– Kjenn på sausen med fingrene!

– Mange tror det er en feil med barnet, hvis det ikke spiser. Det er ikke noe feil med barnet. Mat blir skummelt. Hvis du kjenner avsky, orker du ikke maten. Avsky-refleksen er en av de sterkeste biologiske krefter i oss, sier Gry Anette Sælid.

Hun er egentlig forsker på Folkehelseinstituttet, men har nå et kurs som skal hjelpe familier med spisevansker, finan­siert av stiftelsen Dam.

- Når barn ikke spiser, kan det virke som om de ikke liker maten, men det handler ikke om smak. Problemet er noe helt annet. Selektive spisevansker kan få store konsekvenser, hvis man ikke får hjelp. For flere år siden fikk ett av Sælids barn nettopp spisevansker. Sælid søkte informasjon og hjelp mange steder, blant annet hos fastlege og på sykehus.

– Forsiktig sagt er det stor mangel på kompetanse om slike spisevansker. En sa til og med til meg at dere får komme tilbake når barnet har fått anoreksi. Derfor begynte jeg å undersøke selv, forteller Sælid.

Hvis barnet ikke spiser, er det første man bør gjøre å sjekke om det er noe galt fysisk, sier Sælid. Det gjorde også hun med sitt barn.

– Det startet egentlig allerede i ammeperioden. Jeg skrev dagbok over hva han spiste, men jeg så ikke noen rød tråd før det var gått lang tid. Da holdt jeg et egg foran munnen til barnet mitt, og så at det kom elveblest. Vi tok en allergitest og oppdaget allergi mot egg. Jeg spiste masse egg da jeg ammet, det kan ha gitt veldig dårlig assosiasjon til mat. Det kan være én av grunnene.

Selektiv spiseforstyrrelse kan ramme i alle aldre, men oftest er det små barn som får det. Noen vokser det av seg i fem-seksårsalderen. Noen får det i tidlig ungdomsalder.

– Kriteriene er at man har liten interesse for mat, man har en sensorisk følsomhet, det vil si at man reagerer på matens konsistens, dens lukt og smak, og til sist at man har en redsel for at man blir kvalt, at man dør av å spise. Som regel er alle disse tre kjennetegnene til stede, sier Sælid.

Hvis man ikke spiser og går ned i vekt, kan spisevanskene ligne på anoreksi.

– Forskjellen er at de ikke er knyttet til noen identitetskrise, forteller Sælid.

– Man må kunne utelukke anoreksi når man undersøker, det gjelder også andre fysiske tilstander som problemer med spiserøret, magen eller tidligere operasjoner.

Imidlertid går ikke alle ned i vekt, selv om de har selektive spisevansker.

– En del får i seg nok kalorier, men ikke nok næringsstoffer. Det er vanlig å ikke klare mat som er blandet, som for eksempel kjøttsaus til pasta.

Mange foreldre opplever liten forståelse fra omgivelsene hvis barnet ikke spiser. Også Gry Anette Sælid har fått kommentarer som «barn spiser nok hvis de blir sultne» eller «veldig kresent barn».

– Mange skjønner ikke alvoret. Vi må få en aksept for selektive spisevansker på samme måte som allergi. Du sier ikke til en glutenallergiker at hun må spise brød, du tilrettelegger.

Spisevanskene kan gå hardt utover reiser, ferier, klasseturer, bursdager og andre sammenkomster.

– Etter hvert vil barnet kanskje ikke gå i bursdager i det hele tatt, sier Sælid.

Mange foreldre opplever det som veldig problematisk at barnet ikke spiser.

– Det er et nederlag å ikke å klare å være den omsorgspersonen, det er sårt å ikke klare å gi barna mat.

– Hvis man heller ikke får hjelp i hjelpeapparatet, blir det et dobbelt nederlag?

– Ja, mange prøver jo alt. Jeg hørte på såkalte eksperter før jeg begynte å forske på det selv. Barnet mitt ble sendt hjem fra barnehagen med slapphet. Men hos legen ble vi avvist fordi barnet traff kurvene for høyde og vekt. «Du må klare å stå i det», sa de. Jeg så at barnet spiste en bit, brakk seg og spiste en bit til, fordi jeg hadde sagt at hvis du spiser, kan du får se tv. Det angrer jeg veldig på i dag.

Naturlig nok hjelper det ikke å kjefte på barn som ikke spiser. Ei heller å lure dem til å spise grønnsaker gjemt inn i hamburgere. Det eneste som hjelper, under­- streker Sælid, er tillit.

– Snakk sammen, ha gode samtaler, vær tilstede og vær lyttende, fortsetter hun.

– Barnet er endringskonsulenten. Løvemammaer vil gjerne ha en kvikkfiks, men vi er ikke laget sånn. Foreldrene må lytte og barna må ha tillit til maten de spiser og til foreldrene.

– Hva om barnet er for lite til å ha språk?

– Ta kontakt med fastlegen som kan henvise til en barnelege. Ta allergitester og blodprøve for å sjekke om barnet får i seg viktige næringsstoffer, som for eksempel jern. Så kan du snakke med en ernæringsfysiolog i kommunen, og lage en matplan, slik at barnet får i seg det hun skal ha. Mange barn drikker mye og kan få i seg nok med ernæringsdrikk fra apoteket.

Da vil foreldre kanskje roe seg ned, og det er et springende punkt, forteller Sælid.

– Man må ikke mase eller presse. Ro er nøkkelen.

Når man har fått denne roen, kan man øve, sier Sælid.

– Du kan øve på mat som er i bursdager, som pølser, hamburger, chips og sjokolade. Lag en hyggelig stund med film eller spill og sett maten der, men ikke ha oppmerksomhet på den.

– Det kan være vanskelig for mange å gi barn godteri i stedet for ordentlig mat?

– Det gjelder å ha en felles opplevelse, det er ikke så viktig hva man spiser. Man må ikke være så streng med seg selv. Vi ser at bedring kommer når familien roer seg ned. Jeg snakker ikke om å ha det sånn hver dag, men fredagskvelden for eksempel. Sett noe godt på bordet samtidig som barnet opplever å bli sett og lekt med. Man kan leke med maten også.

– Det kan være en barriere å komme over for mange?

– Man må tenke annerledes. Prøv å spise med begge hender, kjenne på maten, lukte på den, putte fingeren i sausen. Ta det som et prosjekt og gi det god tid. Da kan barnet glemme at mat er mat, og den sensoriske opplevelsen blir ikke så skummel. Det som er ekkelt blir mindre ekkelt. Det gjelder å få ned stressresponsen.

Alle kan gjerne være med på leken, ifølge Sælid.

– Hele familien kan delta, slik at barnet ikke kjenner seg så annerledes. Man kan godt si at alle trenger å øve på noe. Du trenger å øve på mat, jeg trenger å øve på noe annet.

Man bør heller ikke ha for ambisiøse mål, med spisingen, legger hun til.

– Så lenge man får i seg nok mat og fungerer passe greit, er det bra nok. Barnet trenger ikke like alt. Det er ikke sikkert de skal spise fisk og grønnsaker. Man må sette en grense ved det som er bra nok for meg og barnet mitt. Mange føler seg utilstrekkelig som foreldre. Men barn er forskjellige, de må møtes ulikt. •

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.