TVANGSMEDISINERING
Tvangsmedisinering med antipsykotiske legemidler er et av de mest alvorlige inngrep man kan gjøre i en persons integritet. Enda mer alvorlig er det når det er barn og unge det er snakk om.
I dette nummeret av Psykisk helse skriver vi om «Marius» (18) som har vært medisinert mot egen og foreldrenes vilje i mer enn to år. Foreldrene har slåss mot tvangen og klaget på vedtakene gang på gang. Klageinstansen er Fylkesmannen, som har opprettholdt vedtakene like ofte, slik de gjør i nesten alle klagesaker angående tvangsmedisinering.
Til slutt gikk foreldrene, ved hjelp av advokat, til Sivilombudsmannen, som er Stortingets organ for å sikre at enkeltmennesker behandles etter loven i møte med stats-, fylkes- og kommuneapparatet. Det satte saken i et grelt lys. Ombudsmannen har ikke bare påpekt enkelte feil i enkelte saker, de har påpekt feil lovtolkning hos fylkesmennene. Tvangsmedisinering uten dokumentasjon for at den hjelper, er ikke lovlig.
Denne gutten er altså tvangsmedisinert ulovlig, og etter all sannsynlighet gjelder dette også mange andre, inkludert unge.
En kvikk-fiks er selvfølgelig å endre loven, slik en psykiater har foreslått, til ikke å kreve dokumentasjon på at medisineringen hjelper. Da vil man kunne fortsette som før, med loven i hånd. En kanskje mye bedre løsning, som en annen psykiater foreslår, er å vente og se. Man kan se om den det gjelder blir bedre uten legemidler. Når man er syk og opplever bivirkningene som mye verre enn virkningene, bør også leger tvile på om behandlingen er virksom. Klageinstansen, fylkesmennene, bør dessuten gå i seg selv og kanskje tvile litt på egen praksis. •
