Mange skades av isolasjon

De innsatte Ervik snakker om har ikke vedtak om isolasjon, og er i utgangspunktet «vanlige» fanger. Sivilombudsmannen rapporterer til Stortinget om forholdene i norske fengsler, men har ikke tilsynsmyndighet og kan altså ikke gi påbud eller sanksjoner. Siden 2014 har de besøkt cirka 20 anstalter. Kontorsjef Helga Fastrup Ervik i forebyggingsenheten har sett mange eksempler på at innsatte er i dårlig psykisk forfatning, og er bekymret over redusert bemanning, ressurser og mye innelåsing på cella. – De siste årene har vi fått stadig sterkere meldinger fra innsatte, ansatte og fengselsledelse om nedskjæringer av programvirksomhet som «alternativ til vold» og «pappa i fengsel». Vi er opptatt av at straffen ikke skal skade, og at den skal gjennomføres med et så normalt liv som mulig. Mange innsatte som ikke har vedtak på å være isolert, kommer bare ut av cella tre-fire timer om dagen. Noen mindre enn to timer. – Er det noen som kan gjøre noe med en slik situasjon? – Vi tar det opp med fengselet, og med myndighetene. Det er ingen tvil om at mange tar skade av isolasjon. Det er ingen normalitet og rehabilitering i å sitte så mye innelåst, sier Ervik. Hun mener at mange tror at å sone på fellesskapsavdeling betyr å få gå fritt omkring og være i jobb eller aktivitet, men dette er feil inntrykk.

– I noen slike avdelinger er innsatte ute bare tre-fire timer om dagen. Det mangler nasjonale regler om hvor lenge en innsatt som ikke har vedtak om isolasjon skal være ute av cella på vanlige dager. Norge var aktivt med i revisjonen av FNs minimumsregler for fangebehandling, som slår fast at isolasjon over 22 timer i døgnet over 15 døgn bør være forbudt, sier Ervik. FNs torturkomité har vært sterkt kritisk til Norges bruk av isolasjon. Kontorsjefen mener at myndighetene i Norge bør sikre at regelverket kommer i overensstemmelse med internasjonale standarder.

I 2014 viste en undersøkelse fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri (Sifer) at omfanget av psykiske lidelser hos fanger er svært stort. 92 prosent har tegn på en psykisk lidelse. Over syv av ti har minst én personlighetsforstyrrelse og mange har en psykisk lidelse i tillegg. Ervik mener valget om å isolere seg selv kan ha flere årsaker. - Noen er veldig triste. Noen sier rett ut at det er utrygt å være ute. Noen tør heller ikke gå ut i luftegården, og alternativet er da innelåsing. Vi blir bekymret over konsekvensene av valget om å isolere seg. Noen blir så dårlig fungerende at de ikke greier å uttrykke seg og ikke klarer å vaske cella si. – Hører de heller hjemme i psykisk helsevern? – Fengselsledelsen og ansatte sier at de ikke hører hjemme i fengselet. Vi understreker at norske myndigheter har ansvar for å sikre at innsatte med psykiske lidelser som oppholder seg i fengsel, ikke blir utsatt for nedverdigende eller umenneskelig behandling.

– Vi ser også at mange fengsler ikke klarer å håndtere selvmordsfare, annet enn ved å isolere. I enkelte fengsler har vi sett at opptil 30 prosent av de som sitter på sikkerhetscelle, er der fordi de vil ta livet sitt. Når de settes på en helt tom celle med toalett i gulvet og bare en madrass og et teppe, er tanken at det skal være umulig å ta sitt eget liv. Jeg kan forstå at fengselet vil gjøre det de kan for å forhindre selvmord, men isolasjon på sikkerhetscelle bidrar ikke til livsønske. Selvmordsnære mennesker trenger menneskelig nærhet og kontakt. Vi er bekymret for at den gruppen bare blir enda mer sårbar. – Du har tidligere sagt at noen innsatte foretrekker belteseng? – En som ligger i belter har krav på kontinuerlig tilsyn. En ansatt fortalte at de prøvde å ikke prate for mye med dem som ligger i belter, fordi kontakten gjør at de ønsker å bli liggende. Jeg trodde først det var en spøk. Men noen er så ensomme at de heller vil ligge i belter. Veien ut av belteseng må være å kommunisere godt. Vi erfarer at det er mange ansatte som forstår dette, men som føler seg maktesløse og fortvilte fordi de mangler kapasitet, kunnskap og ressurser til å hjelpe. Ervik har sett en del tilfeller der urimelige regler og rigid praksis i systemet kan forsterke seg selv. – For eksempel har vi sett at veggene av sikkerhetsgrunner skal være rene, og at den innsatte må ta ned bilder av dem han er glad i. Det starter med noe som ser smått ut, men det kan føre til så stor fortvilelse at det ender med en voldsom reaksjon og veldig alvorlig tvang. Siden vi er et forebyggingsorgan ser vi alltid på hvordan årsaken er dokumentert, og om situasjonen burde vært løst uten tvang. Samtidig er det viktig å peke på at vi ikke er forvaltningens tilsynsorgan. Vi er Stortingets vaktbikkje, sier Helga Fastrup Ervik. – Tilsynsorganene bør komme jevnlig og uvarslet på tilsyn, de bør kunne ha private samtaler med alle innsatte og de bør ha tilgang til all informasjon som angår de innsattes forhold. Dette er ikke tydelig nok i mandatet til dagens tilsynsråd for fengslene. I tillegg er det avgjørende at deres funn følges opp. •

Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.

• Tilbake til forsiden