SKRIV 2022
Jeg ringte faren min en gang i april. Etter et par minutter dreide han samtalen til hvem jeg lå med og hvem jeg ønsket å ligge med.
«Ingen akkurat nå», sa jeg og rørte skjeen rundt i frokostblandingen. Bitene hadde blitt myke, de klistret seg til sidene av skålen.
«Er du syk?» sa han.
«Jeg har begynt å jobbe natt.»
«Hva har det med noe å gjøre?»
Jeg satte ham på høyttaler, skylte frokostblandingen ut i vasken, og spurte om jeg kunne vaske klær hos ham. Han sa at det var greit, men at jeg måtte kjøpe med et brett Faxe Kondi. Faren min bodde i et studentkollektiv. Han tok enkeltemner på universitetet, men gikk aldri opp til eksamen – det var hans måte å bo billig. På veien gikk jeg innom 7-Eleven og kjøpte to pizzastykker, som jeg spiste over disken. Smulene børstet jeg ned på gulvet mens ekspeditøren hjalp en annen kunde. Jeg kjøpte brettet med Faxe Kondi på Kiwi. Utenfor inngangen drakk jeg to av boksene, og begynte på en tredje som jeg ikke klarte å fullføre.
Borte ved kollektivet ble jeg sluppet inn av Jesper. Han forvekslet meg med en venn av faren min. Jesper gikk i singlet og jeans. Hendene hans var små, nesten hårløse, men de var pene å se på.
Faren min satt på rommet. Magen stakk så vidt ut av t-skjorten.
«Se», sa han og pekte ut vinduet. Jeg gikk bort og kikket ut. En kvinne hadde falt av sykkelen og lå bevisstløs på fortauet.
«Hvor vil du ha brusen?»
«Hm? Bare sett den på senga.» Han foldet armene over brystet, som om han frøs. Så sa han: «Du ser syk ut.»
«Jeg jobber natt.»
«Ligger du med noen om dagen?»
Jeg satte fra meg brettet i sengen. «Nei.»
«Jeg har ikke vaskemiddel. Tok du med ditt eget?»
Jeg ristet på hodet.
«Det er det samme. Det er like effektivt uten.»
Jeg tok med meg skittentøyet på badet. Speilet var tilgriset av tannkrem. Det var ikke toalettpapir igjen. Brune våtservietter lå samlet i hjørnet på gulvet. Jeg la tøyet i vaskemaskinen og satte på seksti grader.
Tilbake på rommet hans, sa jeg at det var tomt for toalettpapir, og at noen hadde glemt å kaste våtserviettene sine.
«Skal vi gå ut å spise?» spurte han.
«Nå?»
Han tok på seg en cardigan. Den var blå og manglet en knapp nederst. Jeg var ikke sulten etter å ha spist pizzastykkene, men sa likevel ja. Vi dro på Sult og bestilte hamburger. Han brettet servietten og justerte på bestikket, før han gikk på do. Da han hadde satt seg igjen, sa han:
«Jeg har litt penger til deg.»
Selv om jeg visste at han ikke hadde penger, tok jeg tilbudet hans på alvor, men takket – etter en passende mengde betenkningstid – til slutt nei, noe jeg kunne se betrygget ham.
«Tror du ikke det er på tide at du gifter deg?» sa han. «Eller blir sammen med noen? At du i det minste har noen å ligge med?»
Hamburgeren kom på bordet. Jeg brukte bestikket til å skjære opp burgeren. Han spiste med hendene.
«Jeg jobber jo natt», sa jeg.
«Du er relativt kjekk. Det kan vel ikke være
problemet?»
«Jeg har ikke tid.»
«Du lukter heller ikke vondt», sa han. «Du trenger bare litt farge. Du ser syk ut.»
«Men jeg jobber natt.»
«Hva har det med noe å gjøre?»
«Jeg sover på dagen.»
«Du er jo våken nå?»
«Ja, men jeg skulle vaske klær. Så skal jeg legge meg.»
«Har du vært på jobb?»
«Ja, det er jo det jeg prøver å fortelle deg.»
Han smilte. «Har du møtt noen der?»
«På jobb? Nei.»
«Det er synd. Jeg møtte moren din på jobben.»
Vi snakket kort om studiet han gikk på. Jeg mistenkte at han forvekslet emnene. Ikke at det hadde noe å si. Etterpå betalte jeg regningen, og vi gikk tilbake til ham. Jeg tok klærne ut av vaskemaskinen, samlet dem i sekken, og banket på døren til soverommet hans.
«Da drar jeg», sa jeg.
«Allerede?»
«Jeg må sove.»
«Kan du ikke sitte litt med meg?»
Jeg sa ikke noe, men satte meg ved ham i sengen. Først nå så jeg at han hadde blodskutte øyne.
«Det er vel ikke noe i veien med deg?» sa jeg.
«Med meg? Det er du som ser syk ut.»
«Jeg jobber natt.»
«Moren din er sikkert bekymret. Snakker dere? Hva sier hun om meg?»
Jeg åpnet en boks Faxe Kondi. Drakk to
slurker.
«Hun sier ikke noe spesielt.»
«Om meg?»
«Nei, om meg.»
«Ja, okei. Har hun solgt lenestolen min?»
«Jeg tror hun har begynt med medisiner.»
Han reiste seg, kikket ut vinduet, og sa:
«Hun har sikkert solgt den. Jeg vet hvor mye hun mislikte den stolen.»
«Hun ga den til meg.»
«Stolen?»
«Ja.»
«Du kan bare sette den på fortauet utenfor. Så ber jeg Jesper bære den opp i kveld.»
«Men jeg vil jo beholde den. Jeg sover i den.»
«Den er ikke til å sove i.»
Jeg drakk opp brusen, kastet boksen i søppelkassen og sa at jeg måtte komme meg hjem.
«Men vi har jo ikke snakket sammen ennå», sa han.
«Hva har vi gjort da?»
«Hvorfor forteller du meg ikke om livet ditt?»
«Det er ikke noe å fortelle. Jeg jobber natt.»
Han avfeide meg med hånden. «Jeg skjønner ikke hvorfor du skal være så kald.»
«Det er jeg ikke.»
«Du oppfører deg ikke som en sønn. Sønner forteller fedrene sine om alt.»
«Hvor har du det fra?»
«Jeg leste det i en lykkekake.»
Jeg gjespet. «Du kan ringe meg i morgen.»
«Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i morgen.»
Jeg sa at vi kunne snakke om det en annen gang. Han åpnet vinduet og trakk pusten. Jeg ble stående i døren. Han pustet ut og sa at han gjerne ville møtes oftere, at jeg bare måtte komme innom når jeg trengte det.
«Ja, det skal jeg gjøre», sa jeg.
«Mener du det?»
«Jeg sover på dagen. Men jeg skal prøve.»
«Du må hilse moren din.»
«Kan du ikke ringe henne selv?»
«Du vet at hun ikke tar telefonen.»
«Besøk henne da vel.»
«Jeg skal tenke på det.»
«Gjør det.»
Jeg tok på meg skoene og jakken, åpnet ytterdøren og gikk ut. Det hadde begynt å regne. Jeg bar det vaskede tøyet helt hjem, hang det opp til tørk, og sovnet til slutt i lenestolen. •
Tema: Tenk om vi kunne lese hverandres tanker
Nattevakt vant 1. premie og rørte juryen med sitt sterke budskap. «Den bærer preg av et godt språk og er gjennomarbeidet med upåklagelig flyt i dialogen. […] Westre beskriver gjenkjennbare følelser og sårbarheten i relasjonen mellom mennesker.»
Tore Westre (26) er utdannet lektor og har gått på forfatterstudiet i Bø. Han skriver for tiden på en roman.
– Men jeg trives godt med å skrive noveller – spesielt de som utforsker usedvanlige relasjoner, sier han.
2. premie gikk til På stranden i Brasil av Silje Axelberg (25)
3. premie gikk til Ulest av Eden Elvrum (29)
Juryen har bestått av Oda Archer (Mental Helse Ungdom), Andrea Holst (skribent) og Cathrine Th Paulsen (Magasinet Psykisk helse).
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.
