​​Pasienten ingen vil ha

I psykisk helsehjelp finnes det to stoler i Norge. Den ene er kjent som kommunehelsetjenesten og den andre er spesialisthelse­tjenesten. Noen er heldige og får i hvert fall én stol å sitte på. Andre er enda heldigere, og får sitte på begge stolene samtidig. Men så har man dem som ingen vil ha, hvor stolene nesten bokstavelig talt flyttes bort fra pasienten slik at pasienten faller mellom dem. Jeg er en av dem, jeg er pasienten ingen vil ha.

Før kunne fastlegene henvise pasienter direkte til den enkelte avtalespesialist som selv vurderte om vedkommende kunne hjelpe pasienten godt nok. Mange pasienter har behov for langtidsbehandling og for denne gruppen har avtalespesialistordningen vært svært verdifull.

Dessverre ble dette endret i Helse Sør-Øst fra 1. september 2023. Nå må man henvises til en DPS (distrikts­psykiatrisk senter) som rettighetsvurderer deg. Det uheldige med denne ordningen er at den ikke fanger opp oss som faller mellom stolene og den er med på å redusere muligheten for at vi som blir nektet hjelp ved DPS får hjelp andre steder. Som pasient mister man muligheten til å velge avtalespesialister som har riktig erfaring, hvor man kan få et godt samarbeid over tid. Mitt inntrykk basert på egen og andres opplevelse er at det nå er vanskeligere å få avtalespesialist.

Jeg hadde avtalespesialist frem til høsten 2023, hun kunne dessverre ikke følge meg opp lengre. Da jeg søkte om hjelp på nytt på DPS, fikk jeg avslag. I den korte argumentasjonen bruker de blant annet at jeg ikke har nyttiggjort meg tidligere behandling.

Jeg ble henvist til kommunen, men for dem er jeg «for frisk», for jeg klarer jo å gå på skole tre dager i uken. De sier også at jeg er for syk og hører inn under spesialisthelsetjenesten. I stedet for at jeg får hjelp, vurderer nå enkelte i apparatet rundt meg om de heller skal satse på uføretrygd for meg på 25 år, med hele yrkeslivet foran meg. Hvordan er det kostnadseffektivt å sende meg på uføretrygd i stedet for å gi meg god behandling over noen år?

Hadde vi godtatt denne behandlingen om det gjaldt et benbrudd som ikke grodde eller et hjerte som har stoppet flere ganger? «Nei du, nå tror jeg ikke dette har noe nytteverdi lenger.» Tror ikke det! Jeg har ikke et benbrudd, men kompleks PTSD, angst og dissosiativ lidelse, så da er det visst greit.

Ellers var jeg heldig som kom inn på et opphold ved Modum Bad på angstavdelingen og der rettighetsvurderte de meg. Jeg hadde en enorm fremgang, så jeg synes det er rart at DPS mener at jeg ikke nyttiggjør meg av behandling.

Jeg har tre spørsmål til regjeringen:

• Mener dere at det er rett at en ung voksen på 25 år som vil jobbe skal bli presset over på uføretrygd fordi hun ikke får den behandlingen hun trenger for å kunne delta i arbeidslivet og livet generelt?
• Mener dere at helsetilbudet innen psykisk helse er godt nok, hvis ikke hva vil dere gjøre med det?
• Mener dere at den nye ordningen med felles henvisningsmottak for avtalespesialister har fungert?

Jeg er sikker på at det er en eller annen avtalespesialist der ute som hadde hatt troen på at jeg kunne bli bedre. Dessverre får jeg ikke muligheten til å møte denne. Mitt store ønske er at det skal bli lettere å få hjelpen man trenger, flere gode helhetlige tjenester, oppfølging over tid, mer kunnskap om behandling av komplekse traumer, og at den nye ordningen for avtalespesialist­ene blir reversert.

Silje

(Redaksjonen kjenner innsenderens identitet)