Lesernes ord om isolasjon

Hvor mye smerte bor det ikke i alle disse rommene? Disse rommene bak lukkede og låste dører, som er nedslitte, strippede og nakne, men likevel så fulle av menneskelige spor. I hullet der skrivebordsskuffen skulle ha vært, har Gunnar skrevet navnet sitt med fet skrift på en planke. Like under står det skrevet med en annen håndskrift, «Marianne was here». Begge to har skrevet kraftfullt og intenst med sort kulepenn. Det får det til å se ut som en blanding av en fortvilet søken etter bevis for, og en innstendig manifestasjon på deres perseverende eksistens.

På veggen der malingen har flasset av, har Mikkel S risset inn navnet sitt og et telefonnummer. Det er noe intenst ensomt og sårt over den inskripsjonen. Det minner mest om en desperat og fortvilet søken etter menneskelig kontakt. Hvorvidt hullet i veggen litt lenger bort er sparket inn av Mikkel S eller noen andre, og hva intensjonen bak dette harde og målrettede sparket var, vet ikke jeg. Jeg har nettopp smurt hendene mine med håndkrem, og ser at jeg har etterlatt meg fettete fingeravtrykk på bordplaten. De kan i det minste vaskes vekk og trenger ikke å bli til permanente avtrykk her, i motsetning til det som står skrevet med sprittusj på arabisk i et hjørne på den samme bordplaten.

Hvor mange usynlige avtrykk er det ikke for hvert av disse fysiske merkene, bare på dette lille rommet her? Det ligger en høylytt taushet som ikke er sparket ut i frustrasjon i disse fire veggene her, og det er likedan på de andre pasientrommene på avdelingen. Bak låste dører og tvangsvedtak er det en uforløst smerte som aldri slipper ut herfra, selv om pasientene gjør det etter hvert.

Hilde Innset

Eg misunner verkeleg dei som klagar på å vere isolerte i frå andre, i frå omverda, i frå livet som ein gong var.

Eg misunner verkeleg dei som klagar på mangel på sosial omgang i form av å treffe vener og familie, gå på kafe eller kino, eller reise på hytta for å ete kvikklunsj for den saks skuld.

Ein kan nok undre seg over kvifor eg er misunneleg på alle desse, men eg tenkjer at om dette er dei største problema i livet deira, så ville eg gladeleg bytta vekk mine med deire.

Likevel er det rart at det er desse som ropar høgast, og som må få trøstande ord frå både helseminister og statsminister, om at det blir betre, det går over, dette er ikkje for alltid, og det er nok nettopp den biten eg misunner aller mest.

For det er ikkje alle problem som går over, som blir betre, eller som ikkje varer for alltid.

For veldig mange som er kronisk eller psykisk sjuke, så er nettopp denne måten å leve dette isolasjonslivet som folk flest klagar over i desse koronatider, normalen. Dette er kvardagen, og for veldig mange vil ikkje dette gjelde berre for ein periode, det kan vare livet ut.

Nokon veit nettopp dette, andre ikkje, mens nokon framleis klamrar seg fast i håpet om ei betre framtid.

Kvar er våre tryggande og støttande ord? Kvar er våre varme hender?

For oss er dette ein livsstil, men vi lev ikkje berre livet i isolasjon frå omverda, men og i isolasjon frå oss sjølve;

«Hva er det som får deg til å stå opp om morningen?»

Dette var eit spørsmål eg fekk på samtalen min i dag. Eg satt der på stolen, ganske mørbanka i heile kroppen.

Eg hadde nettopp lagt bak meg to veker med migrene. Og eg kunne kjenne at energien min var brukt opp. Eg hadde mest lyst til å grine, men tårene var brukt opp i forkant av denne dagen.

Kva er det som driv deg?

Eg måtte tenke meg litt om, og syntest det heile vart for stort til å ta inn over seg.

For kva er det som får meg til å oversjå smertene som klamrar seg fast i meg.

Som pressar kroppen min til det ytste, som er mykje sterkare enn meg, som held meg nede til eg til slutt ikkje orker å kjempe imot?

Som riv ut av meg det litle eg har igjen av krefter, av håp.

Som får meg til å føle meg svak, ubrukeleg, og som ein person som ikkje tåler nokon ting.

Som tråkkar på meg når eg ligg nede, og tømmer kroppen min for krefter, for tårer.

Og som gir meg eit løfte om å komme tilbake når eg minst ventar det, idet det forsvinn?

Det er eit stort spørsmål, som er vanskelig å svare på.

Det overflatiske svaret er vel dei forventningane livet generelt krev av meg.

At det å stå opp om morgonen, ta seg av ungar, hus og heim. Ha ein jobb å gå til, ha ein mann å komme heim til. Fritid og aktivitetar. Venner og familie. At alt dette er ein sjølvsagd ting og eit minstekrav å kunne gjennomføre, her i denne «glansbildeverda».

Men kva gjer ein då når det første som står på lista; «stå opp om morningen», ikkje er ein sjølvsagt ting. Og at heile glansbildet fell i grus?

Det er vel her ein må gå inn i seg sjølv, å finne den eigentlege grunnen til at ein likevel står opp denne morgonen.

Rannveig Solheimsnes

Alt en ikke øver på blir vanskelig. Et liv i isolasjon byr raskt på problemer dersom en ikke allerede har for­sonet seg med uroen, ensomheten og fortvilelsen som følger med. Har en derimot trent i fredstid er en øvet når krisen oppstår.

Som en godt trent soldat har mange av oss allerede deltatt i tilsvarende operasjoner. Ved å tåle et nervesystem som ikke tillater søvn utviser vi daglig mot, ved å stå i utenforskap utviser vi utholdenhet og ved å ha erkjent vår utilstrekkelighet er vi stridsdyktig og godt utrustet til å tåle denne krisen, som den forrige. Trolig rammes de sivile hardere nå, de som aldri før har kjent ensomhetens geværmunning i ryggen.

Maria Vik

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.