Når hodet snakker til deg

En venninne av meg dveler ved et minne: Hun går i første eller andre klasse på barneskolen. Det er kveld og hun skal sove, men i sengen er det vanskelig å finne ro. I hodet har hun en jabbende stemme. Hun hører ikke konkrete ord, men en messing over de samme stavelsene: «lælla-lælla-lælla-læ. Lælla-lælla-lælla-læ». Det er repeterende og monotont, og det er slitsomt. Hun vil ha det vekk og prøver å distrahere seg selv ved å tenke på andre ting, men det hjelper ikke, jabbingen fortsetter like fullt, og hun begynner å telle. Hun konsentrerer seg mer og begynner å legge tallene sammen. «1+1 er 2, 2+2 er 4, 4+4 er 8…», og mens summene stiger inne i hodet, stilner jabbingen. Da stemmen kommer tilbake neste kveld, begynner hun å regne med en gang. 

– Til slutt hører jeg ikke mer fra stemmen. Hva var det for noe? spør hun i dag. – Hver gang jeg hører snakk om stemmehøring tenker jeg på mine egne erfaringer. Er jeg i risikogruppa for å utvikle schizofreni? Var jeg psykotisk den gang?

Sju prosent hører «sunne» stemmer

Kenneth Hugdahl er en av verdens fremste forskere på stemmehøring, eller hørselshallusinasjoner som det heter på fagspråket, og han kan berolige min venninne. Den pensjonerte professoren ved Universitetet i Bergen forteller at så mange som sju prosent av oss opplever å ha stemmer i hodet uten at vi kvalifiserer til en psykisk lidelse. Det viser forskning som Hugdahl og kolleger ved NTNU og St. Olavs Hospital i Trondheim gjennomførte for noen år siden. Som med alle symptomer, beveger også stemmene seg innenfor et spekter, fra normale nivåer til nivåer som karakteriseres som sykdom. Forskjellen er hva stemmene sier, og hvordan du forholder deg til dem, forklarer Hugdahl.

– Stemmene som opptrer innenfor normalnivået er ofte mindre negative. De kommenterer ikke, og dominerer ikke i samme grad som blant pasienter. Du snakker oftere med engler i denne gruppa, for å si det sånn, sier Hugdahl og forteller at blant psykosepasienter er det vanlig at stemmene kommanderer deg til å si og gjøre ting du ikke ønsker. Rundt 80–90 prosent av disse stemmene er direkte negative. «Hva har du her å gjøre?!», «Du er verdiløs!», «Du er ingenting!»

I sin forskningskarriere har professoren vært opptatt av hvordan stemmene fluktuerer, altså hvordan de kommer og går. Blant de som opplever aggressive og slemme stemmer, oppstår det også en forventningsangst, forklarer han. Du gruer deg for når stemmen kommer tilbake og hva den skal si.

– Det kan være like plagsomt som symptomene i seg selv, forklarer han.

– Min venninne husker også stemmen som plagsom?

– Ja, det trenger nødvendigvis ikke å være en positiv opplevelse blant de som ikke karakteriserer til sykdom, men stemmene oppleves normalt som mindre skremmende i denne gruppa. Oftere er stemmene som en integrert del av de som opplever dem. Enkelte bruker dem til å føre samtaler med seg selv. Nå finnes det også en teori om at hørselsassosiasjonene blant pasientgruppen er en form for indre samtale, men at de som opplever dem ikke klarer å skille det ut som indre monolog, og tolker det isteden som en ytre dialog. Det er noe man kan ta med seg inn i forståelsen av hørselshallusinasjoner blant ikke-pasientene også, mener Hugdahl.

– Der er den kognitive kontrollen mer i takt. Du klarer å skifte oppmerksomhet, slik som venninnen din. Det gjør ikke pasientene. Der tar stemmene over hele det kognitive apparatet.

Sammenheng med traumer

Eksempelet med min venninne er talende for stemmehøring innenfor normalspekteret, ifølge Hugdahl. Ofte starter hørselshallusinasjoner uten klare ord, og de opptrer gjerne i barneårene. Blant psykosepasientene debuterer stemmene som oftest i slutten av tenårene.

Men det finnes også en likhet – den kulturelle komponenten. Mange som opplever å høre stemmer i hodet, har gått igjennom traumatiske opplevelser i forkant, for eksempel langvarig mobbing. Det gjelder både de som utvikler en psykoselidelse, og de som ikke gjør det. Da jeg spør venninnen min om hun kjenner seg igjen, nikker hun bekreftende. Gjennom det første året på barneskolen ble hun ertet av dem hun tenkte på som vennene sine.

– Traumer i barndommen kan påvirke utviklingen av hjernen, som i sin tur kan gjøre deg mer sårbar for hørselshallusinasjoner, forklarer professoren. Spesielt gjelder dette de som i utgangspunktet er predisponert for en psykisk lidelse. Forskjellen mellom de som utvikler psykoselidelse og de som holder stemmene på et normalt nivå, eller senere mister dem, kommer av hva genene deres er disponert for.

Hugdahl forteller at han gjerne skulle forsket mer på forskjellen mellom gruppene av stemmehørere, om han ikke var blitt professor emeritus. Nå bruker han den siste tiden av sin forskningskarriere på det spørsmålet som har interessert ham i alle år: hvor kommer stemmene fra. Og hva sier de egentlig om bevisstheten vår.

– De fleste forskere er opptatt av hva som skjer i hjernen når stemmene kommer. Jeg har vært mer opptatt av hva som skjer når de midlertidig forsvinner igjen. Finner vi ut av det, kan vi gjøre noe for å stoppe dem på en mer permanent basis.

Etter hva vi vet, oppstår stemmene i språksenteret i hjernen som sitter i venstre hjernehalvdel, bak øvre del av tinninglappen. Uten ytre lydsignal fyrer likevel nervecellene og sprer seg i hele nettverket, og du opplever at du kommuniserer med noen. Dette kan man se i MR-skanninger av hjernen.

– Noe går litt feil, men hva? Det er så mye vi ikke vet ennå, men en av tingene vi har klart å identifisere er et lite område i hjernen, framme i pannen, mellom øyebrynene, helt nede i frontallappen som virker å fungere som en bryter. Det er her kontrollsenteret til hjernen befinner seg. Når pasientene ligger i MR-maskinen kan vi se at det er aktivitet i dette området noen få sekunder før pasienten signaliserer til oss at de hører stemmer. Hjernen vet altså noe før bevisstheten gjør det, sier Hugdahl fascinert.

– Finner vi ut av hva som er kilden til hørselshallusinasjoner, finner vi også ut av noe grunnleggende om bevisstheten vår. Det er ikke lenger bare et klinisk spørsmål. Det er også et filosofisk. •