Close Menu

Pia 3.0

– I alle år har jeg kjørt mitt eget løp, og jo mer jeg jobber med psyken, jo sikrere er jeg på at all psykisk lidelse handler om traumer.
Portrett av Pia Pedersen med hunden over skulderen
(Foto: Paal Audestad)
Ved et hvitt piano i hjørnet av et hvitt rom med høye vinduer, sitter Pia Pedersen og spiller. Tonene fyller hele første etasje i en gammel, fasjonabel murvilla på Frogner. Hennes smale silhuett i svarte klær mot det hvite pianoet, det kunne vært en scene fra en fransk film. I stedet er det en vanlig hverdag i Villa Sult, den fornemme overklasseboligen fra 1800-tallet, som psykiater Finn Skårderud og kolleger har hatt som base for behandling av spiseforstyrrelser i noen år nå. – Jeg har kommet hjem. Her er jeg helt trygg, både utenpå og inni, sier hun og legger begge hendene foran brystet. Hun viser med hele seg at hun stortrives i dette huset. Hun har studio i kjelleren, hvor veggene er dekket med blått fløyelsstoff. Det er her hun gjør opptakene til podkasten Pia og psyken. Den har hun laget i tre år nå, først i samarbeid med psykiater Anne Kristine Bergem, nå har hun med Finn Skårderud og psykologspesialist fra Modum Bad, KariAnne Vrabel. – Jeg har oppgradert meg selv til tripolar, nå er jeg Pia 3.0, sier hun. – Jeg er høy og lav – og frisk! – Tripolar lidelse består av tre bestanddeler: frykt, utenforskap og ensomhet. Nå er ikke det lenger mine grunnfølelser, men det har vært det. Jeg har insistert på å gå mine egne veier, til mine venners store fortvilelse. Det som er genialt er jo at jeg har fått lage podkasten Pia og psyken, som har fungert som terapi for meg, i tillegg til at jeg har lært uendelig mye, og har blitt kjent med så mange.

Urolig oppvekst

Hunden Pelle, en elleve år gammel border terrier, har lagt seg i døråpningen mellom kjøkkenet og rommet vi sitter i. Pia forteller om oppveksten, og er nøye på kronologien. – Jeg er født i Asker. Da jeg var tre år gammel døde storebroren min i en bilulykke. Jeg husker ham ikke, i hvert fall ikke bevisst, har bare et par vage bilder, men jeg husker stemningen hjemme. Jeg fikk en lillebror ganske fort etter at storebror døde. Vi flyttet til København da jeg var fire, og bodde der i halvannet år, og så videre til Stockholm der vi bodde i sju år. Da jeg var 13, flyttet vi tilbake til Norge. Men inntil da hadde det vært mye flytting og uro. Pappa jobbet i oljebransjen, han var markedssjef for hele Norden etter hvert, så han var mye på reise. Etter at storebroren Morten døde, var det, slik Pia husker det, ingen som snakket om ham, og det var ingen bilder av ham i hjemmet. – Kanskje trodde jeg at barn bare kunne forsvinne? Jeg fikk et veldig smalt rom å operere i. Jeg måtte være snill og hjelpe mamma og pappa, og måtte for all del ikke forsvinne jeg også. Pia sier hun har prøvd mange ulike terapiformer. – Etter at pappa døde i 2003 mistet jeg fotfestet. Jeg fikk panikkangst, og begynte i terapi. Det rare var at jeg kjente igjen panikkfølelsen fra da jeg var liten, sier hun. – Det er bare et knapt år siden jeg erkjente at jeg har to brødre. Den ene er død. Jeg har ikke sørget over Morten før nå i det siste, legger hun til. Pia lager også andre podkaster. Hun har blant annet produsert Sorgpodden, og serien Hallo Norge, for alle som er nye i landet.
«Alle har en psyke, og psyken er den vi er.»
Fra hun var tidlig i tjueårene har hun arbeidet med lokalradio og lokalfjernsyn. Så begynte hun med telefonsalg, hadde ulike jobber med annonsesalg, deretter med reklamefilm, så med kultursponsing. Hun studerte i London i ett år. Og så jobbet hun med kunstsalg på nett i sju år. I 2010 ble hun kjent i media da hun som journalist i Østlandssendingen, sa opp i protest mot behandlingen av vikarer i NRK. Det skjedde på morgennyhetene klokken åtte en lørdag morgen, hun leste opp et innlegg hun hadde skrevet, i stedet for å lese opp nyhetene. – Jeg hadde vært journalist i Østlandssendingen i atten måneder, siden 2009. Jeg var tilkallingsvikar. En tidlig lørdag morgen sa jeg opp på direkten. Jeg visste at det kom til å bli bråk, men ikke at det kom til å gå verden rundt. Min kritikk av NRKs personalpolitikk står fortsatt. Og jeg følte meg helt krystallklar da jeg gjorde det. Jeg står hundre prosent inne for det. Men jeg var vel ikke helt forberedt på den massive responsen jeg fikk. – Var det da du fikk diagnosen bipolar lidelse? – Nei, den fikk jeg da jeg ble tvangsinnlagt i 2013. Jeg hadde hatt svingninger i årene etter at pappa døde. Når jeg er høyt oppe føles det som en rakett, og jeg er alltid høyt oppe på vinteren. Det er visst ikke så uvanlig. Jeg hadde leveregler en stund, men ikke nå lenger. Jeg tror bipolar lidelse handler om sortering av følelser. Jeg er veldig intenst tilstede når jeg er på den høye siden av meg selv.

Stor ståhei

Hun sliter med mennesker som støyer, sier hun, og med det mener hun personer som ikke stemmer med seg selv. At ordene ikke sier det samme som kroppen. – Når det ikke stemmer, når mennesker ikke forholder seg ordentlig til seg selv, da støyer det for meg. Slike mennesker gjør meg veldig urolig. Jeg bearbeider følelsene hjemme alene, morgen og kveld. Setter på musikk og lar angsten være der, til den går over. Etter tvangsinnleggelsen fikk jeg beskjed om å begynne på anti-psykotiske legemidler, men jeg foretrekker rødvin. – Du sa i en podkast noe om at du ikke spiser noe særlig? – Spising har alltid vært et problem for meg. Jeg er jo et spiseforstyrret, alkoholisert, sinnsforvirret menneske. Nå skal jeg lage podkast med Julie Winge, som har skrevet boken Fyllik. Julie støyer ikke i det hele tatt; jeg er helt trygg hos henne, og det er sjelden. – Slenger du ut at du er spiseforstyrret og alkoholisert, eller er det sant? – Jeg drikker mer enn anbefalt mengde, men jeg har ikke noe problem med det. Alkoholisme er ikke min sykdom. Dessuten har jeg problemer med å få i meg mat. Jeg har ikke lært å kjenne kroppens signaler, jeg klarte meg alltid med kaffe og røyk, og en sjokolade hvis jeg skulle ut på reportasje for NRK. Hunden Pelle klynker og får sitte på Pias fang. Hun forteller om tvangsinnleggelsen i 2013, og sier at hun hadde gått amok på nettet en stund. – Etter å ha blitt hentet hjemme av politi, lå jeg på rommet på Lovisenberg sykehus og vugget i sengen, mens jeg sang «Bein’ Green» for å trøste meg selv. Det som reddet meg var en ung fyr i mørkegrønn genser, en miljøarbeider tror jeg, som satte seg på huk foran meg og sa: «Pia, hvis du tar denne pillen får du det mye bedre.» Han gjorde meg trygg. Jeg fikk sove, og var innlagt der i elleve dager. Jeg er blitt truet med at hvis jeg ikke tar legemidler så blir jeg tvangsinnlagt på nytt, men det er jeg jo ikke blitt. Jeg tror rødvin er bedre for meg enn piller. Det er mye bra med systemet, men akkurat her velger jeg heller å stole på meg selv, og hva kroppen min forteller meg.
«Jeg stoler mer på meg selv enn på systemet.»
Pia Pedersen spiller piano
(Foto: Paal Audestad)

Aldri lei menneskesinnet

I tre år har Pia Pedersen laget Pia og psyken, som etter hvert har fått veldig mange lyttere. Hun kan leve av det, for hun får økonomisk støtte fra ulike stiftelser. Det er viktig for henne å ha med fagpersoner, enten en psykolog eller en psykiater. – Blir du aldri lei? – Nei. Noen sier «alle har en psykisk helse». Det er sosionomprat. Alle har en psyke, og psyken er den vi er. Jeg lager podkast om menneskesinnet. Jeg er totalt uinteressert i kategorier og diagnoser. De stemplene ødelegger mennesker. Hun føler hun er et helt annet sted nå enn for bare ett år siden. – Utenforskapet handlet til syvende og sist om å være utenfor meg selv. Jeg har landet inne i meg nå, og er ikke avhengig av så mange andre. Jeg valgte å gå inn i mitt eget kaos, og har heldigvis hatt dyktige terapeuter som har stått der sammen med meg. Hun får mange positive tilbakemeldinger på podkastene. – Men hvis noen sier: Jeg beundrer deg! Hva skal jeg med det? Det oppleves som smisking, som støy. Men jeg er stolt av anerkjennelsen jeg får for jobben jeg gjør.

Nede på sommeren

Pia slipper Pelle inn gjennom glassdøren etter en liten svipptur på gårdsplassen. Den lille hunden tusler over parketten. – Hva gjør du når du har dine downperioder, jobber du da? – Joda. Men i sommerferien, som singel og barnløs, er det klart ensomheten fort kan vokse seg stor. Spesielt når alle legger ut bilder av sine lykkelige familieferier. Da logger jeg meg gjerne av sosiale medier, og tar med meg Pelle ut til øyene i Oslofjorden. Så har jeg tenkt en del på at jeg kan ha en tendens til å elske smerten og depresjonen, og det må jeg se å slutte med. Hun smiler lurt, tar en ny snus, og forteller om et foredrag hun har sett på nettet, der hovedpoenget er: Ikke spør hva som feiler deg; spør om hva som har skjedd med deg. – I Norge er det liksom vedtatt at vi har det så bra, hva da hvis man ikke får til å ha det fint? – Vi blir ensomme hvis vi ikke forholder oss til følelsene våre. Da må vi bære alt sammen, skammen, raseriet og frykten, helt alene. Å ikke gi seg selv lov til å gråte, være sint, å ikke uttrykke den man faktisk er, det er å be om psykiske problemer. Pia setter seg til det hvite pianoet igjen. Nydelige, melankolske toner kommer ut i rommet. Hun har et følsomt anslag. Innimellom spiller hun litt feil, men det gjør det hele bare mer riktig. •
×
Bli med å bidra!
Du leser Magasinet Psykisk helse, dedikert til å spre kunnskap og øke åpenhet - med kvalitetssikret innhold. Denne og mange av artiklene er gratis. Men vi trenger din støtte! En liten sum kan gjøre en stor forskjell. Med bare 50 kroner kan du bidra til å:
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.