Kunsten å elske

– Hvordan er det å bli omtalt som hele Norges kjærlighetsguru?

– Nei, jeg er ikke det!

Hun ler litt, men virker ikke brydd. Vi sitter i hagen utenfor eneboligen på Ulsrud, Oslos østkant, blant epler, plommer, blomster og tomater. Psykolog Sissel Gran er parterapeut, forfatter, skribent og ikke minst debattant. Hun har tatt opp temaer som kjærlighet, utroskap, samliv, aldring og enda mer kjærlighet. 

– Jeg sender mange par videre til kolleger nå. Det tar for lang tid. Det er en idé jeg har stjålet fra psykolog Irving Yalom. Da han var over 80 år, ble han nøye på hvem han slapp inn gjennom døren, han kunne ikke vite hvor lenge han var til stede.

Sissel Gran er 73 år. Leger mister autorisasjonen når de blir 70, det gjør ikke psykologer. De kan holde på så lenge de orker.

– Å jobbe med par som er i konflikt er tøft. Noen ganger er det foreldre med voksne barn som er i konflikt. Så kommer de hit.

– Blir du sliten, eller hvordan påvirker det deg i det lange løp?

– Det er krevende, for å bruke et kjedelig ord, sier Gran.

– Ofte er konfliktene eskalerte, noen ganger er de fastlåst. De kan ha skrudd seg så fast at parene danser en strindbergsk dødsdans. Den er evig.

August Strindberg (1849–1912) skrev romaner, noveller og skuespill, ofte om kvinner og menn i strid med hverandre. Dødsdansen handler om et ektepar som samler på bitterhet og som bare plager hverandre.

Det er nok nå

Men parene kommer til Sissel Gran, og de kommer seg på fote.

– Ja, men det kan ta tid å få dem ut av den dansen. Det er så lite som skal til før man faller inn i det gamle mønsteret sitt igjen. Enkelte ganger tenker jeg, burde de fortsette sammen, når de gjør hverandre så vondt? En sjelden gang har jeg sagt: Det er nok nå.

– Det kan kanskje også være en lettelse for parene?

– Jo, eller så kan jeg si at nå har jeg kommet til veis ende. Dere må gå videre sammen, eller gå fra hverandre, men jeg kan ikke bidra mer. Dere må få hjelp av noen andre.

En kjent samlivsterapeut som også Sissel Gran refererer til i en av bøkene sine, belgisk-amerikanske Esther Perel, har en podkastserie med én times terapi. Parene, eller enkeltpersoner kan komme, men de får bare én time. Mye løser seg på den timen.

– Det har jeg også gjort, forteller Sissel Gran.

– Det kan være personer som kommer alene og som gjerne vil ha med ektefellen sin. For noen er én gang nok, særlig hvis man vil ut av et forhold og har slitt lenge med oppbruddet. Da er det ikke noe vits i å lure den andre og «gå i terapi» og trekke det ut.

Dating-appenes tid

Men egentlig er hun ikke så opptatt av parterapi lenger, forteller hun.

– Jeg er mer opptatt av aldring. Det er fordi jeg er så gammel selv. Nå kan andre overta, det kommer nye krefter. Det er bra.

– Nå har jo også dynamikken i samlivs-Norge endret seg de siste årene, med dating-appenes inntog. De må vel ha en påvirkning på parforhold, i hvert fall på
gruppenivå?

– Antagelig er det mange masteroppgaver og doktorgrader på gang om akkurat det. Moderne dating får vi nok vite mer om, om en stund. Men jeg tror det er en stor forandring på gang. Vi tror at nå får vi så mange muligheter, det vil bli så lett. Så blir det vanskeligere.

Hun har lest en del nyere tinder-litteratur, forteller Gran. Hun ramser opp titler og forfattere, de fleste menn. Så faller hun ned på Wencke Mühleisen, som for ikke lenge siden skrev om eldre kvinners begjær og sitt eget mislykkede dating-app-forsøk.

– Er appene egentlig så forskjellig fra personlig-annonsene i avisene for 30 år siden?

– Da skrev man «Søker mann for hygge og vennskap. Må ha bil».

Hun ler litt.

– Ja, det er litt annerledes. Man får en følelse av makt med dating-appene. Veldig mange kommer aldri på noen date, de bare bruker dem som underholdningsapper, som et bildegalleri.

Svidde rekeskall

Mens Sissel Gran snakker, hører vi plutselig en kvinne­stemme oppe i huset: «Utgangen er denne veien, utgangen er denne veien», akkompagnert av en litt fjern piping. Det er ikke Sissel Grans stemme. Hun går opp i huset og kommer ned igjen etter noen minutter.

– Det var røyk i hele huset, sier hun, uten noe særlig dramatisk tonefall.

– Mannen min skulle koke rekekraft, så glemte han dem. Det har vi gjort mange ganger.

En eim av svidde reker brer seg utover hagen, kanskje hele nabolaget. Røykvarsleren er programmert til å be deg komme deg ut.

Sissel Gran har bodd i huset siden 1998. Hun er fra Hønefoss, men flyttet til Manglerud, en drabantby ikke langt herfra da hun var 11 år. Der bodde alle i like treroms leiligheter med balkong. Skolen var ny. Bydelen var ny.

– Manglerud skole var fin. Det var mange gøyale folk på Manglerud.

Familien hennes var en tradisjonell familie med to barn, far og mor. Far gikk på arbeid, mor holdt huset hjemme. Men alt i denne familien var ikke helt som de andre.

– Faren min nektet moren min å gå på jobb. Hun hadde dessuten en grusom skjebne, siden hun var «lausunge». Moren hennes var enslig mor til to barn, så satte hun bort det ene, moren min, på barnehjem. Hun fikk aldri vite hvem faren var. Moren hennes nektet å fortelle.

Kvinneskjebner

Sissel Gran møtte aldri sin mormor, men tanten sin fikk hun et godt forhold til som voksen.

– Jeg begynte å skrive fordi jeg var opptatt av kvinne­skjebner og ekteskap, parforholdstraumer, om du vil.

Nylig har hun gått inn i debatten om mødre, og voksne barn som bryter med dem. Det er kanskje noe av den samme problematikken som gamle parforhold som har låst seg? «Forholdet til mor kommer i veien for meg hele tiden», skrev hun i Morgenbladet.

– Moren min døde i 2000. Da vi ryddet ut etter far i 2014, fant vi dagbøkene hennes i en plastpose. Da sa søsteren min og jeg at dem skal vi aldri lese. Men vi kastet dem ikke.

Ti år gikk. Bøkene lå på loftet til Sissel Gran på Ulsrud.

– Så kom diskusjonen om barn som bryter med for­eldrene, og jeg ble bedt om å skrive noe. Da får jeg dukke inn i dagbøkene, tenkte jeg. Der så jeg den smerten hun hadde.

Sissel Gran skriver ganske utleverende om morens klager og kritikk, sukk og stønn, i artikkelen. Om at alt handlet om mor, og de gangene hun ikke var hjemme da Sissel kom fra skolen, kjente hun en lettelse.

– Jeg har vært forsont med hennes væremåte lenge.

– Du går også til graven?

– Jeg gjør det. Der steller og styrer søsteren min og jeg. Det vil vi gjøre. Det sier jeg også til mine barn: Når jeg er død, ikke la oss forsvinne. Plant og vann på graven!

Skulle sagt noe

Det har vært fint å tenke så mye på moren, forteller Sissel Gran.

– Skulle du sagt noe til henne, om du kunne?

– Jeg skulle sagt: «Nå må vi snakke på en annen måte til hverandre, mor. Nå må du ikke klage så fælt.» Jeg husker den stønningen, åh, alt er et ork!

Men hun ser at hun ligner mer og mer på moren sin nå, forteller hun.

– Moren min var 178 høy, slank og hadde høye
hæler og hatt. Når hun gikk på bussen, sa hun «Er det ingen som reiser seg for en eldre dame her?»

– En sterk selvfølelse?

– Nei, sterk rettferdighetssans.

– Hvordan preget hennes bakgrunn familien din?

– Jeg tror ikke faren og moren min snakket om det noen gang. Mor syntes far var for lojal mot sin egen mor, på bekostning av henne. Og hun foraktet at han kalte moren sin mamma. Da vi var seks og to år fikk vi ikke lov til å kalle foreldrene våre mamma og pappa mer, vi skulle si mor og far.

– Du har sagt at det renner en elv gjennom terapirommene, og den elven heter mor.

– Det falt meg bare inn. Moren deres roper fra graven, man blir aldri ferdig med mor. Hele terapifeltet handler om det. Far slipper billigere unna. Særlig kvinner har mye innvendinger mot mor.

– Det har kanskje med forventinger til kvinner og morsrollen å gjøre?

– Og jentene blir mer passet på. Da jeg var barn på Hønefoss så jeg ungdommen som gikk på dans. De store jentene med tupert hår og hvit leppestift. Da de kom hjem, fikk de ørefiker. Det hørte vi ut av vinduene. «Flyfille» ropte de. Foreldrene var nok redd for at de skulle «komme i uløkka».

Frykt for mer skam

Hun tar en kort pause. Kanskje første tenkepause i hele intervjuet.

– Som moren min. Hennes mor hadde to døtre utenfor ekteskap, gud vet hva slags liv hun hadde, bestemor Selma. Jeg vokste opp med den skjulte skammen, bitterhet og sigarettrøyk. Det lå som en murrende undertekst, frykt for å skape ny skam. «Hva vil folk si?». Man må passe seg og ikke gjøre noe feil.

En skjære i plommetreet tar Sissel Grans oppmerksomhet et øyeblikk.

– Jeg var 18–19 år da mor fortalte om bakgrunnen sin. Hver jul fikk hun en blomst, en asalea. Jeg spurte hvem det var fra, hun svarte «en dame jeg har kjent». Det var søsteren hennes! Jeg ble 30 år før jeg fikk vite om henne.

– Noen svarer på taushet med full åpenhet i neste ledd. Har du gjort det?

– Jeg begynte å lete etter en ok kar, en som ikke skulle bestemme. Livet har gått i faser, det har gått veldig bra. Jeg har vært gift to ganger uten barn. Da gikk det an å si ha det. Ellers vet jeg ikke om jeg hadde gått. Jeg skal aldri i livet leve i et forhold som er helt feil, det lærte jeg av moren min. Hun kunne ikke gå derfra. Det var ingen annen løsning den gangen. Så fant jeg Ola i 1993 på Kunstnernes hus. Han så hyggelig ut. En venninne sa: «Han er grei og helt normal, faktisk, og kanskje ledig en uke nå. Du burde skynde deg.» Det er blitt et langt ekteskap. Jeg sier til andre at de skal ikke ta hverandre for gitt. Til ham sier jeg at du skal ta meg for gitt. Jeg er der uansett!

Ola er han med rekene, han som utløste «Utgangen er denne veien». •