La andre slippe inn

Å føle seg ensom og tenke at alle andre har det fint et annet sted, er vel noe de fleste har kjent på en gang iblant. Hvordan vi takler ensomhetsfølelsen, avhenger av om vi har en utrygghet inne i oss eller ikke fra vi var små. 

Har man hatt en trygg barndom er man ikke dermed vaksinert mot å slite psykisk. Men trygg oppvekst gjør at man har større sjanse for å være åpen for seg selv, for andre og for verden. Noen som har hatt en vanskelig barndom regner med å måtte kjempe seg fram, andre kan bli pessimister og vente på å bli avvist. 

«Våre relasjonsmønstre føles så selvsagte at de kan være vanskelige å utforske ved hjelp av tanker», skriver psykolog Camilla von Below. Hennes nye bok Anknytning i relationer. Förstå och förandra dina mönster,
inneholder flere eksempler på personer med ulikt tilknytningsmønster. Det er oppdiktede personer, som Below har skapt etter årelang erfaring som terapeut.

Legg merke til deg selv

Selvvalgt ensomhet kan være et rom for å føle seg fri, men ved ufrivillig ensomhet opplever man stor avstand til andre. Den verste avstanden er den følelses­messige, at du føler deg ensom selv om du er omgitt av mennesker, til og med av venner og familie. Men kanskje er det vi som skaper våre forhold slik at de likner de gamle?

Below mener det. «De tidlige relasjonene påvirker oss, men de bestemmer ikke vår skjebne. Vi kan skape en trygg tilknytning i ettertid», skriver hun.

Below skriver at man må øve opp sitt blikk for tilknytning for å kunne se hvordan vi unngår det vi egentlig vil oppnå. Vi unngår det i frykt for å dumme oss ut, eller bli mislikt og avvist.

Være nær den som gir

Tilknytningsmønsteret blir skapt i løpet av første leveår. De som gir babyen mat, stell og kjærlighet blir tilknytningspersoner. Gjennom dem lærer barnet
hvem det er, hva det vil og føler. Babyen vil for alt i
verden være nær tilknytningspersonene, uansett om de er gode omsorgspersoner eller ikke. Å få deres kjærlighet er viktigere enn å være seg selv, derfor lærer barnet å unngå følelser som omsorgspersonene ikke liker. Når noe oppleves som skummelt, søker barnet mot omsorgspersonen og trenger å bli beroliget. Tilknytningspersonenes oppgave er å gi barnet trygghet.

Slutter å vise følelser

Stress av ulike årsaker kan gjøre at det blir vanskelig for tilknytningspersonene å gi barnet nok trygghet. For Emilia i boka førte foreldrenes uoppmerksomhet til at hun fikk en unnvikende tilknytning. Hun oppsøkte ikke foreldrene, gråt ikke, og unngikk dem for ikke å bli avvist.

Below skriver at barn som ikke blir tatt imot når de er lei seg eller redde kan slutte å vise følelser. Som voksen føler Emilia seg tom for følelser. Hun får panikk når partneren vil at hun skal snakke om hva hun føler i ulike situasjoner. Dessuten klarer hun ikke sette grenser på jobben.

Redd for tristhet

Rafael hadde foreldre som ble bekymret når han var lei seg. Så da lærte han å bli bekymret også. Han klarer ikke skille følelser fra hverandre, som skam, eller frykt for ensomhet. Han har en utrygg tilknytning, og vet ikke hvordan han kan ta vare på seg selv når han er trist. Som voksen er han redd for å være alene, og tror at kjæresten er lei av ham så fort hun har vært ute med venner et par timer.

Elisabeth har også hatt en vanskelig barndom med en mor som hadde vært utsatt for vold. Som voksen hadde Elisabeth problemer med å forholde seg til sine følelser. Below skriver at følelser vi ikke kjenner og ikke er fortrolige med, blokkeres av skam og redsel og gir seg uttrykk i selvkritikk. Vi kan gjøre noe med det, men da må vi bli kjent med kroppen, der følelsene bor.

Elisabeth har en desorganisert tilknytning, som
preges av forsøk på å holde følelser tilbake, samtidig som man mislykkes med akkurat det. Hun demper sitt indre kaos med alkohol.

Barn som lever med foreldre som har et avhengighetsproblem, får ikke et sammenhengende bilde av seg selv fordi de lever med konstant stress. Deres alarm­beredskap svekker konsentrasjonen og de blir heller ikke kjent med egne følelser.

Prøv en ny tilnærming

Below skriver at man kan oppnå en tryggere tilknytning som voksen ved først å få et bedre forhold til seg selv, dernest at relasjoner til andre forandres.

Først må man rette blikket innover, og oppdage hvilke situasjoner som er vanskelige. For eksempel hvis du må si fra om noe, eller at du får kritikk. Eller om du kvier deg for å la noen komme deg nær.

Tenk på hva du automatisk har tatt etter dine foreldre. Emilie oppdaget at hun så ned på andre når de var følsomme. Det hadde hun automatisk tatt fra sin far.

Anna i boka tåler ikke kritikk, hun hadde fått mye kritikk og negative kommentarer i oppveksten. Hun oppdager at hun er like kritisk mot andre som mot seg selv. Below skriver at selvkritikk blir noe man bruker for å være i forkant av kritikken man tror vil komme.

Vonde følelser er der

Det er mye vi bare må lære å akseptere. For eksempel at det ikke går an å beskytte seg mot vonde følelser. De kommer og går, men de tar ikke over våre liv.

Rafael måtte øve på å være alene. Han klarte det ved hjelp av gitaren. Etter å ha vært alene noen kvelder merket han at det er deilig å kunne gjøre noe på egen hånd.

Emilie hadde lett for å føle seg ensom sammen med andre. Hun følte at de så på henne som rar, og tolket det slik ut fra at de så vekk når hun snakket. Men det kunne jo være at de andre var usikre?

Sammen med sin psykolog gikk Emilie gjennom sin motstand mot å åpne seg, og hvordan dette hadde opprettholdt hennes ensomhetsfølelse. Selvbildet hennes ble bedre etter at hun turte å betro seg til enkelte. Hun sa sin mening oftere, og tålte bedre at andre var uenig med henne.

Stole på seg selv

Elisabeth er uten partner, men har vært på leting i årevis. Til slutt slipper hun tanken, noe som gjør at hun oppfører seg friere overfor venner. Fortsatt får hun akutt behov for et glass vin når verden går henne imot, men gjør som oftest yogaøvelser som avspenning i stedet.

Below skriver at vi kan lære oss å stole på oss selv, ved å trøste oss selv. Det blir lettere hvis man godtar alle sine følelser. Man må være tålmodig for disse endringen kommer til å ta tid.

«Vi kan streve etter å utvikles, men ikke kreve av oss selv at vi skal klare alt. Det kan være en lettelse å slippe noen forandringsprosjekter, det kan faktisk være en forandring i seg selv å slippe ideen om at man må være på en bestemt måte. Ut av dette kan det komme en ny og uventet frihet», skriver hun. •

Kilde: Anknytning i relationer. Förstå och förandra dina mönster. Av Camilla von Below. Natur& Kultur, 2022