Close Menu

Klokken er fem på fire, en ettermiddag i desember. Psykologspesialist Åse Storhaug møter oss i mottaket på Legevakten i Storgata, som ligger i Oslo sentrum. Hun følger oss lenger inn i korridorene. På en dør står det «Psykiatrisk legevakt». Innenfor er det to små kontorer som henger sammen. På veggen bak døren henger ti, femten hvite legefrakker. I ett hjørne står en liten kaffemaskin, i det andre hjørnet et låsbart medisinskap. Dette er arbeidsplassen til to psykiatere og en psykolog mellom undersøkelser og samtaler med pasienter som kommer til legevakten for akuttbehandling for psykiske lidelser.

Åse Storhaug kommer rett fra jobben på et distriktspsykiatrisk senter (DPS) og har kort tid på å spise noe før neste arbeidsøkt starter. Alle som jobber her har dette som ekstrajobb, forteller hun. 

 – Vi gjør dette fordi det er hyggelig og nyttig, forteller psykiater Erlend Gardsjord. 

– Vi har alt fra kjærlighetssorg til rusutløst psykose. Vi vil at alle skal komme hit og få sortert tankene litt her. Legevaktsarbeid er en annerledes måte å jobbe på. Vi møter så mange, både pasienter og andre fagpersoner, sier Gardsjord. 

Psykiater Per-Christian Nørgaard er den tredje i kveldens lag. Alle tre tar på seg hvit frakk, henger ID-kortet rundt halsen og legger en alarm i lommen. En kopp kaffe, så er de klare. 

Info Akutthjelp
Arrow

Et kriseteam består av psykiatere, psykologer og sykepleiere som kan hjelpe med kriser, selvmordsproblematikk, psykoser og vurdering av eventuell innleggelse. Om lag to av tre som søker hjelp er kvinner. Daglig søker seks til åtte personer hjelp her.

Haster – haster ikke

Åse logger seg inn på systemet, og finner to navn
på skjermen. De har ventet ute i mottaket etter å ha snakket med en sykepleier som har skrevet ned litt om dem og hva de er kommet for å få hjelp med. Ved siden av navnene er et farget felt. Fargen er en kode.

– Her har vi to treere, sier Åse.

Det vil si at det haster ikke så mye. Legevaktens koder går fra én til fire: alvorlig livsfare, haster, haster ikke så mye, kan vente til i morgen.

– Stort sett er det treere her hos oss, sier Åse.

Man trenger ingen henvisning for å komme til psykiatrisk legevakt og de fleste som kommer vil det selv. Noen kommer i ambulanse, noen blir fulgt av politiet fra arresten, og noen følges av pårørende. Omtrent én av seks blir innlagt, halvparten frivillig.

– Noen trenger bare en samtale for å komme seg, sier Erlend. Han forteller at legene og psykologen starter med å vurdere om pasienten skal legges inn eller ikke.

– Vi identifiserer tilstander som trenger innleggelse og hvis de har en fast oppfølging fra før viser vi dem tilbake dit, sier han.

De ansatte har møte
– Det er sjelden nyttig
å tvinge helsehjelp på noen.
Hun får heller komme tilbake
hvis hun ombestemmer seg.

Bekymret søster

Det banker på den låste døren. Det er en sykepleier fra mottaket som forteller om en kvinne som venter utenfor. Kvinnen er her med søsteren som er veldig bekymret. Psykologspesialist Åse kjenner pasienten fra før.

– Vil hun legges inn?

– Det er mulig, jeg vet ikke, sier sykepleieren.

Åse går tilbake til skjermen og leser fra journalen. Hun leser høyt for de andre inne på kontoret.

– Hallusinasjoner, innlagt på akuttavdeling, rusutløst psykose, overført til øyeblikkelig hjelp i påvente av behandlingsplass …

– Hva har hun ruset seg på, spør psykiater Erlend.

– Mulig sentralstimulerende, svarer Åse og fortsetter å lese fra journalen:

– Heroin er det. Skal jeg ta henne, siden jeg kjenner henne litt fra før?

– Ja, hvis du har lyst, sier han.

– Ja, jeg er litt glad i henne.

Åse smiler og går ut og møter pasienten.

Opptil tre timer

Samtalene på akuttpsykiatrisk legevakt kan vare fra en halv til tre timer. Det kan være komplekse problem­stillinger som ikke er så lett å løse, eller akutte kriser, som kjærlighetssorg. Mange ganger handler det om å henvise til andre instanser, for eksempel ruspoliklinikk, DPS, Navs «Raskere tilbake» eller psykiatriske avdelinger på et av sykehusene i Oslo. Legevakten gir også pasientene legemidler, men aldri noen vanedannende.

Åse Storhaug kommer inn døren, tilbake fra pasienten sin.

– Hun ville ikke ha hjelp. Det er ikke grunnlag for tvang. Søsteren er fortvilet, men vi får ikke gjort noe med det. Det hun ønsker nå er å få en overnatting et sted. Det er sjelden nyttig å tvinge helsehjelp på noen. Hun får heller komme tilbake hvis hun ombestemmer seg, sier Åse. Hun ringer sosialambulant vakttjeneste, som kan skaffe pasienten litt mat og et sted å sove.

psykiatrisk legevakt

En «toer»

Skjermen er gått i svart. Men når Åse logger seg på igjen, ser de at det er kommet en pasient til. Det er en «toer» – det vil si at det haster.

– Det kan hende vi må ta henne med en gang, sier Åse og leser notatene fra mottaket: hun er bare 15 år, har selvmordstanker.

15-åringen må likevel vente, fordi psykiatrisk legevakt bare disponerer to undersøkelsesrom, eller stuer som de kaller det, og begge er opptatt. Per-Christian kommer inn igjen fra sin pasient, som sitter på ett av rommene.

– Han hadde oppfølging. Det var en hyggelig fyr, men han ville ikke snakke med noen. Han hadde
psykosesymptomer som sannsynligvis var rusutløst. Han mente han var overvåket, forteller Per-Christian Nørgaard.

Åse er ikke helt ferdig med henne som ikke vil snakke med dem.

– Hun tok imot overnatting, så det er jo bra, sier hun.

– Det er det vanskeligste, fortsetter Åse, – å kurere psykiske plager hos personer som ikke har et sted å bo.

– Det er en del av jobben vår, men det er vanskelig å snakke om tidligere opplevelser når man har så store andre problemer, sier Erlend.

Bilde av ambulansepersonell
– Vi bruker minst mulig
tvang uansett. Vi legger
ikke inn noen hvis vi
kan unngå det.

Stilleste måned

– Desember er egentlig vår stilleste måned, forteller Ewa Ness, psykiater og leder for Psykiatrisk legevakt.

– De sykeste blir tatt hånd om i Oslo, og det er mange arrangementer å delta i. Men etter nyttårsaften kommer det mange som er skuffet. Den ble ikke som de hadde tenkt, det ble krise i kjærlighetsforholdet, eller alt så svart ut.

Den vanligste pasienten er mellom 30 og 40 år, for­teller Ewa Ness, men de møter også en del unge som har røykt hasj.

– Hasjrøyking kan gi psykotiske episoder og problemer med realitetene. Det begynner gjerne med en opplevelse av å bli forfulgt. De blir innlagt. Vi gir antipsykotiske
midler med én gang, vi venter ikke med behandling.

Men de legger heller ikke inn alle som vil bli innlagt. Cirka 20 prosent ber om å bli innlagt, og omtrent halvparten blir lagt inn, forteller hun.

– Hvis du er selvmordstruet må du få psykoterapeutisk behandling her og nå, sier Ness.

Det vil si samtale med en psykiater eller psykolog.

– Ingen leger eller psykologer her er nybegynnere. Man må ha sett hele sykdomsregisteret for å kunne jobbe her. Du må like at det skjer noe, og ikke bli engstelig, sier Ewa Ness.

Bilde av Ewa Ness

Vold fra kona

Klokken er kvart over seks. Det er kommet en mann som har vært utsatt for vold av kona. Åse Storhaug har snakket med ham og kommet inn igjen for å diskutere hva de skal gjøre.

– Vi vet jo ikke hva som er sant, men han virker troverdig.

– Krisesenter? spør en av de andre.

– Han vil ikke det.

De diskuterer om de skal ringe politiet på hans vegne. Man har plikt til å avverge vold etter straffeloven. Da er spørsmålet om han er i livsfare, Hvis han ikke er det, bryter legene taushetsplikten ved å melde saken til politiet. Det de kan gjøre er å oppfordre ham til å anmelde selv.

Ewa Ness forteller at de har et nært samarbeid med vekterne på legevakten, som gjør at de aldri kjenner seg utrygge. Noen pasienter er truende, men ikke farlige. Det kan bli voldsomt med pasienter som blir tvangs­innlagt, men det er sjelden. De blir normalt kjørt i ambulanse, med vanlig helsepersonell.

Ewa Ness tror ikke en ny lov om begrensing av tvang i psykiatrien vil påvirke arbeidet på psykiatrisk legevakt i særlig stor grad.

– Vi bruker minst mulig tvang uansett. Vi legger ikke inn noen hvis vi kan unngå det, vi bruker heller mer tid og tar en lang samtale.

Nærbilde av legefrakk
– Hasjrøyking kan gi
psykotiske episoder og
problemer med realitetene.

Henviser til tvungen innleggelse

Likevel, psykiater Erlend kommer inn og har snakket med en pasient som han nettopp vurderer som til fare for sitt eget liv, og som da kan legges inn under tvungent psykisk helsevern. Mannen har prøvd å ta livet sitt, er psykotisk og trolig ruset på amfetamin. Nå er han inne på ett av rommene med en vekter, men er så redd at han sitter i et hjørne og har bedt vekteren låse døren.

– Han har vært innlagt og utskrevet mange ganger, sier Erlend.

Legevakten henviser mannen til tvungen innleggelse. Han blir da sendt til en psykiatrisk avdeling og blir undersøkt av en spesialist innen 24 timer.

Per-Christian Nørgaard forklarer hva som vil skje med denne pasienten.

– Han får en innkomstsamtale, ett rom, litt mat og
tilsyn og observering gjennom natten. Så er det morgen­møte på avdelingen og en vedtaksundersøkelse av en overlege neste morgen. Av og til er det rus, og da er man helt annerledes dagen etter.

Erlend går for å informere mannen om at han blir lagt inn, og om klageretten hans. Ambulansen som skal kjøre til sykehuset vurderer om de trenger bistand fra politi. Det var det ikke behov for nå.

– Han ble faktisk litt glad for å bli innlagt. Han ville bli ivaretatt. Han var uenig i grunnlaget, men takket meg for at jeg la ham inn, sier Erlend.

– Noen ganger er det omsorg i tvangen, legger han til.

Speilbilde av sikkerhetsvakter

En sjanse til

Det banker på døren. Det er kvinnen som egentlig ikke ville ha hjelp. Åse sier med en oppløftet mine at hun kanskje får en sjanse til og går ut for å snakke med henne.

Men etter få minutter er Åse tilbake. Kvinnen ville fortsatt ikke ha psykisk helsehjelp, men hun hadde heller ikke fått noe tilbud om mat og husrom. Åse ringer sosialambulant tjeneste igjen.

Klokken er snart 21 og det er ingen flere på venterommet. Psykiatrisk legevakt stenger klokken 22, men det er sjelden noen kommer så sent. Åse Storhaug og Per-Christian Nørgaard skriver journaler. Journalen skal oppfylle en del krav til bakgrunn, aktuelle problemer, status nå og vurdering av tiltak.

– Vi må skrive utfyllende og gode journaler. Vi er forsiktige med å diagnostisere, men systemet krever at vi må sette en diagnose, så vi skriver det som er det mest sannsynlige. Diagnosen er ofte uspesifisert depresjon, angstlidelser, rusmisbruk eller personlighetsproblematikk, sier Per-Christian Nørgaard.

– Det er ofte mer å skrive når vi ikke får til noe, sier Åse Storhaug. Hun skriver fortsatt på journalen til
pasienten som ikke ville ha hjelp. •

Info Mindre tvang
Arrow

Psykiatrisk legevakt er del av Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo universitetssykehus. Leder Ewa Ness har for få år siden publisert en artikkel med en dokumentert reduksjon i tvangsbruk ved lege­vakten på 50 prosent.

Anonyme: Pasientene som oppsøkte Psykiatrisk legevakt denne kvelden var for preget av akutte psykiske problemer til å være med i en reportasje. Magasinet Psykisk helse vurderte det ikke som forsvarlig å intervjue personer som kanskje ikke hadde oversikt over intervjusituasjonen. Derfor er alle pasienter endret og  anonymisert.

×
Bli med å bidra!
Du leser Magasinet Psykisk helse, dedikert til å spre kunnskap og øke åpenhet - med kvalitetssikret innhold. Denne og mange av artiklene er gratis. Men vi trenger din støtte! En liten sum kan gjøre en stor forskjell. Med bare 50 kroner kan du bidra til å:
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.