TEMA VETERANER OG PTSD
Freddy Bolle kjenner mange som har problemer etter deltagelse i internasjonale operasjoner i Forsvaret, og praktiserer åpen dør i huset sitt:
– Det er ikke alltid jeg er en god støtte, men jeg prøver å lose dem videre, i et system hvor de kan henvende seg. Jeg stikker hodet litt fram. Jeg har en bror som er død og en som er syk. Jeg sier stort sett ja til å fronte sånne ting, synes det er viktig, sier han.
En undersøkelse blant Afghanistan-soldater i 2012, viste at hele 72, 4 prosent av de som ble betegnet som psykisk psyke etter tjeneste, ikke hadde tatt kontakt med det lokale hjelpeapparatet. Tilliten er ofte lav til det offentlige helsevesenet.
«Gutterommet» har mørke vegger, mørke skinnsofaer og er fylt med medaljer, utmerkelser og forseggjorte våpen, som taler om et liv i Forsvaret. De to møttes i Somalia i 1993. Siden har begge vært ute på oppdrag for Norge en rekke ganger. Per Willy begynte å få symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD) etter sin sjette tur ut. Freddy mener han har sluppet unna.
– Men det er klart at mange år i utenlandstjeneste sliter på kropp og sjel. Jeg har mer og mer behov for å være alene og ute i naturen, sier han.
I rommet er det bilder av lillebroren Trond, krigshelten som ble drept av en veibombe i Afghanistan i 2010. En annen lillebror, Lasse, er ufør med PTSD-diagnose. Freddy prøver å stille opp for broren når han ønsker det.
Per Willy føler at han skritt for skritt har fått det bedre. Freddy var en av de første som forsto at kameraten var dårlig:
– Jeg skjønte det på reaksjoner han hadde. Han var så sint da han kjørte bil, hyttet neven og bannet.
– Jeg skjønte ingenting. Stedatteren min ville flytte ut, fordi jeg var verbalt aggressiv. Det holdt på å skjære seg med familien. Men vi fikk snakket ut, sier Per Willy. Tonen mellom vennene veksler mellom fleip og alvor.
– Selv om vi fleiper mye, så er jeg ufattelig glad for at jeg har Freddy.
- En angsttilstand som kan utvikles ved skremmende eller
farlige opplevelser. - Kan settes som diagnose hvis angst-følelsene fortsetter
i lang tid etter hendelsen(e) og går ut over dagliglivet. - Mareritt, indre uro og sinne er vanlig. Kan medføre plutselige og overveldende minner av de truende situasjonene.
Kilde: Rådet for psykisk helse
Mestre arbeid
Arbeidstrening gjennom Nav og deltidsjobb hjalp Per Willy et langt steg videre. Første gangen han skulle på intervju til sin nye arbeidsplass Sivilforsvaret, var han så syk at han ikke kunne dra alene. Konsulenten fra Nav måtte følge ham.
– Der kunne jeg være åpen om hvordan jeg hadde det fra dag én. Jeg fikk avtale om ett års arbeidstrening. Det er uten press, du styrer tempoet selv, slutter når du selv vil. De bygde meg opp. Jeg var utrolig heldig. Etter arbeidstreningen fikk jeg fulltidsengasjement. Men etter sju måneder gikk det nedover. Presset ble et annet. Husk ditt og datt! Jeg følte jeg måtte prestere. Jeg brukte hele helga på å komme meg. Det ble ekstremt frustrerende for de hjemme.
Bårdsens kolleger så at han var syk. Selv mente han at han bare kunne hvile litt på en stol. Etter sykemelding fikk han 50 prosent-stilling.
– Målet mitt var 100 prosent jobb, så jeg var litt nede da jeg ikke klarte det.
– Jeg husker du sa det, og jeg sa at det må du ikke finne på. Jeg kjenner deg, sier Freddy.
Selv jobber Bolle 60 prosent. For noen år siden startet
han en barnevernsinstitusjon, som han etter hvert solgte. Her fortsatte han å jobbe deltid. Han erkjenner at årene med utenlandstjeneste, og jobb med vanskeligstilt
ungdom, gjør at han trenger mye ro. Han regulerer selv behovet for å hente seg inn. De to kameratene finner også stillhet og avkobling ved å dra på fisketurer sammen, på fjellet om sommeren og med isfiske om vinteren.
TRYGGHET: – En med posttraumatisk stress vil fungere bedre om han har kameratskapet og de trygge rammene rundt seg, sier Per Willy Bårdsen (t.h.) Freddy Bolle
er en god støtte.
«Ikke PTSD»
Da Per Willy Bårdsen ble syk, skulle han først få behandling hos Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk.
– Det var ett år med samtaler og eksponering. Jeg fikk ingenting ut av det. Jeg følte de hele tiden prøvde å unngå diagnosen på posttraumatisk stress. De fant alle mulige diagnoser som ligner. At jeg var redd for åpne plasser og slikt. Jeg fikk de samme spørsmålene om igjen og om igjen. Enda de så hvor syk jeg var da jeg kom. Jeg var så dårlig at søstera mi måtte kjøre meg dit.
– Jeg husker du gruet deg mange dager i forkant, sier Freddy.
I 1998 kom de første symptomene.
– Jeg ante ikke hva det var, ville bare holde det for meg selv. Jeg hadde ingen anelse om at det hadde med opplevelser i Forsvaret å gjøre. Da jeg var hjemme på perm, fikk jeg angstanfall. Jeg kunne ikke stå på beina, gikk rett i bakken. Noe skjedde i hjernen. Jeg roet meg ikke før jeg var hjemme.
– I et trygt rom, sier Freddy.
Angrep løytnant
Da permen var slutt, skulle han igjen reise til Bosnia. Foran inngangsdøren til flyplassen kollapset han og ble sykemeldt. Likevel reiste han da sykemeldingen var over.
– Da jeg kom fram, merket jeg ingenting. Alt var som vanlig.
Freddy Bolle nikker.
Men det skjedde ting i Kosovo som ikke var bra:
– Løytnanten min kom oppi ansiktet på meg og skrek, da løftet jeg ham opp og kastet ham over noen stoler. Jeg ble anmeldt og fikk refs, og i ettertid har jeg fått vite at Forsvaret hadde en mistanke om at jeg hadde en psykisk reaksjon. Men jeg bare sa til dem: «Alt går fint».
– Fordi du vil reise ut igjen, sier Freddy.
– Står du fram med noe sånt i Forsvaret, så er du ferdig, sier Per Willy.
– Det var lett å lure systemet tidligere. Psykologen spurte da du kom hjem: «Hvordan går det med deg?» Alle sa: «Det går bra med meg». Og så var det ut igjen om et halvt år. Det viste seg jo at det var flere som aldri burde ha reist ut. Da vi skulle til Somalia, advarte vi om noen, men det ble ikke tatt alvorlig, sier Per Willy.
– Advarte mot noen som skulle ut, ja? spør Freddy.
– Den personen tok sitt eget liv. I troppen ser vi ting annerledes enn befalet gjør, sier Per Willy.
Veteranene sier det er mange som sitter for seg selv med problemene.
– Jeg vet om flere. Jeg hørte om at en jeg var sammen med i Bosnia, en som fikk innsatsmedalje, hadde fått problemer. Han var alltid glad og i godt humør. Plutselig fikk vi vite at han hadde tatt livet sitt. Mange har gått bort på tragisk vis. Jeg har inntrykk av at det fortsatt er slik i Forsvaret at hvis man sliter, må man gå under radaren for å få hjelp. Man vil ikke at Forsvaret skal vite det, fordi det går utover karrieren, sier Per Willy.
Noen veteraner velger å få hjelp av privatpraktiserende psykologer og unngår helsehjelp i Forsvaret eller DPS.
- 12,3 prosent av Unifil-veteraner fra Libanon har
psykiske problemer etter tjeneste. Det er klar sammenheng mellom å ha blitt utsatt for alvorlige hendelser og psykisk uhelse. - PTSD er den vanligste psykiske diagnosen hos veteraner etter tjeneste i internasjonale operasjoner.
- Mange veteraner sliter også med «moralsk skade», som er betegnet av skam og skyldfølelse knyttet til det de har vært med på. Grubling ved å ha tatt uskyldige liv, eller ikke kunne gripe inn når man har sett forferdelige hendelser, er eksempler.
- Som gruppe har soldater en rekke særtrekk som særlige verdier rundt lojalitet, selvoppofring og sterkt kameratskap. Soldater med psykiske skader har ofte lav tillit til offentlig helsevesen, og mange foretrekker militær helsehjelp. Psykiske krigsskader kan utvikle seg over lang tid, og kan slå ut etter mange friske år.
Kilder: Unifil-undersøkelsen 2016 og «Kan amerikanske erfaringer være til nytte i EMDR-behandling av norske veteraner med PTSD», Hanne Kristine Haarset Moe og Kjersti Vangberg Sørdal, 2016
Prøveprosjekt med behandling
Per Willy Bårdsen ble etter hvert overført til Moss
distriktspsykiatriske senter (DPS).
– De fikk skikk på meg, og jeg fikk riktig medisin. Før gikk jeg på noe i flere år som ikke hadde noen effekt. Da hadde jeg mye panikkangst, selv da jeg gikk alene omkring der jeg bor, med bikkja. Jeg unngikk folk. Bårdsen fikk også være med på et prøveprosjekt med EMDR, (Eye Movement Desensitization and Reprocessing).
– Det er ikke alle som får effekten de ønsker av EMDR. Men det skjedde noe med krigsbildene jeg hadde i hodet. Prosjektlederen brukte bare to fingre jeg skulle følge med øynene. Han sa: kan du hente opp bildet av den hendelsen? Jeg sitter og følger med på fingrene. Så sitter jeg der og ser bildet for meg, og så plutselig …
– Forsvinner det? spør Freddy.
– Ja, farer av gårde, blir borte. Jeg var helt målløs, sier Per Willy og legger til at han begynte å sove bedre etter behandlingen.
Det sies at det er viktig å få ned pulsen etter å ha vært i konfliktområder. Det har vært vanskelig for Bårdsen, men for Bolle var det annerledes:
– Da jeg kom hjem fra Somalia, var det en 14 dagers periode med mareritt innimellom. Kona mi måtte vekke meg mens jeg satt i senga og «skjøt» i søvne. Men det gikk over, så jeg fikk landet ganske kjapt, sier Freddy.
– Forsvaret har et helt annen opplegg i dag enn da vi kom hjem. Da vi kom hjem, var det middag og rett ut på puben. Det var ikke noe som heter debrief, sier Per Willy.
– I dag er det avdelinger som har trent sammen
kanskje i flere år før de reiser ut. Ikke sånn som oss, som var raska sammen. Vi hadde et tre ukers kurs, sier Freddy.
Lagrer i sort boks
Freddy vet ikke hvorfor broren Lasse ble syk, og ikke han selv.
– Vi må være skrudd sammen på forskjellige måter. Broren min våkner med mareritt om natta og kan vri opp sengetøyet. Når jeg har foredrag, må jeg sette meg ned og tenke for å huske ting som har skjedd. Jeg har puttet det bak i den «sorte boksen» som jeg kaller det.
Per Willy mener mange som har fått problemer, fortsatt kunne gjøre en god jobb i Forsvaret:
– Elsker du jobben din og har et problem, så kunne du fått hjelp, og fortsette karrieren hjemme. En med posttraumatisk stress vil fungere bedre om han har kameratskapet og de trygge rammene rundt seg. Du vet hva du skal gjøre, da fungerer du, sier han.
Per Willy Bårdsen har fått et bedre liv med passende arbeid og hjelp.
– Sånn som jeg jobber nå, fungerer veldig bra. Jeg får den hvilen jeg trenger. Jeg får gjort ting hjemme. Det var ikke tenkelig i fjor.
– Jeg husker du brukte fire uker på å klippe en hekk, sier Freddy.
Denne sommeren har kameratene vært på bilferie på Vestlandet sammen, med konene sine. For Per Willys del var dette den første ferien på mange år. Det ble fjell, fjord og fisking. Slik ferie skal være. •
Ble lagt fram for Stortinget i vår. Blant tiltakene som foreslås er:
- Bedre hjemmesituasjonen for familier, tilbud om parsamtaler.
- Arbeid mot stigmatisering av psykisk helse i Forsvaret, jobbe for mer åpenhet og belyse kultur og holdninger.
- Bedre erstatnings- og klageordning.
- Undersøke hvilken betydning utenlandsoperasjoner har for familielivet og livsmestring, i samarbeid med Nasjonalt kompetansesenter om vold og traumatisk stress.
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.
