Sett innenfra

Forfatteren av «Alle utlendinger har lukka gardiner», Maria Navarro Skaranger snakker lavt, mens hun ser litt skrått ut i rommet.

 – Jeg tenker ikke at det var min skyld at broren min tok livet sitt for fire år siden, men jeg tenker mye på at jeg har stått så nær et menneske og likevel vært så langt unna. Av og til tenker jeg at vennene mine har glemt det. Har de glemt at broren min gjorde selvmord? De tør ikke ta det opp med meg, det er noe som ikke snakkes om.

Hun lener seg bakover og er stille.  

– Det er kanskje slik det er med sorg, folk vet ikke hva de skal si? 

– Ja, slik er det med all sorg, med kjærlighetssorg også. Man vet ikke hva man skal si og man er redd for å trenge seg på.

Babyer og søvn

Den ene broren hennes ble bare 40 år. Hun har vokst opp med to brødre og med mamma, på Romsås i Oslo. Moren hennes er norsklærer. Faren er fra Chile, han stiftet en ny familie, og hun og brødrene har ikke samme far. 

– Selv om den ene broren min er død, tenker jeg at jeg har to brødre. Og så har jeg en haug med halvsøsken, sier hun. 

Vi sitter på en kaffebar på Carl Berners plass i Oslo. Hun forteller om babyen på seks måneder som ikke vil sove alene, men har vent seg til å bli ammet til hun sovner. Helsestasjonen gir klare råd om at babyer må lære seg å sovne på egen hånd. 

– Det er kjempevanskelig. Jeg tror mange ammer barnet i søvn, det er enkelt for mange. Man blir veldig sliten, men det er jo helt fantastisk å være mamma.

Romsås-slang

Maria Navarro Skaranger er en høy, slank ung dame. Vi går langs den firkantede rundkjøringen på Carl Berner. Det er en uke før premieren på filmen «Alle utlendinger har lukka gardiner», som bygger på hennes prisbelønte debutroman fra 2015. 

– Når fikk du lyst til å bli forfatter? 

– Jeg har alltid likt å lese, men jeg begynte ikke å skrive før seint på videregående. Så skulle bestevenninnen
min begynne på en skole der de hadde en skrivelinje. Så ble jeg med dit.

Det var Nansenskolen på Lillehammer.  

– Da skjønte jeg at det å skrive er veldig gøy. Det var i grunnen helt tilfeldig at jeg ble forfatter. Jeg skrev «Lukka gardiner» som skoleoppgave. Det var gøy å være i hodet til en 13-åring, både språklig og mentalt. Og det var så befriende fordi det var mitt, det var ingen andre som hadde tilgang til det. Det er et litterært språk, det er ingen som snakker slik som språket i den romanen. 

«Alle utlendinger har lukka gardiner» er den første boka som er skrevet på kebabnorsk. Maria Navarro Skaranger liker ikke begrepet, hun synes det er teit. Og synes det skal kalles slang eller ungdomsslang. 

– Snakket du slik da du bodde på Romsås? 

– Kanskje det var innslag av det i språket mitt i en periode, jeg snakket nok slang sammen med vennene mine. Det er ikke slik man snakker på skolen, med lærerne. Det er en slang ungdommen bruker seg imellom.

«Hva liker du å lese?»

Læreren på Nansenskolen sa at hun måtte sende skole­oppgaven til forlag, så Maria sendte manuset til fem ulike forlag. Alle kontaktet henne og inviterte henne på møter.  

– Jeg var 19 år og for meg var det helt overveldende. Jeg visste jo ikke noe om forskjellen på forlagenes profil, og ble stresset da jeg satt på møter i prangende lokaler og ble spurt om hva jeg liker å lese. Jeg klarte ikke å svare, jeg var helt blank. Så kom jeg til Oktober forlag, der var det mer nedpå. De hadde den samme holdningen til teksten som jeg hadde, så da valgte jeg dem.

Romanen handler om en jente på 13 år og hennes familie og hennes ungdomsforelskelse, og den ble en suksess. Maria Navarro Skaranger fikk debutantpris. Nå er den blitt spillefilm, men Maria har ikke samarbeidet tett med filmteamet. 

– Etter at jeg har skrevet en bok får jeg et veldig ambivalent forhold til den. Jeg kan våkne om morgenen og hate boka mi, og tenker bare på feil jeg har gjort. At et komma er feil, for eksempel. Men så kan det være andre morgener jeg våkner og synes det er greit.

Boka brukes mye i undervisningen på skoler.  

– Når dette blir favorittboka til læreren, er det kanskje ikke så kult for elevene. Men jeg får meldinger fra elever at dette er den første boka de har lest, og meldinger om at «dette er den beste boka jeg har lest». Jeg har også fått meldinger om at jeg setter ungdommen på Romsås i et dårlig lys, og det er også helt greit. Men da svarer jeg at det gjør jeg ikke. 

– Hva synes du om at komiker Herman Flesvig bruker den slangen? 

– Han må gjøre som han vil, men for meg blir han en del av den politiske korrektheten. Det er ikke så vanskelig å snakke slang. Man kan ikke lage regler om at det bare kan snakkes av folk med en bestemt bakgrunn. 

Alle de ti bakkene opp

Maria Navarro Skaranger snakker ikke bred Groruddalen-dialekt, blant annet bruker hun tynn l.

– Sjarmen med Oslo øst er at man blander alt mulig når man snakker. Broren min snakker mye mer Groruddalen enn jeg gjør. Jeg kan si en en-endelse på et ord i samme setning som jeg sier «meg sjæl».

– Hva var det beste med å vokse opp på Romsås?

– At det er nær skogen. Jeg har en idé om at jeg liker å gå i skogen, men jeg gjør det ikke så ofte, selv om jeg plukker sopp på høsten. Sammen med moren min har jeg gått alle ti bakkene opp til Lilloseter mange ganger, og en periode på ungdomsskolen løp jeg ofte rundt Stenbruvannet. Mamma gikk på ski i jeans, men nå er det så mye utstyr. Det blir et større tiltak.   

– Det verste med Groruddalen, hva er det?

– At det er så langt dit. Vi bor i en liten leilighet på Sinsen og har tenkt å flytte snart. T-banen opp til Groruddalen tar så lang tid, bussen også.

Hardt å være ung

Maria flyttet til Østensjø på slutten av ungdoms­skolen, og tok videregående på sentrumsskolen Foss, som ligger øverst på Grünerløkka. Hun sier det er tøft for alle å gå på ungdomsskolen og på videregående.

– Man er så usikker på seg selv, og folk er slemme mot hverandre. Jeg er så glad for at jeg aldri skal gå ungdomsskolen eller videregående igjen. Man er kanskje mer direkte og frekkere i kjeften i Groruddalen, men jeg tror det er tøft for alle uansett hvor de bor. På Romsås drakk vi ikke alkohol og hadde ikke så mye kjærester. På Foss var det Oslo vest-preg. Masse fester med masse alkohol og sex. På Romsås var jeg en av de beste i klassen. På Foss jobbet jeg hardt for gode karakterer, likevel var det alltid noen som var bedre, som kom fra veldig ressurssterke hjem.

Maria sier at hun i ettertid har tenkt mye på at hun møtte en annen sosial klasse da hun gikk på Foss.

– Etterpå syntes jeg det var så urettferdig. Da jeg gikk der, syntes jeg det bare var spennende. Jeg tror fordommer vi har mot hverandre handler mye mer om klasse og status enn om etnisitet. Utenforskap handler mest om at man blir behandlet som en som er utenfor.

Tomme fraser

I 2018 kom hennes andre roman, Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen), som også fikk veldig gode kritikker.

– Jeg var 21 år da broren min tok sitt liv, og jeg skrev dagbok den første tida etterpå. Noe av dette er grunnlaget for starten av romanen, men romanen er ikke elvbiografisk. Det var et sjokk at han døde. Så fikk vi brosjyrer fulle av fraser. «Dette tar tid, bruk tid», osv. Det var helt tomt.

Hun har samlet alt håret i en stor topp midt oppe på hodet. Ansiktet hennes blir helt konsentrert når hun er engasjert.

– Hvis du har schizofreni, som Nils i boka har, er du kanskje helt utenfor. Du har ikke muligheten til å ha en fulltidsjobb, og når du har syke perioder greier du ikke jobbe. Det er masse, masse skam. Det ironiske er at du i utgangspunktet er paranoid og så opplever du overvåking og mistenkeliggjøring fra helsevesenet og fra Nav.   

– Hva synes du om all oppmerksomheten rundt Ari Behns selvmord?

– Jula er vanskelig, jeg har aldri likt den. Så skjedde dette og det ble et slags hysteri. Han som hadde blitt gjort så mye narr av da han levde, ble så opphøyd. Jeg fikk vondt i kroppen. Det var for mye. Datteren holdt en kjempefin tale i bisettelsen. Men media måtte kommentere den også, igjen og igjen, akkurat som om hun var en politiker. Hun snakka jo som pårørende. Jeg synes det var veldig problematisk, selv om jeg ikke tror noen tar sitt eget liv fordi andre gjør det.

Hun holder på med en ny bok, men den kommer ikke før om minst ett år, sier hun og smiler. Nå skal hun hjem til mannen og babyen.

– Jeg skriver for å utforske ting. Jeg er opptatt av utenforskap og av klasse. Jeg prøver å finne ut av mitt eget liv gjennom å skrive. Det er mange ting jeg ikke forstår.

– Tekstene er korte, ikke som en sammenhengende historie?

– Det er slik jeg er. Jeg er veldig språklig orientert og klarer ikke skrive langt. Selv om jeg skulle ønske jeg kunne skrive kjempelangt, er det det lille formatet som er mitt. •