I sus og rus

Alexander Skadberg (25) var to år gammel da han kom fra et barnehjem i Cali i Columbia til Bodø. Han kom til en familie med en fire år eldre bror som også var adoptert. Familien fikk etter hvert store problemer med alkohol og rus. Nå har Alexander ti foredrag og en teaterforestilling på repertoaret om livet sitt med ADHD, rus, overgrep, kriminalitet, barnevern og adopsjon. – Når noen ringer og spør, sier jeg de kan få det de vil, jeg kan snakke om forskjellige ting. Jeg har opplevd så mye i mitt liv at en time kan bli litt kort tid å fortelle på, sier Alexander Skadberg. Han sitter i en sofa på en kafé i Oslo. Han er her for å gjøre et radioopptak. Foredragene kaller han «Alexanders metode», dem har han laget selv. Enmannsforestillingen heter «Mannen i speilet» og er laget sammen med en manusforfatter. Mellom oppdragene legger han ut bilder og småsnutter på sosiale medier fra flyplasser, busser, skoler, kommunehus og en sjelden gang hjemmefra, i leiligheten i Stavanger. Han snakker fort og uproblematisk, kanskje rutinert, om seg selv. Sånn har det ikke alltid vært. – Jeg var taus i tretten år på skolen. På videre­gående fikk jeg en oppgave med å fortelle om meg selv. Da skjønte jeg at mitt talent er å stå foran mange mennesker og snakke, forteller han.

Det vil si, han var taus på skolen, men han var ikke den stille gutten i klassen, forteller han. – Jeg hang meg opp i ord, og så klarte jeg ikke si noe eller lese høyt. Jeg hadde talefeil og stammet. Jeg merket at andre ble utålmodig med meg, da klarte jeg i hvert fall ikke å snakke. Men når jeg ikke skulle si noe, da pratet jeg høyt og var urolig. – Det merkes ikke nå? – Nei, det er magisk. Når jeg holder foredrag er alle hindringene borte. Det har lært meg at alle elever har talent for noe og kan forskjellige ting. Da jeg skjønte hva jeg har talent for, bestemte jeg meg for å legge utdanning til side og gjøre dette. Det tok litt tid, fordi i ungdomstiden hadde jeg ikke tid til å finne meg selv, jeg eksisterte ikke. Ungdomstiden gikk først med til rus og kriminalitet. Deretter, fra han var 14 til han var 17 år, bodde han på et ungdomshjem. – Jeg syntes miljøet var bra, men andre så på det som katastrofalt. Det var et miljø med heroin, men jeg kom inn i det og ble akseptert fordi storebroren min var der. Moren min skrev under på et papir og så ble jeg tatt ut av miljøet og plassert på ungdomshjem. Hun sa: «Jeg håper du forstår når du blir eldre». – Og det gjør du? – Da det skjedde hatet jeg henne. Jeg er allerede adoptert og hadde blitt revet bort fra et miljø en gang før. Men til syvende og sist reddet det meg. I dag har vi et fint forhold. Vi er en liten familie som har holdt ut i mange år, og vi skal holde ut i mange år til.

Uroligheten på barneskolen hadde en årsak. Da Alexander gikk i første klasse, fikk han en ADHD-diagnose. – Med diagnosen fikk jeg mer hjelp og større forståelse for at jeg var som jeg var. Men jeg klarte likevel ikke å gjøre det jeg skulle. Heldigvis fikk jeg assistenter som fulgte meg opp. Vi har et bra skolesystem. Han fikk også legemidler. – Jeg gikk på medisin i 13 år, så sluttet jeg. – Hvorfor det? – Fordi jeg la merke til at jeg ble en person som var stille og rolig. Jeg ville ikke være det, jeg ville være der ute og lage liv. Etter en stund kom jeg meg ovenpå igjen og ble mer utadvendt. Nå er han altså ute og lager liv over hele Norge, med foredragene sine. – Det kan være ufattelig ensomt å gå hjem til et tomt hotellrom så ofte. Da blir det stille og jeg får tid til å tenke over hva jeg har snakket om i dag. Noen ganger får jeg en slags retraumatisering av å snakke om overgrepene, men jeg jeg gjør det for å skape åpenhet. Av og til spør jeg publikum om de synes jeg er for ærlig. Da svarer de nei, de liker at man sier ting rett ut. Han smiler når han forteller. Det gjør han nesten hele tiden. – Fikk du med deg at jeg har sagt opp alle fem jobbene mine for å gjøre dette ordentlig? – Fem jobber? – Jeg har vært ringevikar mange steder, men har jobbet på ungdomshjem i Stavanger i fire år. Der så jeg at ungdommene var glade for at jeg var der. Noen sa at de hadde samme historie som meg. Det er en fordel med et levd liv når man jobber med ungdom som er midt oppe i det.

Faren hadde store alkoholproblemer og han døde for ni år siden av kreft. – Familien min er ikke helt A4. Det har vært kaos og mangel på kontroll. Jeg var ung og usikker lenge. Broren min er rusavhengig og har solgt sex siden han var tolv år. Han vil ikke ha kontakt nå, det må jeg bare respektere. – Er du bekymret for ham? – Hver dag forbereder jeg meg på en forferdelig telefon. Det er slitsomt. Av og til tenker jeg at jeg hadde skjønt hvis han … Alexander stopper opp litt. Det er ikke enkeltord eller stamming som holder ham igjen nå. – Jeg skulle ønske han ikke holdt på med det han gjør. Jeg har prøvd det samme livet, men jeg fikk muligheten til å forandre meg før det var for sent. Noen ganger er det kjipt å tenke på at jeg kan gjøre det jeg holder på med, mens han har et sånt liv. Han er verdens kuleste storebror på sitt skrå vis. – Vet han at du forteller om ham? – Ja, og han er stolt av meg, av at jeg kan fortelle den historien som ikke blir fortalt. Alexander lener seg fram og legger mer trykk på ordene nå. – Vi bor i «verdens lykkeligste land», det synes jeg ikke vi skal kalle det, når man kan ha en så ulykkelig historie som vår. En flik av denne historien var at Alexander Skadberg ble utsatt for gjentatte overgrep i det som senere ble rullet opp som en pedofiliring. Noen ganger gråter han fortsatt på scenen når han forteller om det i foredragene. – Derfor må vi snakke om psykisk helse, sier han. – Det er bare åpenhet som hjelper.

Om ikke lenge skal han også til USA, til New Yorks kontor for barne- og familietjenester for å fortelle sin historie. – Jeg tror jeg er med på noe stort. Det er langt hjemmefra og jeg reiser alene, men jeg tror det er en mulighet. Det er spennende å se den lille ungen, som folk hører på, som når ut til mange. Jeg er nervøs, fordi jeg er ikke vant til å snakke engelsk. Han prøver seg fram med: «Hello guys» og «Hi» med forskjellige tonefall. Det høres autentisk ut. Like autentisk som når han siterer venner på østlandsk, trøndersk og bergensk. – Det er ikke meningen å snakke de dialektene, det bare blir sånn. Hvis ikke dette var en intervjusituasjon nå, hadde jeg begynt å snakke med deg på østlandsk. Jeg har studert ambulansefag, kokk og servitørfag og hudpleie. Jeg ble ingen av delene, men skuespiller og foredragsholder.

Vi går ut for å ta bilder. Fotografen starter først ett sted, så flytter hun seg litt, så lyset kommer bedre til i ansiktet hans. – Tenker du mye på at du er mørk i huden? – Hudfargen min er ikke noe jeg tenker på. Jeg har falt til ro med at jeg ikke kan velge hva slags hudfarge jeg fikk. Av og til får jeg høre det, eller får meldinger om det, kanskje fordi jeg står fram om vanskelige ting. Tidlig på 2000-tallet var ikke adopsjon så vanlig i Bodø. Jeg ble vant til å skille meg ut. På skolen var storebroren min og jeg alene om å være mørke i huden. Av tre hundre elever var vi de eneste svarte. Bare det å forklare hvorfor vi hadde store lepper, krøllete hår og ikke minst var svarte i huden, var vanskelig. Vi ble mobbet, men vi fant en styrke i hverandre og i å akseptere at vi var annerledes. En vakker dag skal han reise til Colombia og prøve å finne den biologiske moren sin, forteller han. – Mitt største ønske er å få sagt at jeg har det bra, at jeg ikke klandrer henne for det hun gjorde. Jeg skulle gjerne visst hvordan hun har det også. Det hadde dempet den uroen jeg fortsatt har inne i meg, bare å få sagt «Hei, her er jeg». Men det var også en fordel å ha de genene, legger han til. – Vi var gode i idrett. Broren min ble nordnorsk mester i turn og jeg løp 60-meteren på sju blank.

Det ble ingen stor idrettskarriere hverken på Alexander eller broren. – En dag kom broren min på turningen med eyeliner. I løpet av bare noen timer var han plutselig blitt mer feminin og tydelig homofil. Det ble en utfordring for mange rundt ham. Idretten var ikke like interessant for meg lenger. Jeg ville heller følge utviklingen til min bror, fra å vinne den tittelen til å gå med sminke, buffalo-sko og lange kåper. Jeg forsto hvilken dramatisk endring har var i. Jeg fulgte etter ham inn i det miljøet, med røyking og festing, og med rus, kriminalitet og seksuelle overgrep. Jeg valgte det, men sam­tidig var det vanskelig når andre pekte på meg og sa «Du er broren til han homoen som selger sex på stasjonen». – Men du kom ut av det. – Ja, jeg kom ut av det. Han venter litt, før han fortsetter. – Det er en befrielse i seg selv å fortelle om det på scenen. Drømmen min er at vi skal stå der sammen og fortelle historien. Jeg skulle gjerne hatt hjelp fra storebror til å drive denne opplysningskampanjen. •   Denne artikkelen sto på trykk i Psykisk helse 2/2019