Sangen i St. Croix

Først stemmer de instrumentene. – Ett-to, ett-to, pølse i vaffelen! sier Jørgen Blindheim Larsen over elgitaren og fortsetter: – Skal vi ta Hey Joe? Gjengen har fått en spesialinnredet metallcontainer ved kulturhuset St. Croix til å øve i. Den er trang og fylt opp av forsterkere, instrumenter, høyttalere, mikseutstyr og et villnis av ledninger. Kaos råder, men de velvoksne guttene har inntatt plassene sine med stoisk ro. I dette rommet er de gutter som spiller, leker og fleiper, ikke menn som sliter med rus og psykisk helse. Kaffetermosen er full, ingenting mangler. Bortsett fra et bra bandnavn, for å finne på dét er «det vanskeligste av alt». Hey Joe er en klassisk låt fra 60-tallet med uklart opphav som mange har spilt inn, men rockeversjonen til Jimi Hendrix er velkjent. Det betyr noen fine riff på gitaren til Jørgen Blindheim Larsen. Musikerne setter i gang, litt nølende først, men sikrere etter hvert. – Gitarsolo! roper musikkterapeut Daniel Løset Kristiansen som spiller keyboard, og Larsen drar til. Oppmøtet er litt tynt i dag. Bassisten mangler. Og hvor er Knut på trommer? Musikkterapistudent Thea Hærnes, i praksis fra utdanningen i Bergen, har tatt over stikkene. Ingen har fått tak i Knut Slettetveit, han har muligens en litt dårlig periode. Med bassisten borte har musikkterapeut Joachim Huby tatt hans plass. På vokal sitter Stian klar, en rolle han ikke er helt trygg på ennå. Stian ønsker ikke å vise ansikt og fullt navn i reportasjen, men snakker gjerne: – Jeg pleier å spille gitar, men så sklei jeg på moped på vei til korøvelse og fikk skulderen ut av ledd. Det er tøft å synge uten gitaren, sier han. Stian har hatt problemer med angst i mange år. Men å takle nye oppgaver – og nye folk i brakka som journalistene fra Psykisk helse – er utfordringer han tar nå. – Angsten blir høy, men når jeg kommer igjennom, er det bra å ha den mestringsfølelsen med seg.

Musikkterapitilbudet i Fredrikstad kommune er blitt systematisk bygget opp siden 2014. Det er rundt 40–50 personer som benytter seg av tilbudet. Tjenesten omfatter både rus og psykiske lidelser, men det skilles ikke mye mellom disse. Ofte har folk sammensatte problemer. En fersk rapport om musikkterapien i det kommunale rusarbeidet i Fredrikstad viser at deltakerne er svært fornøyde. Tilfredsheten på musikkterapitilbudet scoret 9, 2 i gjennomsnitt blant 18 brukere i undersøkelsen, der toppscore var 10. Oppfølging av terapeutene fikk også 9,2. Aktivitetene består av kor, band og individuell musikkterapi. Deltakelse i ulike arrangementer og på konserter er også viktig. Å kunne vise seg fram, og få positiv respons, gir glede. I containeren, eller bunkersen som noen velger å kalle den, er musikerne godt i gang med neste låt. I alt har de 10–12 sanger fra den klassiske rock- og bluesarven på repertoaret, foreløpig. «Gimme all your lovin’», synger Stian og bandet henger med i den karakteristiske ZZ-top-grooven. Når siste akkord er slått, romsteres det ved inngangsdøra. Musikkterapeut Daniel Løset Kristiansen lyser opp bak pianotangentene da han ser hvem som kommer: – Hei Knut! Så bra! Knut Slettetveit smiler på vei inn og forteller at bassisten er hos legen. Selv er han klar, med trommestikkene på lomma. Student Thea Hærnes må vike fra rytmeinstrumentene. Slettetveit setter seg ned og slår noen myndige slag på skarptromma, smeller litt på cymbalen og tråkker inn pedalen på basstromma. Det kommer ny energi i øvingslokalet. De tar Gimme all your lovin’ en gang til. Stian begynner å bli varm i stemmebåndene og trøkker til på vokal. Før røykepausen rekker de å spille en smygende og tett versjon av Eric Claptons Wonderful tonight. – Det der var en skikkelig «tryckare». Siste dans, og siste halvliter’n er solgt, sier gitarist Larsen med et flir. De andre ler. Atmosfæren begynner å bli temmelig stinn med så mye folk i containeren. De bestemmer seg for å spille Pink Floyds Wish you were here. Så er det tid for kaffe og en sigg.

Jørgen Blindheim Larsen klemmer hendene rundt kaffekoppen. Det burde vært vår, men vinteren er seig som en saksofonsolo. – For meg er musikkterapien et tveegget sverd. Musikken var min greie i oppveksten. Jeg spilte ikke fotball. Og jeg hadde ikke noe støtteapparat. Musikk var en selvstendig ting, og det var litt opprør i det. Så jeg føler det er litt vanskelig nå, at det er satt i en terapiform. Men jeg fyller 50 om en uke, så kanskje jeg er ferdig med det opprøret, sier Larsen med et glis. Han forklarer at han har en schizofrenidiagnose, men er mer på vei over i depresjon. – Det vi får her, er en kombinasjon av terapi, musikalsk utfordring og kreativitet. Så er spørsmålet hva slags ambisjonsnivå vi skal ha, hva vil vi med bandet? Mye handler om å gi ting tid, ikke vente at alt skal skje med én gang. Det som er veldig positivt her, er at musikken gir en mening med livet, en mening med hverdagen, sier Larsen. Han har lyst til å komme ordentlig i gang med å skrive egne låter igjen. Trommis Slettetveit kommer inn: – Det er den eneste moroa jeg har. Jeg sliter med nerver, angst og depresjon. Det har vært rus hele veien. Jeg har vært ut og inn av fengsel. Da er det deilig å gå til musikken. Det er den interessen jeg har, egentlig. – Hva slags rusproblemer har du? – Alt, stort sett. – Hvordan er rusbehovet når du spiller? – Det er ikke der. Når jeg er fokusert på musikken, kan jeg ikke slenge inn rustanker, sier Slettetveit. Trommespill har han lært seg som voksen, og nå er han hekta på noe positivt. En av reglene for å være med på musikkterapien er at det ikke er greit å være påvirket under spilling. Men det er ikke krav om å være generelt rusfri. Knut Slettetveit håper at han skal få til å øve mer alene på trommene også. Alternativet til musikken er å sitte alene hjemme eller henge med folk i rusmiljøet. Ett viktig mål med musikkterapien er at den skal gi mer positive sosiale nettverk for brukerne. Kanskje kan de være litt sammen utenom tilbudet også.

Daniel Løset Kristiansen startet opp musikkterapitilbudet i Fredrikstad kommune i 2014. Han er blitt ansatt på heltid, mens to andre musikkterapeuter har deltidsstillinger. Tilbudet er nå fast etablert som en del av arbeidet for rusavhengige og de med psykiske lidelser. Kristiansen forteller om hvordan musikken fjerner merkelappene folk har på seg ellers som «rusavhengig». Den får fram det friske i menneskene. – Det som er så bra når vi spiller, er at vi glemmer rollene vi har. Vi klikker naturlig sammen. Jeg også står her og koser meg og glemmer at jeg er på jobben, forteller musikkterapeuten. Musikken fungerer som en naturlig inngang i helsearbeidet, samtidig som metoden er målrettet. Helst ser Kristiansen at karene en dag skal kunne drive bandet alene, uten ledelse av terapeutene. I rapporten om musikkterapien i kommunen, heter det at tilbudet for enkelte har ført til mindre behov for innleggelser, og bruk av andre tjenester i kommunen. – Vi har sett en klar sammenheng: at noen har fått mer stabilitet og utvikling, og det har gitt mindre trykk på innleggelser. For noen tror jeg musikkterapi-tilbudet kan utgjøre forskjellen mellom liv og død. Vi fremmer håp og bygger opp. Noen fungerer veldig dårlig ellers, men her får de vist fram andre sider av seg selv, sier Kristiansen. Det er stor spennvidde på brukerne av musikkterapien. Noen er så syke at de alltid vil trenge tverrfaglig støtte der musikken er en del av behandlingsopplegget, andre har lettere utfordringer og kan etter hvert gå til en jobb og et vanlig liv. – Tror du musikkterapi sparer samfunnet for utgifter? – Når musikkterapien blir enda bedre etablert ute i kommunene, kan man gjøre studier på hva et sånt type tilbud sparer samfunnsøkonomisk. Jeg vil tro det er ganske mye.

Tilbudet om band og kor hjelper vokalist Stian med å få struktur i hverdagen. Han forteller hvordan musikken virker frigjørende på en som har hatt så mye angst at han i perioder har vært helt isolert: – Det er så merkbart når vi sitter på øving. Når alt flyter, her-og-nå-øyeblikkene. Å komme inn i containeren gjør at jeg får fri fra tankekjøret i hodet, sier han med en dialekt som røper at han har vokst opp lenger nord i landet. En gang var også han en ung gutt som spilte i band. Etter kaffekoppen er det tid til enda en time formiddagsøkt. «Angie. Angie, when will those clouds disappear?» synger Stian. Rolling Stones’ ballade Angie har gutta spilt en del før, men de må likevel finpusse på arrangementet. Og bør de legge den i d-moll i stedet for a-moll, for å matche stemmeleiet til Stian bedre? For Knut Slettetveit er bandet blitt redningen. – Jeg grudde meg veldig i begynnelsen. Men dette er det beste tilbudet jeg har fått fra kommunen. Når det svinger, er det så moro. Jeg lurer på åssen jeg hadde vært uten musikkterapien? •