– Jeg klarte ikke å snakke med noen om hvordan jeg hadde det

Axel Frønes lever guttedrømmen. Han har suksess. Han når ut til folk. På Instagram har han 50 000 følgere som sender hjerter og heier fram tekstene hans. Han har gitt ut fire bestselgende lyrikksamlinger på tre år og musikkarieren som singer-songwriter har fått et kraftig oppsving etter deltagelsen i talentprogrammet The Voice.

– Men drømmer har ikke med seg alt det rundt, sier Frønes.

Han sitter i stua hjemme på Frøneshaugen i Åfjord i Trøndelag når vi ringer. Ungene på seks og ni år er på skolen, samboeren er på arbeid, og utenfor har sollyset endelig brutt igjennom rekken av gråværsdager som har det med å flytte seg inn under huden på artisten.

Hva er alt det rundt, spør vi, og Frønes forteller. Hvordan han har måtte kutte i den vanlige kulturskole-jobben sin for å få plass til turneliv og skriving, men når inntekten er mindre fast, blir det kreative til et jag etter penger, som legger seg over andre bekymringer.

–  Og sånne ting, sier han, –  Finnes ikke i drømmene dine når du er ti.

–  Det påvirker kreativiteten din?

–  Jeg har en ganske streng skrivesperre nå, ja. Først og fremst med musikken. Diktene går greit, men sammenlignet med da boblen sprakk og alt var mørkt, skrev jeg hundrevis av dikt hver dag. Nå er jeg happy om jeg bare får til ett i uka.

–  Du tømte deg?

–  Ja, fullstendig. Der hadde jeg gått i tretti år og holdt alt inni meg. Jeg skjønte ikke hvor lukka jeg var før alt eksploderte.

Mørkere av å skrive

Det tar lang tid å skrolle seg tilbake til det første diktet på Instagramprofilen til Frønes. Grå firkanter med korte tekster og hyppige linjeskift flagrer forbi, ispedd poster med konsertbilder, selfies og noen tårevåte videoer av Matoma fra The Voice. Så er vi der, begynnelsen av april 2020, to uker inn i den første nedstengningen, og det var fullt hus i Åfjord med hjemme-barnehage og hjemmekontor, og fullt kaos i Frønes. Etter flere års pause fra musikken skulle han endelig ut på turné igjen, men pandemien stanset planene.

Snipp, sna…

pang!

så var eventyret 

en annen gang

Frønes ler litt når han hører diktet igjen. – Jeg er ikke superstolt av den teksten der, men jeg trodde alt rakna for meg, sier han. –  At parforholdet var over og at jeg hadde føkka det helt til for meg selv. Jeg levde et liv som var greit, jeg hadde fått unger, det var på en måte ok, men så snudde hjernen min seg mot meg, og jeg skjønte at eventyret var en annen gang, kanskje var det med en annen også for alt jeg visste. Det var veldig destruktivt, og jeg skrev meg ned i et større mørke.

–  Du ble verre av å skrive?

–  Jeg dyrka det nesten uten å skjønne det selv. Det var pandemi og jeg skrev til klokka tre på natta, sov to timer og så var det opp igjen for hjemmeskole, og det var litt for mye drikking de kveldene der. Jeg våknet om morgenene og leste tekstene, og skjønte at dette var ikke bra. Det er mye av det som aldri skal ut. Som bare er for mørkt.

I forordet til samlingen Her og nå som topper bestselgerlista for lyrikk denne høsten, står det: «Jeg trodde verden var imot meg, og at tankene og følelsene mine var den eneste sannheten, og at sannheten var at jeg sviktet alle.»

–  Jeg klarte ikke å snakke med noen om hvordan jeg hadde det. Fortsatt synes jeg det er veldig vanskelig, innrømmer dikteren.

Husker ikke barna

I en nylig Instagram-post som 10 000 har hjertet og 500 har kommentert, skriver Frønes at man ikke merker mørket før det bare kommer. «Og når du er på toget, er du med, og det er den nye normalen. Sjukt!!» Teksten fulgte et gripende bilde. Det er fra begynnelsen av pandemien. Datteren holder om nakken hans med to lubne hender. Bulekinnene smiler. Pappa-blikket ser varmt tilbake.

«Jeg husker ikke den tiden der», starter teksten. «Jeg mistet noen år på grunn av en psykisk uhelse jeg nektet å godta».

–  Jeg lå på senga med datteren min og så på bilder, og det gikk opp for meg at dette husker jeg ikke. Det var hjemmebarnehage og vi var sammen hele døgnet, men jeg husker ikke de fine stundene sammen med ungene mine. Det er veldig sårt, og var vanskelig å skrive. Jeg var jo der fysisk, og det er det viktigste, og kanskje var jeg en allright pappa, også, jeg var i hvert fall ingen drittsekk. Men jeg var ikke til stede i meg selv.

–  Hva hadde nådd inn til deg i den perioden der, tror du?
–  Det var mitt store forbilde som nådde inn først. Trygve Skaug uten tvil. Jeg hørte på musikken hans og fikk et behag på en måte. Og så begynner jeg å gjøre «det samme» …

Trygve Skaug var den første til å slå igjennom med typiske hverdagsdikt på Instagram.

–  Det førte med seg så mye dritt, helt til Skaug tok meg under vingen sin og heiet på meg: «Jeg har ikke enerett på å lage dikt og musikk».

Hadde ikke håp selv

Selv om han sier det er mye som «aldri har lagret seg», husker han dagen han delte det første diktet. Mobilen ble liggende i et hjørne på gulvet resten av dagen.

–  Jeg var livredd for hva som nå ville skje, hva folk ville tenke om meg i lokalmiljøet, men fra første post begynte folk jeg ikke kjente å dele innlegget.

Axel Frønes la ut mer og mer. Følgerne steg og det samme gjorde tilbakemeldingene, historier fra andre som fortalte om livene sine, om det som var tungt.

–  Jeg begynte å skrive ting jeg håpet ga dem håp, selv om jeg hadde mistet håpet selv, forteller han.

–  Jeg trodde ikke at ting ville bli bra. Sånn har det blitt, dette må jeg leve med, tenkte jeg. Det er først i ettertid at jeg har begynt å forstå følelsene mine, jeg forsto dem ikke da. Andres mørke ble mat inn i mine egne dikt for å gi dem lys, mens jeg selv følte at jeg ikke strakk til for dem jeg skulle være her for. Og det verste var at det ble greit, fortsetter Axel Frønes.

–  Jeg var klar for å bli alene. Jeg følte jeg ikke hadde mer å gi. Jeg trodde alle folkene hadde gitt meg opp. Jeg hadde slått meg til ro, og den roen der er den mest forferdelige roen jeg har følt.

Selv om han forteller at all responsen gav ham en boost av å bli sett og anerkjent, ble det bare overfladisk.

– Det hjalp meg ingenting privat at folk over hele landet heiet på meg.

Følelsen var at han måtte endevende alt, om han skulle klare å endre noe til det bedre, og han følte seg maktesløs.

–  Å starte et helt nytt liv ville vært enklere, tenkte jeg. Eller, kanskje det beste hadde vært å ikke finnes. Og når sånne tanker kommer hardt og brutalt, når man nesten bestemmer seg, da blir man redd. Jeg hadde to barn, jeg burde tenkt på dem, men tanken var at andre får det bedre hvis jeg ikke var der.

–  Hva gjorde at det endret seg?

–  Jeg tror det var flere hendelser, flere aha-opplevelser. Når folk ble redde for meg, reagerte med sinne. Det satte en støkk i meg og gjorde at jeg begynte å tenke på nytt. «Hvorfor er de redde? Hvorfor er de sinte?» Det var flere sånne hendelser. Du er ikke mottagelig før du virkelig innser at noe er galt. Da oppsøkte jeg mer hjelp, og sakte åpnet jeg mer opp og tok de andre inn i tankegangen min. Det har ikke vært lett for noen, sier han.

Lenge trodde Axel Frønes at pandemien var skylden i alt.

–  Men etter å ha snakket med de nærmeste skjønner jeg at jeg sakte var blitt en annen fyr, sier han.

Den nye samlingen med dikt er et forsøk på å gripe fast i de gode stundene og bli der, ikke gli bort, men han forteller at det er vanskelig.

– Det er noe jeg jobber med hver dag, bare drikke den koppen med kaffe om morgenen i ti minutter uten å bekymre meg. •