Skyggene trekker inn fra hver side. Mørklegger det smale ansiktet til Helene Flood Aakvaag der hun sitter med en vegg av flommende dagslys bak seg. Det er som om identiteten hennes må holdes skjult, og på et vis er den også litt hemmelig. For kvinnen i motlyset inne på restauranten i Nydalen er volds- og traumeforskeren som sendte inn krimmanus under pseudonym og brakdebuterte i 2019 med Terapeuten. Allerede før thrilleren var ute i norske bokhandlere, var rettighetene solgt til 23 land. Noe sånt hadde aldri skjedd før. Hun traff en nerve og den het domestic noir; samliv blandet med spenning.
Krimforfatter Helene Flood var skapt.
Traumeforsker Helene Aakvaag holder fortsatt på, og at vi også er interessert i å snakke med henne, er ikke forfatteren helt forberedt på.
– Jeg kom hit i dag som Helene Flood og så begynner vi å snakke om forskningen min, og da blir jeg sånn Hvem er jeg nå? Skal jeg bare kjøre forskergreia mi nå, eller hva, ler hun og sier at hun ja, både har en forskeridentitet og en forfatteridentitet.
– I starten tenkte jeg at jeg kunne holde dem adskilt, men det er jo ikke sånn et menneske fungerer. Jeg er samme person, og ser mer og mer synergiene mellom dem. Det ene overlapper det andre.
– Hvordan da?
– Jeg bruker jo faget mitt når jeg skriver. Psykologifaget, men også traumeforskningen. Den trilogien jeg er ferdig med nå handler på en måte om mennesker i krise, men det er ingen lærebok i traumatisk stress. Når jeg skriver, er jeg mest opptatt av hva krisen gjør med oss. Hva skjer med et blikk som plutselig skanner miljøet sitt for trusler.
– Ja, hva skjer da?
Hun ler igjen.
– Da må du lese bøkene mine, da.

Menneskelig mørke
Motlyset inne på restauranten er blitt så skarpt at ansiktstrekkene hennes nesten er visket ut, som om omgivelsene understreke det hun er i ferd med å beskrive som en litterær drivkraft. Hva er det vi ser, og hva er det vi ikke ser, i våre nærmeste, i oss selv? Hvilke hemmeligheter bærer vi på. Hva er vi egentlig i stand til? Hvem er vi egentlig?
– Jeg har nok en grunnleggende interesse for de verste tingene folk gjør mot hverandre, som går igjen i alt jeg gjør, sier hun og spør retorisk: Hvorfor skjer det?
– Det er noe med hvor fundamentalt truende det er. Vi lever livene våre og forferdelige ting skjer der ute, de skjer jo hele tiden. Og det er det rett og slett litt vanskelig å komme over, synes jeg. Noen håndterer det ved å ikke ville tenke på det i det hele tatt. Andre av oss tenker veldig mye på det.
Påvirker det tilliten hun har til andre mennesker? Skanner forfatteren og forskeren selv miljøet for trusler? Spørsmålene står på blokken min, rablet ned etter førsteinntrykket da Helene og fotografen skulle gå for å ta bilder. Kan du passe på dette, spurte hun og rakte over paraplyen og håndvesken, før ansiktet falt sammen. «Oi! Nå stoler jeg veldig på deg her!»
– Jeg tror egentlig at jeg er ganske blåøyd når det kommer til andre mennesker, sier Flood.
Jeg har stilt spørsmålet, men ikke nevnt vesken og paraplyen.
– Men he-he, fortsetter hun. – Det har ingen spurt meg om før. Det skal jeg tenke litt på. Det jeg tror, sier hun etter litt, er at alle har en kapasitet i seg til å begå onde handlinger. Jeg blir mer redd mennesker som ser på seg selv som voldsomt gode. Da tenker jeg at de ikke er i kontakt med den siden av seg selv. Vi bærer jo i oss en kapasitet til å tråkke på andre mennesker. Kanskje ikke med vold, men ved å overse, diskriminere, være urettferdig og behandle andre med urett. Og hvis situasjonen er presset nok, ja, også til vold.
– Så du kunne aldri beskrevet noen som grunnleggende snill?
– Jeg tenker mindre på ondskap og godhet som et personlighetstrekk enn som handlinger, svarer forskeren.
– Men for all del, er du grei med andre, og det er det du gjør, så ja, men da må du være bevisst at å være snill er en handling du gjør igjen og igjen, fortsetter hun, med en stemme som tross sin autoritet også har noe barnlig ved seg, som kanskje ligger i engasjementet, kanskje i det lille snevet av lesping.
– Jeg tror mange forholder seg til dette ved å lage en historie om oss selv, og når det er et brudd mellom den historien og det vi faktisk gjør, forsøker vi å snakke om det på en sånn måte at det ikke er så farlig, likevel. Typ: «Jeg er egentlig ikke en som gjør sånn her, men nå var det fordi sånn og sånn …»
- Bestselgende krimforfatter og volds- og traumeforsker ved NKVTS.
- Utdannet psykolog. Har forsket mye på skam etter vold og overgrep.
- Bruker etternavnet Aakvaag som forsker.
- Aktuell med boka Enken (Aschehoug, 2023) som er siste i en trilogi som startet med suksessen Terapeuten (2019).
Fra trygghet til skam
Vi prøver med andre ord å trygge oss selv, og denne typen beskyttelse er noe forskeren også ser i hvordan vi kan forholde oss til vold og overgrep. Da kan selvbeskyttelsen faktisk ende med at vi klandrer den som for eksempel er utsatt for partnervold. «Hvorfor gikk hun ikke?», er ikke noe uskyldig spørsmål i Aakvaags øyne.
– Når vi tenker at noe ikke kunne ha rammet oss selv, som «Jeg hadde gått», flytter vi egentlig ansvaret over på feil person, og med det påfører vi potensielt skyldfølelse og kanskje også skam. Vi kan egentlig ikke vite hvordan vi selv hadde handlet i et voldelig parforhold. Det er kjempekomplekst. Volden kommer ofte sakte. Vi kan egentlig aldri vite hva vi selv hadde gjort i vanskelige situasjoner, og ved å være åpen om det med seg selv, ligger det en respekt for andre mennesker.
Selv prøver hun å være «refleksiv» ovenfor egne handlinger, forteller hun. Granske seg selv: Hvorfor gjør jeg dette? Hva er motivasjonen min? Sier jeg dette fordi jeg egentlig har et underliggende behov for noe annet? Så om hun skulle være mistenksom, er denne mistenksomheten først og fremst rettet mot seg selv, tror hun. Ikke andre.
Jeg nevner vesken og paraplyen.
– Hehe. Ja, det er sant.
Hun smiler.
– Det bare slo meg at vi aldri hadde møttes før og værsågod, her er nøklene mine, og pengene mine, og telefonen min. M-m, sier hun.
– Kanskje er jeg mer mistenksom mot andre enn jeg tenker at jeg er. Det jeg ser er at – jeg har jo barn, skyter hun inn. – Og gjennom jobben min vet jeg litt om hva barn kan utsettes for, og en del av meg er blitt mer oppmerksom på det. En slags yrkesskade, og da funker det ikke å si til meg at noe IKKE vil skje, for det vet jeg at det kan. Ja, det er sant. Der er jeg nok mistenksom, mest ja, når det er med barna mine.
Det var også da forskeren selv fikk barn at hun begynte å skrive krim; da livet sto fram i all sin skjørhet, for mistet hun barnet, mistet hun alt.

Paradokset med krimmen
Det store spørsmålet som da gjenstår etter alt dette, er hvorfor vi har så stor appetitt på krim når vi ellers beskytter oss selv ved å skape avstand til onde handlinger. Svaret ligger i at krimmen er en form for uskyldig forberedelse, tror psykologen.
– Vi nærmer oss temaer som kanskje er relevante for oss, i hvert fall relevante for mennesker, men vi gjør det på en trygg måte. Fra godstolen, men en varm kopp te. Også er det også noe med hvordan hjernen vår liker en gåte.
– Ja, for jeg tenker alltid, «må noen dø?», og konkluderer med at det er fordi at den drepte er stum, og at det er gåten vi først og fremst vil ha.
– Ja, men jeg har også lest krim uten drap, hvor noe verdifullt blir stjålet eller noe slikt, og det blir ikke så engasjerende, altså. Vi må ordentlig bry oss, og at noens liv er tatt, gjør fortelling akutt, til noe viktig, av betydning som berører.
Det kjedeligste forfatteren selv vet er når svaret på krimgåten er «gæren seriemorder».
– Det må være en ordentlig psykologisk motivasjon bak handlingen som gjør at jeg forstår hvorfor han eller hun gjorde det.
– Tenker du at det er realistisk, det du selv skriver?
– Ja, jeg gjør egentlig det. Det er i hvert fall et forsøk på å undersøke motivasjonen noen kan ha. Nå er dette veldig vanskelig å snakke om uten å avsløre handlingen i bøkene mine, men det handler jo om de store temaene da; at noe truer verdigheten vår, familien vår, framtiden vår. Og da kan vi bli brutale. •
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.