Outsider-kunstnerne på Dikemark

– Jeg ante ikke hva jeg ville finne, så fikk jeg øye på det bildet der, og da tenkte jeg oi, er de klar over hva de har her oppe? Dette er gull!

Kurator og billedkunstner Anne Siv Falkenberg Pedersen står inne på det gamle vaskeriet til Dikemark psykiatriske sykehus. I dag er det omgjort til galleri driftet av Trafo Kunsthall i Asker. Her forteller hun om den gangen i 2016, da hun for første gang kom opp på loftet til Dikemark psykiatriske sykehusmuseum og fikk se den overfloden av kunstverk som fortsatt er der oppe. Selv i taket hang det gamle malerier, utført av pasienter fra første halvdel av sykehusets godt over hundre år lange historie – som snart tar slutt.

​Maleriske inntrykk​

Ja, outsider-art. Begrepet brukes om kunstverk utført av personer utenfor det etablerte kunstmiljøet, ofte med psykiske lidelser eller utviklingshemming, laget på fritiden, eller på institusjon, som i fengsel eller under en psykiatrisk behandling – som på Dikemark. Internasjonalt har begrepet eksistert lenge. De senere årene har outsider art endret posisjon fra å bli sett på som marginal kunst, til å bli tatt på alvor, som en egen kunstnerisk sjanger. For det er noen likheter, mener Falkenberg Pedersen og eksperter som henne. En intensitet og tilstedeværelse, et bildespråk som kanskje snakker mer direkte til tilskueren, enn annen kunst.

Hvis verkene oppdages. For det er en greie med outsider-kunstnerne – de lager som oftest verkene for seg selv, som egenterapi for å roe et urolig sinn, eller på oppfordring fra institusjonen de er tilknyttet. Slik det antagelig gikk for seg på Dikemark i perioden mellom 1920 og 1950-tallet, da de fleste kunstverkene i museets lagring ble utført.

– Dette var før medikamentene kom inn i psykiatrien. Det gjør det veldig spennende, sier Falkenberg Pedersen.

Hun beskriver outsider arten som ufiltrert, rå og direkte, hvor ofte hele bildeflaten tas i bruk. Linjene er ofte sterke, og uttrykket bryr seg lite om kunst­konvensjoner.

– Mange av verkene på Dikemark passer til denne beskrivelsen. Så har du «Krøsus», som befinner seg et sted imellom outsider art og annen kunst. Han har mye kunnskap og bruker kunsthistorien aktivt, men han har også en karakteristisk utfyllende stil med intens tilstedeværelse i verkene.

Krøsus var i sin samtid noe helt for seg selv, en som tidligere ansatte husker, og derfor finnes det så mange historier om han. Av alle kunstnerne på Dikemark, var Krøsus den mest produktive. I tillegg var han verdens rikeste mann. Det var sånn han så på seg selv. Han fant «gull» og «diamanter» i slagg fra tidligere tiders gruvedrift, laget egen parfyme, skrev noveller og dikt, og ja, laget kunst som Falkenberg Pedersen mener er særegent godt.

Store deler av sitt voksne liv bodde Krøsus på Dikemark, til han døde en gang på 1980-tallet.

– Mye av det han lagde ser veldig eksotisk ut, sier kuratoren. – Men det er nok bare ting han har lest om og sett i magasiner. Krøsus var aldri utenfor Norges grenser.

– Og det vet vi?

– Etter det vi har kjennskap til. Men bak noen av disse maleriene står det en lapp om en utstilling i Paris. Først trodde vi det var en del av hans grandiose forestillinger, men de er faktisk stilt ut i Paris. Krøsus-kunst har vært lånt ut her og der, men arkivmaterialet som er på museet er så omfattende og stort at vi ikke har hatt ressurser til å se på alt. Det finnes potensial i forskningsmaterialet som er helt fantastisk, hvis noen ønsker å gå inn i det.

I høst viste galleriet en separatutstilling med Krøsus’ verker. Den kunstneriske produksjonen hans var stor og mangfoldig. De fleste av verkene av Dikemark-pasienter mangler signatur. Krøsus signerte, men ingen med sitt virkelige navn. Krøsus-navnet var en av identitetene til mannen som ifølge historien var diagnostisert med schizofreni. Hans virkelige identitet er ikke kjent. Det vil si, den finnes i arkivene, men er unndratt offentlighet etter personvernloven. I Norge er dette ifølge Falkenberg Pedersen evig­varig. I Danmark opphører det etter 70 år. Derfor kan danskene under årets store kunstbegivenhet, Venezia-biennalen, vise bilder av den tidligere danske pasienten Ovartaci, med full biografi.

– I Østerrike, ved Gugging psykiatriske sykehus, begynte de med dette allerede på 50-tallet. De hjalp kunstnerne og ga dem en arena med fullt navn, forteller Falkenberg Pedersen.

Hun mener Norge bør følge etter.

– Vi har åpnet arkivene etter krigen. Noen av disse tegningene her ble laget for over hundre år siden. Da handler det på en måte om noe annet enn personvernet, tenker jeg. Da handler det om skam og tabu. Når vi har vist disse bildene til publikum er det mange som har blitt forarget: Hvorfor blir de ikke presentert med navn?

– For hva går vi glipp av, mener du?

– Å navngi er å si at noe eksisterer. Disse kunstnerne har levd et liv og de har skapt. Å offentliggjøre navnene deres er en human gest.

Falkenberg Pedersen har vært kurator på flere utstillinger med bilder fra Dikemark, og er en av dem som setter norsk outsider-art på kartet. Sammen med Trastad Samlinger arrangerte de en stor utstilling med gamle og nye verker av norske outsider-art-kunstnere på Trafo Kunsthall i 2019. Mange av bildene er bare signert med «ANONYM», men ett av verkene, et broderi fra Dikemark, hadde en lapp festet til baksiden, skrevet av en pleier.

«Pasienten hadde funnet en tøybit som hun hadde tatt vare på. I smug hadde hun trukket tråder ut av senge­tøy som tidligere var farget. En fiskemiddag hadde hun tatt vare på et fiskeben. Med disse ingrediensene har hun brodert dette bildet.»

Kuratoren studerer gjengivelsen av broderiet.

– De hadde ikke lov til å ha spisse gjenstander, vet du. Det er ikke kunstterapi, dette. Det er en kunstnerisk uttrykkstrang som bare må ut. •