Kronikk: Hvordan prøve å utmanøvrere vanskelige pårørende
Foreldrene opplevde forverring hos 15-åringen, likevel fortsatte det psykiske helsevernet å tvangsmedisinere ham ulovlig, forsvart av klageinstansen. Advokaten deres, Helge Hjort, viser hvordan det kunne skje.
Faksimile fra magasinet Psykisk helse nr 3, 2019, med reportasjen om den ulovlige tvangsmedisineringen.
1) Ikke forklar vedtak om tvang
Flere legemidler var alt forsøkt uten resultat. For å tvangsmedisinere krever loven at det med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vestlig bedring. Vedtaket mente «det er mulig at et annet medikament kan gi bedre effekt.»
2) Avslå ønsket om annen behandling.
Foreldrene krevde at han fikk et medikamentfritt behandlingstilbud. De fikk avslag: Behandlingsstedets «faglige vurdering er at tilbudet (det vil si henvisning til utredning) er det som kan hjelpe NN å fungere optimalt for framtiden.» Statsforvalteren var enig: Valgfriheten omfattet ikke «rett til å velge bestemte avdelinger eller behandlingsmåter.»
3) Ta tiden til hjelp
Det var fire måneders ventetid på å bli overflyttet til utredningsenheten, som så brukte ti måneder på å utelukke utviklingsforstyrrelse. Akuttoppholdet varte i et halvt år, utrednings-oppholdet i mer enn ett. Tre nye vedtak om tvangsmedisinering ble fattet i ventetiden, uten å ha effekt.
4) Gjør behandlingen innholdsløs
Behandlingen var skjerming, medisiner og miljøterapi. Foreldrene syntes det var oppbevaring
ønsket ham henvist til et annet utredningssted, men fikk avslag.
5) Gjør klagesaksbehandling til sandpåstrøing
Vedtakene ble påklaget, men statsforvalteren var enig i tvangsvedtakene, uten å ta stilling til om det var sannsynlig at medisinene ville gjøre pasienten frisk eller vesentlig bedre. Tre ganger gjentok dette seg. Statsforvalterens avgjørelser ble da bragt inn for Sivilombudsmannen (Sivilombudet).
6) Hvor usikker kan man være?
Sivilombudet ba om statsforvalterens syn. Statsforvalteren hadde fire argumenter: Kravet om stor sannsynlighet for vesentlig bedring var oppfylt om den oversteg 30 prosent. Kun en tredel av schizofrene pasienter har sikker effekt av behandling med antipsykotiske legemidler. Krav om over 50 prosent sannsynlighet ville «innebære betydelige endringer i behandlingspraksis. En rekke pasienter vil da kunne gå glipp av muligheten til å få forsøkt om ellers tilgjengelig medikamentell behandling kan hjelpe dem.» Kravet om stor sannsynlighet måtte tolkes slik at «kravet er oppnådd når man følger de anbefalte nasjonale retningslinjer for behandling». Sivilombudets uttalelse: «Psykisk helsevernloven § 4-4 gir ikke hjemmel til å «forsøke» eller «prøve ut»
tvangsmedisinering med antipsykotika, med mindre kravet til «stor sannsynlighet» for tilstrekkelig positiv effekt er oppfylt. [...] Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.»
7) Ignorer Sivilombudet
På medias spørsmål om praksis nå ville bli lagt om, svarte statsforvalteren at de ville høre hva Helsedirektoratets syn var. Helsedirektoratet var enig i ombudets forståelse. Ble praksis da lagt om? Nei.
Sivilombudet ba statsforvalteren gjøre opp for uretten gutten var påført. Han fikk da en beklagelse for at saken var blitt behandlet uriktig. På spørsmål om uretten mot gutten var oppgjort med det, besluttet statsforvalteren å dekke ti prosent av sakens omkostninger.
8) Avslå søknader om fritt sykehusvalg
Foreldrene søkte igjen om medikamentfri behandling. Det ble avslått igjen, Oslo universitetssykehus ville henvise ham til et behandlingssted som ville fortsette tvangsmedisineringen. Der var det lang ventetid på å få plass. Siden det ville bli dyrt å beholde pasienten i ventetiden, ble gutten likevel henvist dit foreldrene ønsket. Penger trumfet prinsippet. Det ble et lykketref
9) Forfølg kolleger som er mot tvang
Det nye behandlingsstedet besluttet å avslutte tvangsmedisineringen. Behandlingsansvarlig overlege ved utredningsenheten innrapporterte da det nye helseforetakets lege til Kontrollkommisjonen (som ikke kan pålegge tvangsmedisinering). Antipsykotisk medisin ble trappet ned og avsluttet. Gutten frisknet til
10) Klippe, klippe …
Foreldrene søkte om erstatning for feilbehandling. Norsk pasientskadeerstatning (NPE) uttalte at pasienten hadde fått god og riktig behandling. Søknaden ble avslått, fordi NPE ikke behandler grunnlaget for tvangsmedisinering, men om behandlingen pasienten fikk var forsvarlig. At den var påtvunget og ulovlig, var åpenbart irrelevant. Vedtaket er påklaget. Om denne pasienten aldri så mye var en gåte for behandlerne, var de like brennsikre på at antipsykotika måtte «prøves ut». I 2017 kom en lovendring som begrenset adgangen til å behandle mennesker mot sin vilje. Målet som det var tverrpolitisk enighet om, var å få ned de alt for høye tvangstallene i Norge. Ulovlig tvangsmedisinering har pågått i mer enn 30 år.
Fem år er snart gått. Denne gutten går i dag på skole, henger med jevnaldrende, bruker ikke medisiner og har et godt liv. Det er ikke det psykiske helsevernets fortjeneste. •
