LESERBREV
Natten. Som gjemmer oss. Natten vi forsvinner i. Natten som skjuler det mørke. De gamle går ikke ut i natten, de unge spiser natten, rir natten, vi ber barna ikke gå ut etter kvelden, før vi selv blir gamle nok til stokken, sitte bak gardinen, og har lært å følge lysets, mørkets regler. Vi overlevde mang en natt, kom oss hit, så folk forsvinne på veien, ber for våre barn og barnebarn om at de må passere fritt.
Natten. Det er allerede mørkt, men det den bringer med seg er et dypere mørke, en hard gnistrende sort kjerne, som stikker i oss kaldt. Begjæret, galskapen, hevnen og ærgjerrigheten bærer seg frem i natten, man venter, venter på å få mørklagt sine spor, mørklagt sinnet, til verden sover og man drar ut på jakt.
Det hadde ikke vært nødvendig med natt etter min mening. De kunne like gjerne tatt meg når som helst, en strandpromenade i en tid uten mørke, dette som stakk frem og var svartere en mørket selv, som kom til å bo i meg, lenge etter de hadde tatt meg. Nok til at jeg forsvant, nok til at en stokk ikke lenger kunne støtte meg, nok til at det alltid bodde noe i magen min som skrek at de hadde vært der.
Du skal ikke kunne glemme oss, du skal ikke kunne gå videre, vi eier deg, fortiden din er din fremtid. Banesår. Elven man krysser, det finnes ikke tilgivelse, som barn tror man på det, til man lærer brennmerkene.
Natten kommer. Jeg går ikke ut. Ungdommen skriker om mennesker, musikk, – kjærlighet, barnet vil leke, den voksne prøver å passe på og jeg har ennå ikke gått ut, men trukket gardinene for. •
Dette er et leserbrev og uttrykker skribentens holdninger og meninger.
