Barndommens betydning

Vi vet nå at vedvarende stress i barndommen kan skape sykdommer i ungdom og voksen­livet.

Illustrasjonsbilde av liten jente som sitter i gresset og ser mot solen
(Illustrasjonsfoto: Melissa Askew/Unsplash)

I 1854 brøt det ut en forferdelig koleraepidemi i Soho i London. Folk døde som fluer. Skolemedisinerne sto som hjelpeløse tilskuere til dramaet. Inntil doktor John Snow utfordret det herskende synet på smitte, som går under betegnelsen, Miasme-teorien. Den gangen holdt man hardnakket på at sykdom skyldtes uren og ubalansert luft, slik man også kan se på de høye vinduene på Ullevål sykehus. Doktor Snow hadde lagt merke til at de som bodde nærmest den lokale brønnen hadde større sykdomsforekomst enn de som benyttet andre vannkilder. Snows hypotese møtte imidlertid veldig stor motstand blant andre leger, akkurat slik Ignaz Semmelweis gjorde da han hevdet at årsaken til stor dødelighet blant barselkvinner på Wien-klinikken skyldtes at legene ikke vasket hendene da de gikk fra obduksjoner til barselkvinnene. Kolerautbruddene opphørte så snart Snow fikk forseglet brønnen i Soho. Man sto overfor det man kaller et paradigmeskifte.

Hva gjør så en psykiater eller fastlege i 2019 når hun får en hysterisk Hedvig Ekdal fra Vildanden på kontoret? Vil hun se Hedvig uten den familiemessige sammenhengen med dype understrømmer av aggresjon, sinne og skuffelse som hun har, og gi henne Ritalin eller et SSRI-preparat? Eller vil hun se Hedvigs voldsomme reaksjoner og synssvekkelse som en reaksjon på at hennes halvbror Gregers Werle misbruker henne seksuelt, og at familien Ekdal faller i knas? Som et styremedlem for diagnosemanualen, DSM IV, sa det: «DSM har en merkelapp for alle». Så kanskje hadde Hedvig blitt rubrisert under F91 i ICD-10, altså med en opposisjonell atferdsforstyrrelse og hentet inn med tvang? Inklusjonskriteriene i ICD-10 og DSM IV/V støtter det også: «Barn med denne forstyrrelsen har tendens til ofte og aktivt å trosse voksnes anmodninger eller regler, og bevisst å irritere andre.»

Close

Hei!

Vi ønsker å nå alle, derfor er artiklene gratis. Men å lage god journalistikk koster penger, og vi får ikke pressestøtte eller andre tilskudd. Støtt oss ved å vippse f.eks 25,- til 12137.

Hilsen redaksjonen:)

I 1998 fikk dr. Nadine Burke Harris en syv år gammel gutt, Diego, på sin klinikk i den belastede Bayview-bydelen i San Fransisco på kontoret. Dr. Harris stusset over at han hadde sluttet å vokse som fireåring. Hun sjekket opp hans hormonspeil og leste helsesøsters rapport om en gutt som hadde ADHD, astma og konsentrasjonsproblemer. Blodprøvene ga ikke noe svar på dr. Harris’ spørsmål. Men etter hvert kom det fram at Diego hadde blitt seksuelt misbrukt over tid av en leieboer. Diego hadde sluttet å vokse den dagen misbruket startet.

Det er først i den senere tid man har blitt klar over hvordan vedvarende stress i barndommen, noe som gjør at den fysiske kroppen bader i stresshormonet kortisol, kan skape sykdommer i ungdom og voksen­livet. Akkurat som hos 14-årige Hedvig Ekdal som skyter seg en kule for brystet, og en Diego som slutter å vokse og blir ukonsentrert, som dr. Harris' nye bok The Deepest Well beskriver.

Vi står altså igjen overfor et paradigmeskifte i måten å forstå sykdom på. Det store gjennombruddet for denne innsikten er studien til Dr. V. J. Felitti, R. F. Anda med flere: Forholdet mellom overgrep på barn, dysfunksjonelt hjemmemiljø og mange av de vanligste dødsårsakene hos voksne.

Men dette er altså ikke det Hjalmar Ekdal sier til sin Hedvig i Henrik Ibsens Vildanden når han overlater henne retusjeringsarbeidet slik at han selv skal kunne vie seg til den store Oppfinnelsen: «Men ikke forderv øynene dine. Hører du? Jeg vil ikke ha noe ansvar; du må selv ta ansvaret på deg – det sier jeg deg!»

Da jeg selv ble voldtatt av en nabo som 14-åring, sa helsesøster til meg etter at min mor hadde fortalt henne at jeg hadde sluttet å spise og oppførte meg underlig: «Kom deg ut i frisk luft! For det er umulig at en gutt på 14 år kan bli voldtatt.» Derved ligger ansvaret også på 14-åringen, slik den gjorde på Diego, og på Hedvig. I tillegg var jeg tungt belastet med to besteforeldre som sto i NS under krigen og en mor som ble kalt «djevelens barn» av prosten få år før jeg kom til verden. Jeg sluttet også å vokse en tid, og var en stund den minste blant mine jevnaldrende, slik man kan se på konfirmasjonsbildet fra 1971. Jeg utviklet et tungt og destruktivt rusmisbruk. At jeg overlevde skyldtes at noen så meg med nye briller. For årsaken til elendigheten er ikke alltid hjernens kjemi, slik toneangivende tilhengere av serotoninhypotesen hårdnakket hevder. Også vanskelige oppvekstvilkår og seksuelt misbruk kan gi endringer i hjernekjemien.

Destruktivt rusmisbruk kan altså være løsningen på en uhåndterlig situasjon. Behandlerens oppgave blir å finne alternative løsninger på utfordringene for pasienten. I et kortere tidsrom kan derfor tvang være nødvendig. Slik også dr. John Snow forseglet brønnen i Soho med tvang. •