– Jeg kan føle meg ansiktsløs. Bare som en asiat.

Synne Sun Løes ler, en latter som har hjulpet henne gjennom mange såre situasjoner i livet. Hun har fortalt om da hun skulle bo leiligheten til sin hvite storebror i en uke.
– Det kom ei dame og sa at sånne som meg kunne ikke bo der. Broren min prøvde å si at «det er søsteren min». Da sa hun «Jeg er ikke blind». Den uka klatret jeg ut og inn et vindu i bakgården. Vi måtte skjule oss. Dama trodde vel at jeg var prostituert. At jeg krøp ut og inn av vinduet, er et bilde på at jeg forsto at jeg blir oppfattet som noe annet. Da må jeg tilpasse meg. Det nytter ikke å forklare, eller opponere.

Ingen kan spytte

Ansiktet til Synne Sun Løes er fylt med liv, skiftende raskt fra alvorlig granskende, til overgivne latteranfall. Ofte er det et stort smil. Tittelen på hennes nye bok er Ingen kan spytte på et smilende ansikt, et koreansk ordtak.
– Å smile er et forsvar mot å bukke under. Det er ikke alltid verdt å ofre tårer for de som ønsker å se dem.
– Jeg føler meg underdanig og mindre verdt i mange situasjoner. «Det skjønner jeg ingenting av!» sier folk. Men det er noe som sitter i, resten av livet. Mange adopterte går rundt med sånne erfaringer.
Hun sitter etter arbeidstid på kontoret sitt på Voksenpsykiatrisk avdeling, Vinderen i Oslo. Et lysmalt og nøkternt rom, der hun tar imot pasienter i jobben som psykiatrisk sykepleier. Utenfor vinduet er det en solfylt marsdag med store mengder hvit nysnø og skarpt lys, en dag skapt for snømenn og engler i snøen.
Gjennom hele yrkeslivet har Løes balansert mellom å være forfatter og sykepleier. Da hun ledet en skrivegruppe for pasienter, skulle hun også selv løse oppgaven hun hadde gitt: Skriv om ditt eget ansikt. Hun skrev om barneansiktet: Jeg hadde skjeve øyne, flat nese, svart, stritt hår og gulbrun hud.
– Det kom til meg akutt, som lynnedslag, en erkjennelse: at jeg kan føle meg ansiktsløs, at jeg bare er en asiat, på en måte. At jeg ikke er til å kjenne igjen.
Hun forteller om en gang da en mann kom mot henne med utstrakte armer:
– Som om vi er bestevenner. Jeg tenker ja, jeg har sikkert møtt ham en gang, og sier hei, hei. Så sier han: Så hyggelig å treffe deg, Nina. Jeg sier; jeg er ikke Nina. Jo, du er Nina. Det ble en veldig klein og rar situasjon, for jeg tenkte at jeg er vel den, da. Som går rundt i verden og er den du tror jeg er.
– Har du innlemmet et syn som noen andre har på deg?
– Ja, jeg tror det, for jeg er blitt møtt så mye med at jeg er bare en asiat. Noe ytre, men jeg innvendig er jeg noe annet. Noen ganger kan jeg se på bilder av andre asiater og spørre meg selv: er det meg?
Hun ler av det absurde.

Het debatt

Det første som skjedde da vi spurte om intervju, var at hun sa hun må være forsiktig med hva hun sier om adopsjon, for det er så mange såre følelser rundt temaet. De senere årene er det oppstått en polarisert debatt. Noen adopterte er svært kritiske til Norges praksis med utenlandsadopsjon, mens andre ikke føler tilknytning til sitt fødeland, og ikke ønsker oppmerksomhet rundt sin annerledeshet.
Selv har ikke Løes noen sterke meninger, om hun er for eller mot adopsjon. Livet hennes ble slik: Født på den andre siden av kloden, adoptert sammen med tvillingbroren sin til ressurssterke foreldre i Skiptvedt. Dessuten er hun i en situasjon mange adopterte lengter etter: hun kjenner sin biologiske familie i Sør-Korea. Både moren, faren og søsteren.
– Blir du på et vis rikere, med fire foreldre?
– Jeg velger at det er en berikelse. Det betyr at jeg kan forstå meg selv bedre. For andre ville det kanskje ikke bety så mye. Jeg liker å knytte historie til meg selv. Alle adopterte har den samme rike bakgrunnen, selv om den er skjult bak et teppe. Mange opplever at de «mangler noe». Når de ikke vet, lengter de etter noe.

Mater de døde

Forfatteren hadde kommet med et annet innspill, fordi hun hater å bli tatt bilde av. Når det først måtte hun skje, ville hun fotograferes på en kirkegård. I kontorstolen utdyper hun:
– Jeg har en dragning mot kirkegårder. Vi henger alle sammen i en rekke. Liv følger liv følger liv. Traumer, arv og miljø former hvem vi er. Vi er bare et punkt på tidslinjen. I Korea legger man ut mat til de døde på kirkegården.
Hun skriver også om gravstedet til farens brødre i Korea, og hans traumer fra både Vietnamkrigen, som han deltok i, og fra Koreakrigen. Hun har blitt godt kjent med sin biologiske familie.
Broren Sigbjørn ringte henne en kveld i 2001. Han var på reise i Japan, og hadde tatt en tur innom Korea. Sigbjørn har ellers et nøkternt forhold til å være adoptert. Likevel dro han til barnehjemmet i Seoul. Der lå det en lapp, skrevet for 26 år siden, fra foreldrene. Med bønn om kontakt hvis barna dukket opp.
«Jeg står her med foreldrene våre», sa Sigbjørn på telefon til Synne.
– Det kom som et sjokk.
I året som fulgte oppsto intens brevkontakt mellom Løes og hennes nyoppdagete familie. De fortalte at moren hadde blitt svært syk under tvillingenes fødsel. Familien var fattig på den tiden og faren hadde i desperasjon adoptert bort de nyfødte.
– Du skriver i boka at far skrev noen sinte brev?
– Det var følelser på godt og vondt. Jeg tror en del var skrevet om natten, under påvirkning av alkohol. Traumene i livet preget ham. Han tolket ting, som at jeg var deprimert. Men det er ikke noe vondt mellom oss, sier Løes.
Da hun reiste for å besøke foreldrene i Korea, gråt faren voldsomt, og ba om tilgivelse for at han hadde satt henne bort. Samtidig ble han skuffet fordi hun ikke var slik han forventet; lykkelig. Søsteren viste seg å være lik Synne på mange måter; veldig glad i bøker og med en drøm om å bli forfatter. Hun var en såkalt «gold miss» en ugift karrierekvinne med suksess. De to skrev mange brev til hverandre, noe som ble til brevromanen Er du lykkelig, søster? i 2020. Nå har kontakten dabbet av over kontinentene.
– Det ble vanskelig med kulturforskjellene i lengden, å lage et familieliv. Avstanden i dag er respektfull og naturlig. Vi bryr oss om hverandre, og har fått på plass puslespillbrikker. Det er nok et sår i deres liv. For meg er det godt å ha møtt dem, jeg trenger ikke lure lenger.

Binneslåssing

«Om identitet, overlevelsesteknikk og koreansk hevnkunst» er undertittelen på boka. Ett kapittel handler om en bjørneslåsskamp mellom to hunner, i Finnmark.
– Vi var på tur med folkehøyskolen, bodde i lavvo, vi var ute om kvelden, det var folketomt. Vi var nær naturen. Det var en følelse av at her kan vi gjøre hva vi vil. Noen fant på å lage en binnakamp. Jeg og en annen jente sloss, mens de andre sto rundt og heiet og ropte. Det var noe barnslig og vilt over det, vi rullet rundt i snøen. Som en utforskning med kroppen, av det non-verbale. Det er så mye tenkt i dag. På en måte er binnakampen en metafor på boka, det å gå utenfor det trygge, sier Løes. For boka var skummel å skrive for henne. Fra bjørneslåssing er veien kort til et annet favorittema: Hevn.
– I Korea er hevn en slags estetisk kunstart, og etisk praksis. Det er en mentalitet jeg kan kjenne som befriende. Å få lov å slå tilbake. I Norge sees hevn på som uetisk og primitivt. Man reagerer på krenkelser med å ikke fremstå som såret, eller man gjør narr. Du tar ikke kniven og stikker rett i hjertet, her. Du stikker mer i ryggen, he he.
– Du skriver at din hevn er å skrive?
– Å skrive er et potent middel. I skrivingen kan jeg uttrykke mine erfaringer, fra mitt ståsted. Den ultimate hevn er å overleve, ikke gå under.
For alle krenkelsene, mobbingen hun har opplevd, den subtile rasismen, har herdet henne.
– Som barn hadde jeg mye angst, men jeg er glad jeg slapp «tiltak» eller «behandling». Jeg fikk hjelp av bøkene. De er fulle av folk som har det dritt, men klarer seg likevel! Livet er ikke bare å være veltilpasset, men å få kontakt med en dypere mening. Da må du gjennom litt dritt.

Mørk engel

Synne Sun Løes har et siste innspill. Hva med å fotografere mens hun lager engler i snøen? Hun tar på kåpe, skjerf, lue. Trasker ut i vinteren. Da hun gikk på folkehøyskole skrev en medelev, Eldbjørg, diktet Mørk engel i snø. Eldbjørg tenkte på Synne da hun skrev, på ei lita jente som lagde engler i snøen. Synne følte seg sett, forstått.
Nå legger hun seg i snøen, veiver armene opp og ned, fotografen tråkker rundt, snubler og sklir, Synne Sun Løes smiler der hun ligger. Kanskje tenker hun på det hun har skrevet i boka: «Jeg ler mer enn jeg gråter. Jeg er en mørk engel i snø.» •