LESERBREV
Vi var venner, mødre, hundeeiere og støttemedlemmer på treningssenteret, samlet for etterlengtet vin og prat. Jeg hadde vurdert å melde avbud helt til det siste. Gruingen skulle vise seg både begrunnet og ubegrunnet. Etter litt innledende famling, fant vi roen over et glass. Vi var innom skilsmisse, senvirkninger av cellegift, long covid og sorg over å miste et barn. For å nevne noe. Sorg og tragedie skjules bak naboens ruter, husker jeg at jeg tenkte. Fellesskapsfølelsen som oppstår når flere blottlegger at «livet skjer» er overveldende. Hjertet mitt var vidåpent.
For damen med long covid var dette første sosiale kveld på fem
måneder. Ikke ulikt meg, men det sa jeg ikke. Fra å arbeide, ivareta familie og leve aktivt, endte hun i statistikken alle fryktet. Fra mildt korona-forløp til total utmattelse. Empatien banka sånn i brystet at jeg satt fremoverlent og lyttet på dette tidspunktet. I ukesvis lå hun i sengen, fullstendig tappet og på utsiden av normal eksistens. Nylig hadde hun begynt å prøve seg på jobb igjen, men de egenskapene hun vanligvis kunne lite på var sviktende og lunefulle. Dét måtte være krevende, undret vi? «Ja, det er vanskelig, men jeg er jo ikke manisk depressiv da,» sa hun, med en grimase. Budskapet var ikke til å ta feil av. Hun var syk, men ikke sinnsyk. Gudskjelov. Alle lo, kanskje jeg også. Jeg burde sagt noe. Noen burde sagt noe.
Jeg har både høyere og lavere utdanning, lederjobb. Familie, rekkehus og oppussingsplaner. I alle år har jeg jobbet, jogget og sørget for klær i rett størrelse for kropper i vekst. Men da min venninne fikk covid, både kort og lang variant, kollapset også jeg i høstmørket. Etter år med pålagt og selvpålagt press, tålte jeg ikke mer. Mer enn to lyder gjorde at tårene rant. Nettbank var like uoverkommelig som K2. Langt mindre evnet jeg å handle, hjelpe til med lekser eller fungere sosialt. Nå vet jeg at deler av toget som traff meg heter utmattelsesdepresjon, at det er vanlig og at det tar tid å komme seg fra.
Symptomene mine satte meg også på sporet av noe mer. En skygge i kulissene. En bølge med sterk understrøm som slår beina under meg på høsten, før jeg gradvis reiser meg igjen når sola har snudd. Aldri såpass at legen har fanget det opp, eller at jeg har avslørt meg på jobb. Men nå ramlet jeg hardt. Ensomhet og frykt for å bli avslørt åt meg opp,
innenfra. Oppå utmattelsen hadde det lagt seg et blytungt, heldekkende teppe. En bipolar depresjon, sa spesialisten. Du har bipolar lidelse. Manisk depressiv het det før. Du skjønner tegninga.
Jeg gikk hjem fra vinkvelden før midnatt, i et dryss av nysnø under gatelysene. Takknemlig for perspektivene. Alle har sitt. Men et spørsmål hang igjen. Hvorfor ler vi så lett av utsagn som opprettholder stigma og misforståelser? Hvordan kan vi med største selvfølge akseptere enkelte diagnoser og symptomer, mens andre får beskrives karikert og negativt, helt uten motstand? Bipolar, schizofren, ADHD, utmattet. Hvor går egentlig grensa mellom «normal», «unormal» eller «uegnet for arbeid»?
Jeg føler meg som en hykler. Til tross for at jeg i senere tid har åpnet meg både for hun med long-covid(!) og mine nærmeste, og at jeg åpenbart skriver innlegg med fokus på ressursene bak diagnoser, tør jeg likevel ikke sette navnet mitt under denne teksten. Om du googler bipolar lidelse vil du med all sannsynlighet lese om unormale humørsvingninger, vedvarende ustabilitet og stemningsforstyrrelser. Og selvmordsfare. Samtidig finnes en mengde karikerte rollefigurer og historier om psykisk sykdom der ute. Den manisk depressive moren i en pøl av brennevin og fast food-emballasje, rusede, psykotiske og farlige menn.
Ville du ønsket meg velkommen tilbake på jobb? Ansatt meg? Stolt på at jeg er en god leder? Kan jeg ta sjansen på at ungene mine på seks og tolv tåler å bære byrden av at «mamma er bipolar»? Nei, ikke enda.
Vi må våge å utfordre og ikke minst le av feilinfo, fordommer og karikaturer.
Da blir det gradvis lettere å være syk, og å bli frisk. Og ikke minst meisler vi ut et større og tryggere rom for å stå fram med den vi er.
Ord teller. Det du sier teller. •
Leserinnlegg signeres normalt med fullt navn. Noen ganger er det grunn til anonymitet. Redaksjonen kjenner innsendernes identitet.
