LESERBREV
Du i et skip som over årene har hatt betydelige utbedringer og oppgraderinger, du har fått et staselig skip som tåler og være ute i all slags vær. Jeg har et gammelt skrog, og jeg har aldri vært et skip, heller en liten jolle. Jeg har ikke alltid vært stolt av å ha en lite jolle, så jeg har gjort de samme utbedringene og oppgraderingene som deg. Men skroget er ikke sterkt nok til å holde alt sammen oppe. Det er spesielt når det blåser opp til storm at man merker at jolla mi bærer på for mye vekt. I tillegg så har skroget en haug med hull i bunnen av båten. Uansett hvor hardt jeg jobber for å tette hullene i skroget, så holder ikke reparasjonenen neste gang det blir for mye bølger på havet og stormen raser rundt meg og jolla mi. Mens du styrer skipet ditt i stormen, og er kaptein som står ved roret, holder stø kurs og venter på at stormen gir seg. Så løper jeg fra dekk og ror for å samtidig prøve å øse bøtter med vann som kommer inn fra alle kanter. Redsel for at skipet skal ta inn for mye vann og synke til bunnen av havet. Man blir sliten av å holde på slik midt i en storm. Løpe alle trappene opp og ned fra dekk og ned til kjelleren som stadig fylles med vann. Slepe med seg bøtte etter bøtte, løpe opp på dekk med bøttene og helle vannet over bord. Du kan slappe av etter en storm, legge deg ned å hente krefter. Men det kan ikke jeg, jeg må prøve å kvitte meg med resten av vannet som fyller skroget, og lappe og fikse slik at hullene blir nogenlunde tette igjen.
Jeg har havarert noen ganger, da blir jeg stående å lappe og reparere midt på en øde øy, mens du fortsetter og segle ute på havet. Du kan nok ikke skjønne at en person kan gå på grunn så mange ganger. «Kan man ikke se seg for når man er ute å segler?» For du ser ikke hvor mange ganger jeg har måtte løpe ned under dekk for å øse vann, heller ikke forstår du at jeg kan ha hull i skroget. Så du fortsetter din ferd. Og det er greit. Ikke alle med et robust skip kan forstå at små joller heller burde ha holdt seg i nærheten av land. Og jeg som jolle burde ikke ha lata som om jeg var et stødig skip.
Årene på åpent hav har blitt for slitsomme for meg så det er på tide å legge om kursen.
Så bon voyage min venn. Jeg ønsker deg alt godt på veien videre. Styr med stødig hånd og pass på skipet ditt og deg selv.
Jeg har kvitta meg med (de fleste) tunge oppgraderingene som har holdt jolla mi nede, og jeg har satt segl til en trygg havn. Jolla mi var aldri bygget for å være ute på et åpent hav. Den trenger en trygg havn når bølgene blir for store, stormen setter inn og regnet kommer. På god-værsdager skal jolla mi ut på på vannet, den tåler tross alt noen få krusninger og jeg liker og være ute og ro. Men jeg har (nok) lenge lengta etter å få beina mine godt planta ned i sanden. •
Dette et leserbrev og uttrykker skribentens holdninger og meninger.
