Kunstnerens konflikt

– Jeg er den mest egoistiske personen jeg vet om. Jeg har aldri møtt noen verre enn meg, sier kunstner Nikolai Torgersen. 

– Det burde jeg blitt mer kritisert for, fortsetter han. – I stedet får jeg bare mer og mer skryt jo mer jeg jobber. «Fantastisk at du kan stå her og se på deg selv i speilet og tegne et selvportrett mens du tenker på deg selv hver dag, sju dager i uka».

Han trekker pusten. 

– Det er helt absurd egoistisk. I utgangspunktet er ikke kunsten min ment for noen andre en gang. Jeg har ingen intensjon om å hjelpe noen med å fortelle noe om min erfaring for kanskje å gjøre det lettere dem. Søke noe rettferdighet, eller prøve å si noe om systemet som ikke funka da jeg vokste opp. Eller om barnevernet burde gjort noe annet. Ingenting. Det er bare ett fokus, og det er på meg selv hele tiden.

– Og derfor tenkte jeg, sier han. – Om det å få barn kan løfte meg ut av dette, skal jeg ønske det varmt velkommen. Men foreløpig er det bare blitt til to personer som er like viktige i livet mitt. Det er meg selv, og det er datteren min. 

– Og selvfølgelig, skynder han seg å si. – Samboeren min.

Prøve å forstå seg selv

Det er bare litt under ett år siden Nikolai Torgersen ble far for første gang. Han har ikke vært i studioet sitt litt overfor Carl Berner i Oslo på over fire måneder, men det er mest fordi han har brukt tiden på å skrive den selvbiografiske boka Gater jeg har levd som er ute i butikkene nå. Der lander hvert kapittel ned i en Oslo-gate og et årstall like momentant som et skateboard treffer asfalten, og så manøvrerer han seg gjennom livet som var akkurat der, akkurat da. Om det så er innenfor barndomshjemmet på Rodeløkka like ved studioet hans nå, hvor det på 90-tallet var rotter i veggene og vindu som søppelkasse, men lite av det andre tenker på som ingredienser i en barndom, som rutiner, middagsstunder og tannpuss.

Eller langs tider og steder i tjueåra. Tiåret Torgersen ikke hadde en adresse en gang, men et eskalerende blandingsmisbruk som var i ferd med å sende ham inn i døden om det ikke hadde vært for en kompis som en dag sendte ham inn i en taxi til legevakten i stedet. Der nektet legene å høre et nei for et nei, og Torgersen endte 30 år gammel for første gang innenfor helsevesenets omsorg, på én ukes avrusning.

Fra krakken inne i studioet drar han en hånd over det snauklipte hodet, kikker vekk før han samler ordene.

– Jeg tenker på en måte at poenget med boka, med alt jeg gjør, egentlig, bare er å prøve å rettferdiggjøre hvorfor jeg er som jeg er for meg selv, da. Prøve å løse opp i flokene. Fylle de sorte hullene.

– Det gjelder kanskje alle, men livet mitt har vært så preget av tilfeldigheter. Bare det at jeg i flere perioder og over mange år har vært hjemløs … Det har vært vanskelig å forstå selv for meg, hvordan det går an, på en måte.

Solgte raskt for millioner

Han er beskrevet som en kunstner-komet, som hyperproduktiv. En karriere som tok av for fire og et halvt år siden, omtrent samtidig som han kom ut fra avrusningen og valgte å utsette den første supen av vodkaflaska han hadde kjøpt seg, bare for å kjenne litt på hvordan det var å telle sju dager som edru. Det var første gang på ti år, og Torgersen teller dager fremdeles.

For i sekken hans den dagen lå også ti bilder han hadde tegnet inne på klinikken, i tillegg til en notatbok med skisser og ideer som hadde vært med ham alle åra det ikke hadde vært rom for annet enn dopet og alkoholen. Bildene solgte han raskt for tjue tusen.

–  Jeg tenkte, faen, kan hende jeg er frisk nok til å klare å leve av dette. Det kjentes som en propp som løsnet. Jeg kunne bare bla meg tilbake i notatblokka, velge meg ut den og den og den.

Neste utstilling solgte for én million. Neste for 14. Og Torgersen beveget seg lenger og lenger vekk fra tilværelsen som han fyren «uten tenner som gikk gatelangs og hadde pissa på seg, og som færre og færre ville ha noe med å gjøre».

– Men med en gang jeg putter det livet inn i en ramme gjennom kunsten min, da ble det spennende for folk, da. Da vil de ha det. Men det er også problematisk, sier Torgersen. –  På et tidspunkt begynte jeg å merke at publikum var mer opptatt av alt det syke jeg har opplevd, enn utstillingen jeg lagde. Hvis jeg hadde malt et bilde av moren min, følte jeg at jeg kunne se at folk sto og siklet da jeg fortalte at hun var syk, at hun lå og røyka på soverommet, at hun drakk.

Angsten som tok over livet

Både moren og faren som i dag begge er døde, var rusavhengige. Store deler av barndommen til Torgersen var moren hans sengeliggende med en paralyserende angstlidelse, som i løpet av tenårene også tok tak i Torgersen, snevret inn verdenen hans bit for bit.

– Til slutt lå jeg bare i senga og pissa på flasker. Jeg turte ikke være noen andre steder enn på rommet mitt.

Det var da han smakte alkohol for første gang, og livet åpnet gluggene sine igjen.

– Alt som skulle komme, stammer egentlig bare fra et ønske om å ha et helt vanlig liv, sier han.
– Bare kunne gå ut døra og leve normalt.

Torgersen søkte aldri hjelp, overbevist om at problemene hans var umulige å løse.

– Det var så mange fundamentale mangler i livet mitt, så mye som var annerledes fra alle andre liv jeg kjente. Det gikk ikke an, liksom. Og så hadde jeg heller ingen tro på at jeg ville klare å beskrive hvordan jeg følte meg. Det var umulig, sier han. – Det kjennes fortsatt umulig. Den følelsen som kommer med panikkanfallene, hvor det eneste som står i hodet på meg er at jeg må ta livet av meg. Det er faktisk så uutholdelig. Jeg mister all logikk, mister all kjærlighet for meg selv og for alle andre. Det er liksom mer ensomt enn alt annet. Og så plutselig … plutselig tar det slutt. Og så er det bare en større angst for at den skal komme igjen. Hvis jeg ikke rusa meg, var angsten der hele tiden.

Nå er det mer dempa, forteller han. Snart fem år med samtaleterapi og mild medisinering har gitt ham verktøy til å håndtere, mer enn å skyve unna angsten og traumene. Likevel er fortiden i hodet hele tiden, fester seg til lerret, blir med inn i intervjuer, får tolkninger og ord som omsorgssvikt og kriminalitet.

Ikke redd for noen ting

– Men med alt som er blitt skrevet, har det vært veldig lite søkelys på kjærligheten fra foreldrene mine, som også var sterk. De var så ekstremt stolte av oss hele tiden. Og så jævlig oppmuntrende, uansett hva vi skulle og fant på. Men når jeg sier det, fortsetter han, – så føler jeg meg også litt sånn parodien på ei dame som blir banka av typen sin, og som argumenterer for at han er veldig snill, sånn egentlig. «Bortsett fra de timene da jeg får juling». Det var alltid sånn «Det er foreldrene mine som har problemer. Jeg skjønner at jeg kommer i andre rekke.»  Jeg tenkte aldri «Det er jeg som trenger hjelp her».

– I boken skriver du likevel at du ikke ville vært noe foruten?

– Ja, det har blitt til en sånn ekstrem forsvarsmekanisme for meg, som gjør at jeg ikke er redd for noen ting lenger, fordi jeg vet at jeg alltid kan bruke det jeg opplever i kunsten. Som også er veldig egoistisk. Da faren min døde i fjor, var det første som kom til meg, at jeg må skrive om dette. Det blir et slags filter mot verden, «jeg bare lager noe av dette». Og jeg føler et veldig behov for å fortsette å skape. Derfor ville jeg ikke hatt noe annerledes.

Han mener det også har gjort ham sterkere, mer robust.

– Jeg har jo ikke noen tro på at det kommer noe godt ut av å beskytte noen veldig mye heller.

Og akkurat det, det er litt vanskelig å ta innover seg for tiden, forteller Torgersen. For nå er det han som er far, han som er en oppdrager, med økonomiske rammer og en sosial tilhørighet nesten diametralt motsatt av det han selv vokste opp under.

–  Den eneste bilen datteren min har kjørt, er Porsche. Det er så jævlig stupid.

Ennå bor han, samboeren og datteren i en sentrumsleilighet med trafikken susende rett utenfor døra. Samboeren vil til noe mer barnevennlig, men Torgersen kjenner at det stritter.

– Det er allerede så trygt og godt i Norge, og så skal vi flytte inn i et trygt og godt område. De putene vi syr er så ekstreme, sier han.

– Men jeg ville jo heller ikke klart å leve med meg selv om jeg putta datteren min inn i samme situasjon som den jeg selv levde under. I boka skriver jeg at jeg ikke bærer noe nag til foreldrene mine. Så jeg burde kanskje klandre dem mer enn jeg gjør. •