Opp som en løvetann

– Vær mot deg selv som mot en middels god venninne, sier Trine Lise Olsen. – Det er uansett bedre enn hvordan du vanligvis snakker til deg sjøl. 

 En middels god venninne er bildet hun bruker på en person du gir et likerklikk på sosiale medier en gang i blant. Det er en du er passe hyggelig mot.

Indre stemme

Hun har på seg en sort hettegenser der det står «Not cute just psycho» på fronten. Det lange håret hennes har en slags løvefarge, pluss litt rosa oppe i venstre tinning. Hun har farget det sjøl, forteller hun.

– I forestillingen «Den lille stemmen» forteller du om Bølla?

– De fleste har en indre stemme som kritiserer og rakker ned på dem. Jeg har hatt den stemmen siden jeg var liten. Den sa hele tida at jeg var stygg. Den gang beskyttet den meg, og liksom forklarte meg hvorfor ingen var glad i meg. Men Bølla har fortsatt å være hos meg etter at jeg ble voksen, og sier stygge ting som at jeg er dum, eller tjukk. En gang da jeg sto foran speilet og hadde på meg en posete kjole, påpekte Bølla hvor tjukk jeg var. Da svarte jeg: – Jeg skal gå om tre minutter! Jeg rekker ikke å slanke meg på de minuttene! Æ når det ikke! Da ble det stille.

– Hvorfor forteller vi ikke andre at vi har en indre kritiker?

– Fordi det er flaut å være så fæl mot seg sjøl. Og hvis du sier til en venninne at du har en indre stemme som sier du er stygg, blir du bare avfeid med at du er pen. Sånn vil jo du si til andre også: «Ikke hør på det, du som er så pen!» Vi avfeier andres indre kritiker, men ikke vår egen. Innerst inne er vi kanskje redd for at de er enig med Bølla.

Trine Lise Olsen smiler skjevt.

Kjærlighet i koronaens tid

Hun sitter i det innerste rommet i en kafe i et trehus på Vålerenga. Dagen etter skal hun ha to show på Edderkoppen i Oslo med «Den lille stemmen». Showet har hun oppført omlag 40 ganger. Men nå er det lenge siden, på grunn av koronaen. Siste forestilling var i Trondheim i august.

– Jeg føler meg litt ferdig med dette showet. Jeg har kommet mye lengre med den indre dialogen med Bølla, jeg føler at jeg har mer overtak nå, sier hun.

Hun ser plutselig glad ut.

– Jeg har funnet kjærligheten under pandemien. Det er over et halvt år siden vi traff hverandre gjennom Tinder. Jeg hadde vært singel i 14 år. Jeg valgte han fordi han var den eneste av de jeg matchet med som tok pandemien alvorlig. Vi møttes i en park med stor avstand. Det er sånn som jeg bare har sett på film. Det er helt toillat.

– Har koronaen for øvrig gått ut over humøret?

– Jeg hater usikkerhet, så det har ikke vært bra for meg. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde hatt hvis jeg ikke hadde møtt kjæresten min. Tenk på dem som har vært alene i denne tida. Det må ha vært helt forferdelig. Man trenger jo litt kos også.

Frigjørende å stå på scenen

Første gang hun fikk et kick av å stå på scenen var på revyfestivalen på Høylandet i 2009.

– Jeg fikk rundt 4000 mennesker til å le. Det var da jeg skjønte at dette er noe jeg bare må drive med.

Hun er egentlig førskolelærer og var avdelingsleder i en barnehage i Tromsø.

– Jeg har levd av å være komiker i ti år nå. Det begynte med at jeg fikk være med på Norsk Humor, en programserie NRK hadde med nye talenter, og jeg lagde et program som het Indre Billefjord. 

– Er det viktig for deg at humor har dybde og får fram budskap?

– Hvis du bruker humor, får du med deg mannfolkan. Og du tar brodden ut av ting. De fleste opplever sorg eller tap. Men hvis du kan flire av det, så blir det ikke så tragisk. Og så lærer vi at vi ikke er alene om det. Det var det jeg ville med «Den lille stemmen». Du skjønner ikke før du har opplevd det, hvor tøft det er å slite med en indre stemme.

Barnevernet kom

Trine Lise og hennes to brødre bodde hos mor i Kirke­nes, men da Trine Lise var to år kom alle søsknene i beredskapshjem. Det vil si at barnevernet grep inn med akutt plassering. Men et beredskapshjem er ikke permanent. Søsknene var i flere beredskapshjem, og så kom Trine Lise og den ene broren i fosterhjem da hun var sju.

– Jeg ville så gjerne at de skulle like meg, men det var konstant avvisning i ett og et halvt år. Jeg skjønte ikke hva det kom av. Min far forliste på havet det året jeg var der. Min mellomste bror var med meg i fosterhjemmet, mens min eldste bror var kommet på institusjon. Han var funksjonshemmet, og døde noen år etterpå.

– Hvordan kom du deg vekk fra det fosterhjemmet?

– De skulle skilles. Vi fikk vite på to ukers varsel at vi skulle videre, men ikke hvorfor. Vi ante ikke hvor vi skulle. Jeg tenkte at først ville ikke Mamma ha oss, og nå ville ikke disse ha oss heller. Jeg trodde det var min skyld.

– Men dere kom til et nytt fosterhjem i Indre Bille­fjord utenfor Lakselv?

– Ja og der ble vi. Ragnhild og mannen bodde med sine tre barn da broren min og jeg kom. Ragnhild ble min mamma. Jeg kaller henne Mamma Ragnhild.

I forestillingen «Æ har rett» fra 2015, som fortsatt ligger på NRK TV, er det en scene der hun sitter på rommet og er fortvila og sikker på at fosterhjemmet er en bløff, siden det er så hyggelig der.

– Når jeg holder foredrag sier jeg: Snakk ærlig til barna. Si at man får penger for å ha fosterbarn. Si fra hvis man skal skilles. La barna få forholde seg til virkeligheten, ellers lager de seg forestillinger som er mye verre. Etter «Æ har rett» fikk jeg vite mye nytt om min bakgrunn. Jeg visste fra før at vi hadde samiske aner, men nå vet jeg mye mer om hva som skjedde da jeg var veldig liten.

– Det du sier om å være ærlig gjelder ikke bare når man er barn, men hele livet?

– Det ligger kanskje kjærlighet i det å skulle skjerme andre ved å ikke fortelle om ting som har skjedd. Men det er så kortvarig. Vi har rett til å få vite, og vi må få eie vår egen historie. Jeg har slitt med å ikke komme over ting. Jeg har ikke skjønt hvorfor andre klarer å gå videre, mens jeg ikke klarer det. Nå skjønner jeg mer.

Retrobarn og vintagebarn

Telefonen hennes ringer, det er fra teateret Edder­koppen som vil snakke om de siste praktiske detaljene.

– Er det oppveksten din du holder foredrag om?

– Ja og hva jeg synes er viktig. Er det riktig at foreldre skal ha besøksrett? Jeg burde aldri vært på besøk hos min biologiske mor. En sommer var vi på krisesenter fordi hun ble banka opp av kjæresten. Det var sommerferien for broren min og meg det året. Vi fortalte det aldri til noen. Jeg var ti år, og hun sa at hvis vi sa det til noen så fikk vi ikke se henne mer.

I «Æ har rett» snakker hun også om begrepet foster­barn.

– Vi må se alle barn og ikke sette merkelapper på dem. Hvorfor heter det fosterbarn, og ikke vintagebarn eller retrobarn? Jeg skjønner jo at det handler om oppfostring, men likevel.

– Hvor lang tid tok det før du klarte å stole på Mamma Ragnhild?

– Jeg tror det var om lag to år. Jeg var den verste ut­gaven av meg sjøl, for å teste ut grensene. Så kom det et gjennombrudd en dag da hun lå og gråt på senga. Jeg gikk inn til henne og spurte: Griner du? Da tok hun tak i begge armene mine og sa: «Jeg gir ikke slipp på deg. Du skal være her til du blir 18 år, og hvis du får barn en gang skulle jeg ønske at jeg fikk være bestemoren deres.» Det var veldig sterkt. Jeg gikk på rommet og gråt.

– Mange kan kjenne seg igjen i det å teste grensene?

– Ja, i kjærlighetsforhold også: Tåler han meg? Jeg måtte vite om vi taklet å krangle. Jeg testet han i starten, slik jeg testet Mamma Ragnhild.

Trodde hun kunne fikse det

– Har du gått til psykolog?

– Første gang var for sju år siden, da var jeg helt fortvilet fordi jeg hadde tatt på meg ansvaret for min biologiske mor. Jeg ville ikke innse at hun var alkoholiker, men det har hun vært siden jeg var to år. Jeg trodde jeg kunne redde henne. Hun ble så aggressiv. Da måtte jeg få hjelp av psykolog. Det er viktig å lære seg at man kan bry seg om noen uten å klare å hjelpe dem.

I dag har ikke Trine Lise kontakt med moren.

– Den andre gangen jeg gikk til psykolog var for tre år siden, da gikk jeg ukentlig. Det hjalp meg til å overleve det året. Jeg trengte hjelp fordi jeg fikk vite om ting som hadde skjedd da jeg var liten. Det å være komiker i en slik situasjon var ekstremt tøft. Samtidig er det viktig å la livet gå videre. Man liker jo mørket litt, og kan kose seg litt nede i kjelleren. Men når jeg er på scenen tar jeg plassen min og synes jeg fortjener det.

Siden det er usikre tider har Trine Lise begynt å lage øredobber for å ha en hobby og ha noe å holde på med. Hun viser frem bilder på telefonen av røde øredobber i leire. Hun kaller designet sitt for FLIR.

Da Trine Lise var skolejente i Indre Billefjord, var det en lærer som skrev i vurderingsboka: «Du viser meget gode talent innen drama/skuespill. Fortsett i samme spor!»

– Hva synes du om begrepet løvetannbarn?

– Jeg synes det er fint. Jeg tenker på det hver gang jeg ser en løvetann. Så du har kommet deg opp gjennom muren, tenker jeg da. •