel at det var lettere å vokse opp med en psykisk syk mor, enn om det hadde vært fysisk vold. Men de kjente meg. De så det. Jeg luktet av kattetiss på skolen, likevel var det ingen alarm, sier Krokstad. Det er et minne som fortsatt gjør henne fortvilet og frustrert. Da vennene sa det luktet kattetiss av henne, forsvarte hun seg og moren: 

– Det er vanlig, sa jeg, det sier mamma; sånn er det å ha katt. Jeg visste jo at det ikke var sånn. 

95 000 tilhengere

Senga er tilfluktsstedet der hun hviler når hodet er
slitent. Livet med ADHD, angst og nedstemthet krever dager med dyne, pute og den tynnslitte kosebamsen Brakar. Noen ganger spiller hun inn videoene sine der, for eksempel når hun snakker om hvordan det er å ha en depresjon. I dag er Nellie Krokstad en av Norges
største YouTube-stjerner med nærmere 95 000 abonnenter. Hun fikk tidlig høre at hun var et løvetannbarn, så det kalte hun ungdomsboka hun har skrevet om livet sitt: Løvetannbarnet – en overlevelseshistorie.

– Jeg vil treffe barn og unge i min situasjon. Jeg ser på meg selv som den litt snåle storesøsteren jeg aldri hadde. Som forteller at livet er kjipt noen ganger, men til tross for det kan man blomstre. Boka er også skrevet til barnevernet, som kan få et innblikk i livet til et fosterbarn. Jeg kjemper for at barn skal ha en stemme, sier forfatteren og legger til at det også har vært terapeutisk for henne å skrive. Hun fikk tilsendt barnevernsmappen sin, «på sånn sju kilo», fra 1997 til 2015. 

Barn med ansvar

For å skrive boka måtte hun også ha samtaler med moren, som alltid hadde oppmuntret henne til å skrive historien sin.

– Hva slags støtte fikk moren din?

– Hun fikk mye hjelp, men mamma var veldig syk. Det var alltid masse damer innom som snakket med henne i stua. Hjelp i Norge er valgfritt til en viss grad. Hvis mamma følte for at hun ikke ville ha hjelp, så fikk hun ikke hjelp. Det var litt stolthet over å klare ting selv, selv om hun ikke gjorde det. Hun burde fått mer hjelp, sier Nellie Krokstad. I flere år sto hun opp ekstra tidlig:

– Det var rotete bad, kjøkken og stue. Jeg følte alltid behov for å rydde og vaske, for da ble mamma glad når hun sto opp. Og da kunne jeg være glad. Jeg skjønte ikke helt at det ikke var mitt ansvar, men visste at hvis ikke jeg gjorde det, så ville ingen. Jeg vet at barn og ungdom får ukepenger for å gjøre plikter i huset, men jeg tok ansvaret for et helt hus, sier Krokstad. I helgene var hun i ulike besøkshjem.

– Det tror jeg i det lange løp er mye mer skadelig. Jeg skulle bare fått et trygt hjem fra starten av. Kanskje jeg skulle ha vært mer hos pappa? Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg hadde vært flyttet tidligere. Hadde jeg hatt senskadene? Eller ville jeg vært helt lik?

– Hvilke senskader?

– At jeg har vokst opp med en psykisk syk mamma har gjort meg redd for å gå på butikken klokka åtte på kvelden. Hadde jeg utviklet like sterk angst og depresjon, om jeg hadde kommet i et normalt hjem med rutiner og voksne som var voksne? Om jeg hadde hatt voksne rundt meg som hadde taklet ADHD bedre? Jeg ble voksen fort, så jeg føler at jeg sliter litt med å være voksen nå, sier Krokstad. 

Omsider fikk den urolige jenta et fosterhjem. Huset var flott, og moren var ung. Renate, som hun het før hun la til Nellie, gledet seg.

– Jeg var det eldste barnet, og fosterbarn skal ikke være eldst. Jeg ble kriseflyttet fordi fostermoren slo meg i ansiktet. Hun var barnslig, og lo av meg fordi jeg ikke kunne vaske klær for eksempel. Det hjemmet ga meg traumer. Jeg fikk høre at «hadde jeg ikke vært så vanskelig, så kunne de hatt flere fosterbarn.» Jeg kom fra et trøblete hjem og kom inn i et enda vanskeligere et. Jeg hater barnevernet litt for at de ikke sjekket denne familien bedre. I barnevernet bør det ikke være slik at «du var heldig, dette fosterhjemmet er bra, det var flaks». 

Det gode hjemmet

Alt snudde den dagen da hun fikk nye fosterforeldre, 15 år gammel. Hos det nye paret var det trygghet, ro og fine omgivelser. Jenta følte snart tillit.

–  Fortsatt snakker jeg med fosterfaren min nesten daglig. Han er mer en far enn min egen far. Jeg ser på dem som familie. Hver gang de er i Oslo møtes vi ute på kafé. Vi ringer, sender meldinger. Det er sånn det er å ha foreldre. Man trenger dem uansett hvilken alder man er i. Om man har spørsmål eller vil hjem til jul, ikke sant? Jeg tror jeg alltid kommer til å se på dem som reserveforeldre.

Navnebytte

Det gikk noen år der Nellie Krokstad flere ganger flyttet ut, men kom så tilbake til den trygge havnen hos fosterforeldrene. Hun startet flere YouTube-kanaler og tok sitt nye fornavn, Nellie.

– Jeg likte ikke fødenavnet mitt Renate. Syntes det var flaut at noen sa det. Det var mitt svar på at jeg ikke har rot noe sted, at jeg ville jeg bestemme mer selv. Det var så mange valg som ble tatt for meg. Jeg forbandt mitt eget navn med skuffelse fra foreldre.

– I det store og det hele er jeg glad for å ha ADHD. Jeg synes det er kjedelig diagnose å ha, men det gir meg mye positivt også. Hvis jeg først gjør det jeg synes er gøy, kan jeg være veldig kreativ og jobbe mye. Jeg vil likevel ikke romantisere ADHD-diagnosen. Det kan høres ut som det er en lett diagnose å ha, når jeg sier at jeg er glad for det. Noe det definitivt ikke er. Men jeg vil ikke sitte i et mørkt hjørne og klage. Folk oppfatter verden forskjellig. I min jobb er det positivt å ha ADHD. Jeg kan sitte stille i sofaen og få inspirasjon av et teppe. Det er vanskeligere hvis man har en jobb der man må være konsentrert, oppmerksom og til stede. Det er også positivt at vi er omsorgsfulle, vi legger mye følelser i ting, sier Nellie Krokstad og fortsetter:

– Jeg har depresjonen i tillegg, den gjør meg utmattet og at jeg ikke ser lyst på noe. ADHD-en drar meg opp. Jeg ville vært mye mer innestengt uten den.

Video som endret

I 2014 la Nellie Krokstad ut en video som hun kalte «Min historie», spilt inn om natten, der hun snakket i 20 minutter om det hun hadde opplevd.

– Hvordan er det å se tilbake på den?

– Jeg kjenner meg veldig igjen, for det er fortsatt frustrasjon om ting. Jeg husker da videoen bikket 100 000 seere. Da tenkte jeg: Ok, folk liker å høre om psykisk helse. På den tiden var det ingen andre youtubere som snakket om det, sier Krokstad. Hun har laget en videoserie som også heter «Løvetannbarna». Her leser hun opp historier som følgerne hennes har sendt henne. I kommentarfeltene på kanalen hennes kan det stå ting som: «Elsker deg. Du er 99 prosent av grunnen for at jeg lever, Nellie.»

– Jeg pleier å si at jeg setter veldig pris på det, men at den styrken til å leve har de i seg selv. Jeg tror det skal mer til enn en person på internett som forteller at du er mer verdt enn du tror. Men jeg føler ansvar og tar det de sier 100 prosent seriøst. Og jeg svarer alltid hvis de skriver til meg. Jeg er ikke psykolog, og skal være veldig forsiktig. Det betyr ikke at jeg ikke kan være et medmenneske og vise respekt og forståelse.

– Er det bare bra med all åpenheten?

– Det er kjempeviktig å snakke om psykisk helse. Men jeg er ambivalent. Det kan også skape et større press. For jo mer du snakker om en ting, jo større «deal» blir det. Jeg har fått kommentarer på at det er vanskeligere å komme ut, når noen gjør en stor greie av det. Det kan føles mer skamfullt å være i akkurat det, sier Nellie Krokstad.

Fra ganske tidlig av visste omgivelsene hennes om vanskene hennes. Med en venninne som også var barne­vernsbarn kunne hun dele det hun trengte.

– Det var ikke vanskelig for meg å være åpen. Men det som blir vanskeligere og vanskeligere, er å si: Jeg orker ikke å møte deg i dag likevel. Jeg har akseptert meg selv, men jeg føler jeg alltid blir den negative personen man ikke gidder å henge med, fordi det alltid er mørkt. Jeg blir «den syke vennen».

Respekterer moren

Til tross for skildringene av en vond bakgrunn i boka, uttrykker forfatteren også stor kjærlighet og forståelse for en mor som hadde alvorlige lidelser. Både faren og moren fikk lese på forhånd det som står om dem.

– Det har aldri vært meningen å svartmale. Mamma har prøvd å gjøre sitt beste, og det har jeg all respekt for, sier Krokstad.

Hun forteller at moren har det bedre i dag, har fått et annet perspektiv på livet, har flyttet til et nytt sted og «noen å spise taco med på fredager».

– Jeg var på besøk i sommer, med kjæresten min. Det var rent i huset, og hun så ordentlig ut. Det var veldig deilig å se, sier Krokstad med et smil. Og kjæresten
hennes er god støtte:

– Han vet godt hva jeg kommer fra og klandrer ikke meg for at jeg er som jeg er. Nellie Krokstad holder opp boka ADHD og samliv av Sverre Hoem, som hun og
kjæresten leser sammen:

– Det står i boka at mange parforhold ikke klarer seg. Det er veldig trist, for jeg føler at alle med ADHD også fortjener kjærlighet. Selv om vi er vanskelige. •