Close Menu

Ha et riktigt så fint semester, er det siste jeg hører fra Annika når Ving-bussen stopper. Hotellrommet mitt har dobbeltseng og minibar, og på en skjenk står en vinflaske med kort. Have a nice holiday. Free gift from the reception. Jeg kaster meg nedpå sengen, kan nesten ikke tro at jeg er her. Flere måneder grublet jeg på denne reisen. Dra alene til syden for å spise god mat, svømme, sole meg, feriere utenfor fellesferien på voksenhotell med all inclusive, bare sånn uten videre. Er det for egoistisk? Kan jeg virkelig gjøre det? Bør jeg? Ja. Herregud, og takk og lov for at jeg dro, tenker jeg og ser ut vinduet på palmene, aner stranden som venter i morgen

Mojitoo Mojitto Mojitto, roper den optimistiske spanjolen. Frem og tilbake i den glovarme sanden går han med brettet sitt. Ved siden av meg, på solsenger under parasoll ligger et ektepar fortapt i hver sin bok, han leser At ropa på ingenting, hun, Bad boy. Jeg lukker øynene og kjenner hvordan kroppen synker ned i håndkle og sanden under, fortsatt sliten etter gårsdagens reise tvers over Europa og bussturen til hotellet i stummende mørke. Men i morges var det først frokostbuffeen med kake og seks forskjellige juicer, før jeg pakket sekken med bikini og håndkle. Sjøluften blander seg med lukten av nystekte bakevarer, eller kanskje det er grill. På Mallorca står tiden stille. Ingenting haster. Det er bare solen, sanden, sjøen og blå himmel.

Kroppen er ennå ikke tørr etter siste bad når jeg hører skrik og rop. To personer med tak i hver sin arm sleper en mann opp fra vannet. Magen min vrenger seg når jeg ser den livløse kroppen, en svær voksen mann. En badevakt kommer løpende og tar imot. Mannen blir lagt i sideleie og vann gulper ut av munnen hans sammen med hvitt skum. Synet er avskyelig. Jeg snur meg, men nysgjerrigheten får overtaket og jeg ser tilbake. Mannen ligger fortsatt i vannkanten, bevisstløs. Fire personer står rundt. Med en skingrende fløyte og veivende hånd kommanderer badevakten alle opp av vannet. Fra badevakttårnet kommer en løpende med førstehjelpsskrin. En dame tilbyr vannflasken sin. Jeg får lyst til å gjøre noe, gi noe jeg også, men aner ikke hva. Beina er stive, som støpt i håndkleet mitt. Lyden av sirener kommer nærmere. Noen barn gjemmer ansiktet i hendene og en kvinne sitter sammensunket på en strandstol med to personer framfor seg. De holder henne i hånden. Er det kona til den druknede? Eller kanskje det var hun som fant ham livløs uti vannet? Jeg ser på sjøen, den ligger helt blank og stille, uskyldig. For litt siden svømte jeg der ute, fantaserte om hva jeg skulle spise til lunsj og at jeg skulle rekke å kapre et av bordene ved bassengkanten, det var så fredfylt. Jeg ser tilbake på mannen. Nå har han fått noe i munnen, en slags trakt. Han blir holdt i sideleie, og badevaktene blir ikke ferdige med å tømme ham for vann. Hva skjedde?

Ambulansepersonell ankommer stranden med båre, men de tar ikke mannen med seg. En av ambulansepersonalet kneler ved siden av mannen og gir hjertekompresjon. Jeg gjør som barna, holder hendene framfor ansiktet, men kikker gjennom sprikende fingre. One-two-three. Så klarer jeg ikke mer og snur meg mot en familie på solsenger under parasoll. Did you see what happend, spør jeg. Drowning, sier mannen. But the sea is so rolig, still, sier jeg, klarer ikke snakke engelsk. Couldn’t he swim, spør jeg videre. It was heart attack, sier han. What do you mean? He probably got shock, you know when the temperature in the air and in the sea is very different. Jeg skjønner ikke helt hva han mener, men nikker. Jeg snur meg. Det blir fortsatt gitt førstehjelp. Jeg lengter tilbake til hotellet et steinkast unna. Samtidig føler jeg meg forpliktet til å bli. Som vitne. Som medmenneske. Hvilket menneske forlater et ulykkessted før livet er berget? Før alt er ok.

Solen steker i nakken og jeg er kvalm. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Kanskje jeg kan ringe noen hjemme, fortelle hva som har skjedd. Hvis jeg har min bestevenns stemme i øret så kan jeg kanskje klare å være her litt til. Jeg tar fram mobilen, men jeg klarer ikke å taste, låse opp koden. Det er som om jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med den. Synet av mannen i vannkanten og de rundt ham i knestående, kan de ikke reise seg, alle sammen. Løs situasjonen. Redd ham! Det knyter seg i magen og smak av tropisk juice kryper opp i halsen. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det utgjør ingen forskjell om jeg blir eller går min vei. Kanskje det er bedre om det ikke er så mye publikum. Hva er det beste for mannen? Før jeg rekker å tenke ferdig, rasker jeg sammen tingene mine og løper opp fra stranden. Det brenner under beina. Ved bilveien klarer jeg ikke vente på grønt og blir nesten truffet av en motorsykkel. Jeg haster opp trappene til hotellet og finner nærmeste toalett. Rett innenfor døren brekker jeg meg. Oppkastet havner midt på gulvet. Synet får meg til å brekke meg på nytt. Ved vasken tørker jeg ansiktet, drikker litt før jeg går ut og finner en strandstol i skyggen ved bassenget, andpusten.

Jeg rister sand ut av sekken og pakker badetøyet. Ingen plagsomme minner fra gårsdagen skygger for sola, sjøen og himmelen. Lenge før lunsj er det tjukt med folk på stranden. Barn leker i vannkanten og selgeren roper Sangeria Sangeria Sangeria. Jeg tillater meg å tenke at det må ha gått bra med mannen, og skifter til bikini og vasser uti med svømmebriller. Tar rolige tak og dykker. Jeg liker å svømme under vann, lytte til stillheten, se på fiskene. Men så, mens jeg kikker ned på bunnen ser jeg noe som glitrer, gull. Jeg plukker det opp, en klokke. En Nixon-gullklokke og det første som slår meg: den går! Jeg stopper, det er grunt nok til at jeg kan stå her. En skikkelig mannfolkklokke med bredt armbånd. Klokken glipper ut av hendene mine. Den synker langsomt mot bunnen mens den vender om seg selv og virvler opp i sand i det den finner sitt leie på den nakne sandbunnen. Skal jeg bare la den ligge? Jeg plukker den opp igjen. Water resistent, den kan ha ligget der i dagevis, hvem som helst kan eie den. Mannen som druknet. Det er sønnen hans som skal ha denne klokken nå, tenker jeg. Han skal se på den i eininga mens han kjeder seg på jobben, men likevel må passe tiden. Klokken er vakker, kanskje av ekte gull. Jeg trer klokken inn på håndleddet. Den kler meg tenker jeg og svømmer videre inn mot land. Husker ikke sist jeg svømte så rolig. Oppe av vannet skjuler jeg klokken. Det skjer instinktivt. Som om jeg bærer på et fellende bevis. Morder. En dame ser opp på meg fra et ukeblad. Blikket hennes stikker i øynene mine. Jeg putter klokken i det innerste rommet på sekken og legger meg på håndkle og lukker øynene.

Tilbake på hotellet stopper jeg i resepsjonen. Bør jeg levere inn klokken? Kanskje jeg kan få finnerlønn av familien. En resepsjonist ser på meg. Do you need anything? Jeg rister på hodet, flykter inn i heisen som tar meg opp til rommet mitt i fjerde etasje. Legger meg på sengen, det svir på ryggen. Helsike. Har blitt solbrent også. Jeg finner fram gullklokken og tar den på. Litt stor, men ganske fin, passer i grunnen. Matcher gullringen min. Googler Nixon-gullklokke og får opp prislapp på 1499 kroner. Eller kanskje det er en billig kopi. Plutselig piper klokken og jeg kvepper. Klokken viser 17.00. Første lurer jeg på om den piper fordi batteriet må skiftes, men så viser det seg at klokken piper igjen klokken 18.00, og så hver time. En slags høytidelig gongong. Hver gang den piper, stopper jeg opp. Jeg kikker ned på armen, som om klokken akkurat har sagt noe vesentlig, noe helt avgjørende, men at jeg ikke fikk det med meg. Kan du si det en gang til, tenker jeg, og fortsetter mine hvileløse vandringer over gulvet. Fra baderomsdøren til balkongdøren, frem og tilbake. Frem og tilbake.

Om natten ser jeg på gullklokken som lyser i mørket. Det er som om ormer kryper under huden min. Hvorfor tok jeg den opp av vannet – og med meg hjem? Den kunne vært min. Kunne den ikke? Det kunne vært jeg som ble slept opp av vannet. Ulykker skjer hvor som helst, når som helst. Hva som helst kan skje – i et knips, sa min far alltid når jeg var liten. Klokken slår 04.00. Pip-pip, det skjer på sekundet. Hva er det du vil? Jeg trykker på de små knottene, forsøker å skru av lyden, men klokken piper igjen klokken 05.00, så igjen klokken 06.00. Som en vedvarende påminnelse om at det ikke er jeg som skal ha denne klokken. Klokken tikker og går, mens eieren kanskje ligger død noen hundre meter unna. En eier som passet godt på tiden. Tok vare på gullklokken sin så lenge han var i stand til det. Men nå er han død. Og gullklokken vet det ikke. Den bare fortsetter å gå som om ingenting har hendt.

Jeg ruller meg over til andre side av dobbeltsengen og får lyst til å forklare klokken alt sammen. Spørre den hva jeg skal gjøre. Jeg stirrer på de digitale tallene, som stadig endrer seg, tiden som går. Tikk-takk.

Jeg tar av klokken, legger den på min side av sengen under en pute, lukker øynene: rolige svømmetak, det glitrer på armen min. Gullstøvet sprer seg utover på den stille vannflaten. Pipingen river meg ut av vektløsheten. Jeg synker mot sandbunnen.

Hva har jeg gjort for å fortjene en gullklokke? •

×
Kjære leser!
Kjære leser, vi er stolte over å kunne tilby denne artikkelen gratis og tilgjengelig for alle. Magasinet Psykisk Helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon som leverer kvalitetssikret innhold med mål om å fremme åpenhet og øke kunnskapen om psykiske lidelser, forebygging og behandling.
Din støtte er avgjørende for at vi kan fortsette å dele verdifulle artikler med alle. Bidra med for eksempel 50 kroner via Vipps til 12137, og hjelp oss med å spre kunnskap og forbedre den psykiske helsen for alle. Takk for ditt bidrag!
Med vennlig hilsen Redaksjonen i Magasinet Psykisk Helse