På stranden i Brasil

Hvis jeg kunne lese andres tanker hadde jeg visst at storebror hatet å studere og heller ville ligget på stranden i Brasil mens han leste Harry Potter. Selv om han hadde lest Harry Potter hundre ganger før og hadde strøket på eksamen imellomtiden. At han egentlig studerte fordi det var mamma sin drøm å bli ingeniør, hun hadde ikke tatt riktig matematikk-fag for å komme inn, og så dukket pappa opp midt oppi alt. Jeg ville visst at mamma drømte om å forlate pappa for å gifte seg med barndomskjæresten, at det var det hun tenkte på mens hun så pappa inn i øynene, selv om jeg trodde hun gjorde det fordi hun var så forelsket i ham. Hun så ham inn i øynene for å forsikre seg om at hun hadde grepet om ham, at han var hennes, mens hun ikke var noens og kunne gjøre som hun ville. At han fortsatt ville være der om det gikk skeis med eksen, at hun fremdeles kom til å være elsket. Samme fikk det være hvem hun ble elsket av, så lenge det var noen som gjorde det. 

Hadde jeg kunnet lese tanker ville jeg visst at pappa deretter kom til å kjøre seg i hjel i sorg og sinne, at den dagen han sa «Vi ses på den andre siden», så mente han ikke at vi kom til å ses i bursdagsbesøket til farmor, men i himmelen eller hva det nå var som ventet på oss. At han hadde tenkt å be mamma forlate ham fordi hun ikke kunne hjelpe ham, at han innerst inne tenkte hun kunne bli lykkelig med barndomskjæresten istedenfor. I stedet hadde han bare sagt ingenting, og mamma trodde alt var hennes feil. 

Og jeg ville visst hvorfor mamma ikke gråt i begravelsen og storebror ikke en gang kom dit, hvorfor han fant på en halv-dum unnskyldning om bestekompisens utdrikningslag. «Livet er viktigere enn døden,» hadde han sagt, bryllup var viktigere enn begravelser. Så pappa var viktig mens han levde, men ikke da han døde, det betydde ingenting for storebror. Så han gikk på den festen som egentlig bare var noe fyllerør sammen med kompisene, enten for å drikke sine sorger eller sin lykke – jeg ville visst hva han egentlig tenkte. At han egentlig tenkte at denne mannen aldri hadde vært en far, bare mammas nikkedukke, bare en underskrift som signerte meldeboka da han var syk på barneskolen. Men som aldri signerte livet hans og heller lot ham ligge der på stranden i Brasil mens mamma gråt i sinne. Hva hvis alle i verden kunne lese tanker? Vi hadde skjønt at vi egentlig bare tenkte på det samme; kjærlighet, frihet og kampen for å overleve. Mens altfor få tenkte på kampen om å leve, tanken om å være noe. 

Hvis alle hadde lest hverandres tanker ville det vært umulig å lyve, alle visste hva du egentlig tenkte på. Kanskje måtte man lyve for seg selv for å lyve til hverandre, slik pappa hadde gjort, han sa at alt var fint og muligens tenkte han det selv også. I det minste innbilte han det seg, det tror jeg da jeg spurte ham om han trengte hjelp den gangen etter at han hadde drukket en flaske vodka. «Det er ikke noe å bry seg om», hadde han sagt stille, mens øynene fortalte noe annet. Hvis verden var slik ville politiet og advokater mistet jobbene sine, alt hadde jo allerede kommet frem og arbeidet deres var gjort. Ingen ville tørre å drepe noen eller å rane en bank, for alle visste det allerede før det hadde skjedd. Kanskje ville det vært fred i verden fordi alle visste fiendenes neste trekk, og snart visste man at det ikke var en fiende, kanskje ville man egentlig det samme helt fra starten. Mennesker ville lære at de ikke var så ulike, i bunn og grunn ønsket de det samme, slik mamma og pappa ville; kjærlighet, frihet og kampen for å overleve. 

Jeg ville visst at pappa aldri var min ekte far før mamma sa det i talen, og at storebror ikke kom i begravelsen fordi han allerede visste sannheten. Han visste at det samme gjaldt han, alt var bare en løgn. Livene våre var en løgn, dette livet mamma og pappa hadde konstruert. Men aller helst skulle jeg ønske jeg visste at pappa var deprimert og gikk rundt med de tunge tankene. Om jeg bare hadde visst det, om jeg bare kunne hjulpet ham, det hadde vært den ene tanken jeg skulle ønske jeg kunne lese. At jeg kunne si «Ikke kjør,» da han satt seg inn i sin nye bil for første gang, og så på meg en siste gang. Ikke visst at Hitler tenkte «Nå skal jeg ta over verden», eller at Erna Solberg tenkte «korona er en katastrofe, det blir de strengeste tiltakene siden annen verdenskrig,». Mens pappa var bare pappa, et enkelt liv som skulle leves, ikke en hel ideologi. 

Jeg kunne ofret alt det der for å bare få lese en eneste tanke, den tanken pappa hadde da han kjørte av gårde. «Farvel,», måtte han ha tenkt, noe så enkelt som det, og jeg skjønte det ikke, jeg bare satt og ventet på at han skulle ringe hjem for å be meg sette på vannet til å koke ris. Og så var det heller politiet som ringte og spurte om jeg var hans sønn. Jeg kunne ofret alt det der, så fikk storebror bare ligget på stranden og mamma giftet seg med eksen. Alt for å bare kunne lese en eneste tanke, den verste tanken av alt, at han ville dø. Og om bare alle hadde vært ærlige og sagt hva de tenkte frem til da, så hadde han kanskje aldri tenkt den tanken. Psykisk sykdom ville vært som fysisk sykdom – nesten alltid synlig på utsiden, alle visste om du hadde selvmordstanker. Og storebror kunne ligget på stranden og mamma kunne blitt ingeniør, skadet det noen egentlig. Hvorfor kunne de bare ikke sagt hva de tenkte? Og vi kunne vært her sammen i dag, vi alle sammen, ingen behøvde å være døde eller bry seg om vi lå på stranden eller var ingeniører. Om vi bare sa hva vi tenkte og tenkte det vi sa. Verden er noe brutalt-midt-imellom; liv går tapt og liv blir spart mens vi lever på disse løgnene. Så kunne vi ligget her på stranden i Brasil og det var ingen hemmeligheter lenger. •

Dette bidraget fikk 2. premie i Skrivekonkurransen 2022 med tema «Tenk om vi kunne lese hverandres tanker». Konkurransen arrangeres i samarbeid med Mental Helse Ungdom.