KRONIKK
Astrid Lindgren skriver «gi barna kjærlighet, mer kjærlighet og enda mer kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv.» Men hva skjer når vi erstatter kjærlighet og et raust menneskelig nærvær med diagnoser og medisiner? I dagens samfunn ser vi en alarmerende tendens til å redusere barnas rastløshet til en medisinsk diagnose, oftest ADHD, og løse dette gjennom biomedisinske intervensjoner. Psykiatrien, som i seg selv befinner seg i en krise, fremstiller denne rastløsheten som en utviklingsforstyrrelse, snarere enn å se den som et naturlig uttrykk for barnas trang til utforskning. Denne medikaliseringen av livet er også en beleilig fluktmekanisme fra å ta tak i de dypereliggende samfunnsproblemene som skaper stress, uro og mistilpasning blant barn og unge.
