Close Menu

Har lovendringene i rettshjelploven og psykisk helsevernloven i 2017 bedret rettssikkerheten? Det spørsmålet stiller Veronica Fjeld i sin mastergradsoppgave i rettsvitenskap, tatt ved Universitetet i Tromsø. Svaret er ja, fordi begrunnelsene for vedtakene om tvangsmedisinering er blitt bedre, er konklusjonen hennes. 

– Men det er fortsatt andre ting som ikke er gode nok, sier Fjeld.

– Tvangsmedisinering er et utfordrende rettsområde. Det er mange vurderinger som skal gjøres, både helsefaglige og juridiske. Dårlig begrunnete vedtak kan komme av manglende ressurser eller manglende kunnskap. 

Veronica Fjeld understreker at hun ikke har tatt stilling til tvangsmedisinering i seg selv, eller om antipsykotiske legemidler hjelper, bare om rettsikkerheten er god nok når det skjer.

– I saker der enkeltpersoner er den svake part mot Staten og personen i tillegg er psykisk syk, er det ekstra viktig at rettssikkerheten er på plass, sier hun. I opp­gaven legger hun vekt på at tvangsmedisinering er et stort inngrep i den personlige integriteten. 

Manglende samtykkekompetanse

Ett av kriteriene for å medisinere personer mot sin vilje er at de mangler samtykkekompetanse. Det vil si evnen til å forstå konsekvensen av å nekte å ta imot behandlingen. Dette kravet kom inn i psykisk helsevernloven i 2017. Veronica Fjeld har gått gjennom 100 vedtak, 50 før og 50 etter endringen i 2017. Vedtakene har hun fått oversendt fra de ti statsforvalterne, så om de er representative kan vi ikke vite. Heller ikke om det er de best begrunnede vedtakene de har gjort. 

– Hvis dette er de beste, er det skremmende. Men mange er også anonymisert så mye at det er vanskelig å si om begrunnelsene er god nok. Når de medisinske vurderingene er sladdet, tilfører det et moment av usikker­het. Andre ganger, når jeg har lest begrunnelsene, er jeg ikke sikker på om personen virkelig manglet samtykkekompetanse. Hva ligger for eksempel bak ordene «pasienten er utagerende»?

Individuelle vurderinger

Saker om tvangsmedisinering kommer ikke til dom­stolene. Når man klager på vedtak sykehuset har gjort, er det statsforvalteren som avgjør. Man får da ikke overprøvd saken i retten. 

Det kan i tillegg være et spørsmål om advokatene som bistår i klagene har nok kompetanse. Fjeld påpeker i oppgaven at det offentlige salæret for slike saker ikke er nok til å dekke det det faktisk koster for advokaten. Derfor er det kanskje advokater som ikke vil ta slike saker. 

– Dette gir svakere rettssikkerhet for den enkelte, sier Fjeld. 

En annen svakhet ved noen av begrunnelsene som Fjeld peker på er at statsforvalteren ikke har gjort egne vurderinger, men støtter vurderingene sykehuset, altså første instans, har gjort. 

– Statsforvalteren er et klageorgan som skal gjøre egne, individuelle vurderinger. 

– Hva med retten til ha det dårlig, det vil si velge å ha det dårlig uten å bli medisinert for det? 

– Ja, det har man egentlig rett til. Men ofte er begrunnelsen da at man mangler sykdomsinnsikt, og dermed mangler samtykkekompetanse slik at man blir tvangsmedisinert. 

Før sommeren gikk to kvinner til sak mot Staten for brudd på menneskerettighetene ved gjentatt tvangsmedisinering. Saken ble avvist av Oslo tingrett som foreldet. 

– Denne saken burde definitivt kommet til retten, sier Fjeld. 

Menneskerettigheter

Merete Augusta Nesset er en av de to som gikk til sak mot Staten for brudd på menneskerettighetene. Ifølge Nesset er rettssikkerheten i praksis fraværende, når det gjelder tvangsmedisinering. 

– Mennesker med erfaringer omtalt som psykose, risikerer å bli «sittende fast» i det psykiatriske paradigmet. De av oss som ikke går med på at vi feiler noe som må medisineres vekk, er særlig utsatt.

Merete Augusta Nesset refererer til Ketil Lund, tid­ligere høyesterettsdommer som har engasjert seg i saker om tvangsbehandling og -medisinering i en årrekke. 

– Tvangsmedisinering av personer som ikke har vært medisinert med nevroleptika tidligere, er faktisk ikke lov fordi det er umulig å forutsi effekt. Senere skal tidligere erfaringer tas med i betraktning før nytt vedtak fattes, men det gjøres nær sagt aldri – med mindre man har opplevd nevroleptika som nyttig.

Lund var en av flere som bisto i saken mot Staten. 

– Kravet er også at medisineringen skal ha vesentlig effekt. Men hvem er kvalifisert til å si hva effekt er? Hovedpersonen blir ikke spurt. Mange av oss ønsker ikke medikamentell behandling, men slik det er nå har vi ikke rett til å takke nei, sier Nesset. • 

Info Veronika Fjelds masteroppgave
Arrow

Begrunnelses­plikt ved tvangsmedisinering som rettssikkerhets­garanti: Har lovendringene i rettshjelploven og psykisk helsevernloven i 2017 bedret rettssikkerheten? Masteroppgave i rettsvitenskap, høst 2021 av Veronica Fjeld, UiT Norges arktiske universitet.

×
Kjære leser!
Kjære leser, vi er stolte over å kunne tilby denne artikkelen gratis og tilgjengelig for alle. Magasinet Psykisk Helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon som leverer kvalitetssikret innhold med mål om å fremme åpenhet og øke kunnskapen om psykiske lidelser, forebygging og behandling.
Din støtte er avgjørende for at vi kan fortsette å dele verdifulle artikler med alle. Bidra med for eksempel 50 kroner via Vipps til 12137, og hjelp oss med å spre kunnskap og forbedre den psykiske helsen for alle. Takk for ditt bidrag!
Med vennlig hilsen Redaksjonen i Magasinet Psykisk Helse