Mellom himmel og demens

- Språket vårt dekker bare en liten flik av følelsesregisteret. Jeg bruker musikk som konkret tiltak og et bilde på det som er vanskelig å si noe om, sier Audun Myskja.

bilde av Audun Mysjka sittende

Feil vei

- Jeg var på vei inn i den kjemiske arenaen med legemidler, men det var ikke det jeg behøvde.

(Foto: Paal Audestad)

Audun Myskja sukker tre ganger. Først høyt, så stille og en gang til med hele kroppen som faller sammen. Så retter han seg opp igjen på stolen.

- Man kan sukke på hundre forskjellige måter, forklarer han.

- Men når vi snakker om følelser, sier vi ting som «sint, blid, glad, trist». Vi har ikke så mange ord. Musikk er et bilde på det som er vanskelig å si noe om, de dypere følelsene som beriker mennesket og som gir drivkraft. Det vil si det mystiske og sårbare som gjør at vi står opp og går på jobben hver dag. Hva er det som gjør at vi gjør vårt beste, dag etter dag? Noen ganger klarer vi det ikke, hva er det som gjør at vi klarer det eller ikke klarer det? Det må vi kommunisere med hverandre!

Synger beskjeder

Audun Myskja er lege og spesialist i allmennmedisin. Nylig ga han ut sin syttende bok, en bok om demens og musikk. Den skrev han etter å ha tatt doktorgrad på musikk i demensomsorgen. Han spiller i band og han har også tidligere skrevet om musikk og medisin. I boken «Hjertet mitt har ikke demens» beskriver han hvordan personer med demens, som nesten ikke klarer å oppfatte noenting, får igjen evnene til å kommunisere og plutselig forstår hva som menes når ansatte eller pårørende synger. Rytmen og sangen skaper en forståelse som en vanlig samtale ikke klarer. Og det gjelder ikke bare ved demens, forklarer han.

- Jeg traff nettopp igjen en elev som hadde flyttet til utlandet og fått et nytt liv. Da hun gikk hos meg hadde hun depressive og til tider psykotiske symptomer. Hun har lært seg å gi alle følelser uttrykk ved hjelp av sin egen stemme. Hun sang seg bokstavelig talt frisk og ut av depresjonen, og lever et kreativt liv nå, forteller han.

Utvidet perspektiv

Musikk er ikke det eneste Audun Myskja blander inn i medisinen. Da han var ung legestudent, jobbet han som healer ved siden av.

- Gjør du det fremdeles?

- Healer er et vanskelig begrep. Jeg er opptatt av et utvidet perspektiv på medisinen. Healing er egentlig å ta i bruk det som gammel indisk og asiatisk medisin kaller chi, eller qi. Vi har ikke noe begrep for liv i medisinen. Er det noe vi mangler?

Han svarer ikke direkte på spørsmålet om healing, men han forteller at jobben hans som lege stort sett går ut på å gi den enkelte verktøy til å mestre livet sitt, blant annet trening og meditasjon.

- Vi må se på den slitenhetsbølgen vi står oppe i nå. Det er en epidemi av trøtthetssyndromet ME og slitenhet blant ungdom. Vi trenger å se på hvordan vår opplevelse av ”energi” eller livskraft fungerer. Reparasjonsmedisinen som helsevesenet bruker er blitt for dyr. Hjelpen kommer for sent, derfor må vi se på forebygging tilpasset den enkelte. Jeg tror at vi vil ha mye igjen for å utforske tilnærminger til forebygging og behandling som inkluderer energibegrepet. Det finnes et flytsystem i kropp og sinn. Hvis det lukker seg, hjelper det ikke å trene til du blir blå. Folk som alltid har vært friske skjønner ikke dette. Jeg har utforsket erfaringer på dette området i boken ”Finn din indre kraft”, og får stadig tilbakemeldinger fra mennesker som har fått hjelp av slike verktøy til å finne flyt, mestring og en opplevelse av helhet.

Anoreksi fra han var ung

Audun Myskja har ikke alltid vært frisk. I boken «Finn din indre kraft» beskriver han en tid som ung, hvor han var reist til Irland for å jobbe på et kollektiv med utviklingshemmede. Her ble han så syk at han ble liggende i fjorten dager uten å spise, med en sykdom som ingen visste hva var på den tiden. Han ble så svak at han ikke kom opp av sengen og trodde han skulle dø.

- Jeg hadde en opplevelse knyttet til at jeg led av anorexia nervosa fra puberteten av. Sykdommen var ikke beskrevet i medisinsk forstand, og det fantes ikke behandling. Den økte hos meg gjennom noen år. Jeg sto opp om natten og stjal mat, fordi jeg ikke kunne spise med andre og hadde et helt forkvaklet syn på kroppen min. Da jeg kom til Irland og levde under vanskelige kår, fikk jeg mer og mer fysiske symptomer etter flere års misbruk av mat og feilernæring.

«Jeg sto opp om natten og stjal mat fordi jeg ikke kunne spise med andre og hadde et helt forkvaklet syn på kroppen min.»

Så en lysskikkelse

De utviklingshemmede kom med matbrett, men ingen sjekket om han spiste. Det vokste fram en bevissthet i ham om at nå skulle han dø, forteller han.

- Da så jeg altså denne lysende skikkelsen, og det var som om jeg ble løftet ut av kroppen min. All frykt og all smerte ble borte. Jeg så livet mitt i revy, i et helt annerledes perspektiv. Den flinke Audun var borte, den som hadde gjort det han trodde omverdenen forventet og som hadde gjort at det ikke var plass til meg i verden.

I denne opplevelsen lå nøkkelen til livet hans, sier han.

- Nøkkelen lå altså i symptomene. I medisinen lærer vi at symptomene er det onde, at de skal drepes, at de er det plagsomme. Men den opplevelsen viste meg at her lå frøet til min helbredelse. Jeg møtte en lysskikkelse som visste alt om livet mitt, og jeg ble presentert for en kontrakt. Den var at jeg skulle bruke livet mitt til å bli lege og utvide medisinen med et åndelig perspektiv.

Han tar en ørliten pause.

- Den kontrakten har jeg holdt, sier han. Han drikker litt vann og flytter litt på bena. Det er ikke spesielt god plass ved kafébordet.

- Var det en religiøs skikkelse?

- Det vet jeg ikke. Jeg vet ikke om den er utenfor meg selv, men skikkelsen hadde å gjøre med en verden som er utenfor det vi kan måle og se. Dette var noe mer enn bare manglende oksygen til hjernen som gjør at du ser lys. Skikkelsen hadde tilgang til alt i livet mitt, også mine innerste tanker før jeg hadde tenkt dem. Den visste alt om min fasade og mitt misbruk, men uten å dømme.

Spekulerer ikke

Audun Myskja insisterer på vitenskapelighet.

- Jeg godtar bare empiri, det vil si erfaringer som er etterprøvbare. Jeg vil ikke gi meg inn på spekulasjoner om det jeg opplevde var gud. Jeg vil bare utforske det som skjer i sanseapparatet. Mange mennesker tør ikke stå fram med det, men ut fra internasjonal forskning kan vi anta at ca 250 000 personer i Norge har hatt en nær døden-opplevelse. Mange forteller det ikke fordi de er redd for å bli ansett som gale, eller behandlet med legemidler. Da jeg begynte å arbeide som lege på et hospice, leste jeg meg opp på nær døden-opplevelser. Det viste seg at min opplevelse var ganske ordinær, smiler han.

En av bøkene hans heter ”Kunsten å dø – livet før og etter døden i et nytt lys”.

- Var det derfor du begynte å arbeide med døden?

- Ja, men jeg har alltid vært interessert i sammenhengen mellom medisin og psykisk helse, og hva det er som er viktig, når alt kommer til alt. Vi engasjerer oss i mange ting, men når man ser døden, får man et annet perspektiv

Integrert medisin

Auduns Myskjas mantra er ”integrert medisin”, hvor man trekker flere elementer inn i den tradisjonelle skolemedisinen, for eksempel musikk og mindfullness. Det har han ikke alltid fått helt gehør for.

- De første foredragene jeg holdt på 70-, 80- og 90-tallet var fiaskoer. Verden var et annet sted da. Nå ser jeg på kritikere som lærere, de viser meg hva jeg ikke har tenkt på, og som jeg må gjøre bedre.

Men klimaet har forandret seg. Kanskje fordi flere søker helsehjelp for tilstander vi bare levde med før, som depresjon, søvnmangel eller for den saks skyld spiseforstyrrelser.

- Jeg gikk i 12 år med et forstyrret kroppsbilde og kunne ikke spise med andre fordi det var som ville dyr rev og slet i meg. Ingen hadde noen bedre forslag enn ”ta deg sammen!”. Jeg var på vei inn i den kjemiske arenaen med legemidler, men det var ikke det jeg behøvde. Jeg trengte visdom og refleksjon. Det viktige i møtet med ”alternative” miljøer var at jeg fikk verktøy som hjalp meg til å mestre symptomer, til å leve.

Audun Myskja mener vi må legge større vekt menneskets egne ressurser, på vår ”indre helbreder”.

- Det hersker en sykdomstankegang i vår kultur nå. Jeg leste en overskrift i Dagbladet: ”Det farlige blodsukkeret”- det kunne like gjerne stått ”den farlige storetåen”. Blodsukkeret er ikke farlig, det er en funksjon i kroppen, som trenger å være i balanse. Vi trenger enkle råd som styrker mestring og tillit, i stedet for å skape frykt. En slik tankegang kan sykeliggjøre mennesker, i stedet for å frigjøre dem til eget liv. Jeg ønsker å ta vitenskapen tilbake til der mennesker er, og gi dem verktøy til å ta tilbake livet sitt. Det fullbyrder meg når jeg kan bidra til å hjelpe mennesker ut av psykiske lidelser og gi dem mulighet til å bli ressurspersoner som finner sin evne til å bidra, til å bruke det beste i seg selv. Jeg vet at det ikke er en selvfølge at jeg er på jorden, så jeg vil gjøre mest mulig ut av det.

Utendørs slår han ut med ben og armer for fotografen. Noen biler sakker ned og svinger utenom. Audun Myska skal videre. Han holde kurs for ansatte i demensomsorgen i Bærum, og er prosjektleder for et tiltak for parkinsonpasienter i Levanger. Dessuten er han overlege ved et sykehjem i Bergen og førsteamanuensis ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

- Jobben og familien er livet mitt, sier han.

- Det eneste jeg gjør utenom er å meditere og holde meg i form, trene og være i naturen. Jeg følger ikke med på sporten eller går på quiz-kvelder. Arbeid og fritid er som en evighetsmaskin for meg. Kanskje jeg vil angre det på dødsleiet.

- Tror du det?

- Nei.•


Bilde av Audun Myskja
(Foto: Paal Audestad)