UTSPILL
Slik som den psykiske helsetjenesten er lagt opp i dag er DPS – distriktspsykiatrisk senter – de som skal ta seg av de fleste av sakene. Det er mange som ikke får innpass hos dem, eller som i deres øyne har «brukt opp sjansen sin» fordi man har fått behandling hos dem tidligere men ikke blitt frisk. Hva gjør man da når man må stå alene i stormen?
Jeg er en av dem. Etter flere behandlingsforløp innenfor psykiatrien, ble jeg på et punkt skrevet ut, for å klare meg selv. Det gikk bra en liten stund, men så begynte jeg å slite veldig igjen og da var det helt umulig å få noe hjelp fra DPS på nytt. Jeg møtte avslag etter avslag på søknader om alt fra innleggelser til ordinær behandling. Begrunnelsene var at jeg enten var for syk til å nyttiggjøre meg av behandling eller for frisk. Helt motstridende svar. De mente også at min situasjon og de tingene jeg sliter med er veldig sammensatte og komplekse, slik at jeg ikke passet inn noen steder. Med andre ord, jeg falt i mellom alle stolene.
Etter utallige avslag og dører slengt i trynet, måtte jeg prøve å snu litt om på tankegangen min. Ja, jeg var fortsatt i behov for hjelp. Men hvis jeg skulle overleve alle disse nedslående avslagene og finne hjelp, så måtte denne hjelpen komme fra meg selv. Jeg måtte finne tilbake til den flammen jeg visste jeg hadde inni meg. Etter så mange avslag fra DPS forstod jeg at det var helt umulig å skulle få noe mer hjelp fra dem. Nå hadde jeg to muligheter. Enten kunne jeg velge å tro på det de skrev i avslagene, at det ikke er noe håp for meg, eller jeg kunne finne håpet og styrken i meg selv. Jeg valgte det siste.
Den dagen det gikk opp for meg at jeg ikke lenger kunne sitte og håpe på å få innpass hos DPS, var også den dagen jeg virkelig måtte begynne med å redde meg selv. Jeg måtte finne alle mulige andre måter enn den normale veien for å få hjelp. Min redning ble å delta i en selvhjelpsgruppe. Det kan selvfølgelig ikke sees på som en erstatning for ordinær terapi, men det er et stort plaster på såret.
Jeg forstår at kapasiteten i helsevesenet er sprengt og at det er mange som trenger hjelp. Men når en som sliter ber om hjelp, burde man i det minste få komme på en venteliste. Slik at den som sliter i alle fall kan se et lys i enden av tunnelen. Det gjør vondt langt inn i hjerterota når jeg tenker på hvor mange som er i samme situasjon som jeg var i.
Situasjonen i helsevesenet er slik som den er. Så hva kan vi alle gjøre for at den skal bli bedre? Jeg tenker vi alle kan hjelpe hverandre. Ser du noen som sliter, vær der for dem. Hjelp dem med å finne styrken i seg selv, slik at de kan redde seg selv på sikt. Del erfaringer. Vær åpen og snakk om det som gjør vondt. Å vise svakhet er en styrke, og sammen kan vi bryte tabuer ved å vise mer åpenhet.
Mitt håp for fremtiden er at alle som trenger hjelp faktisk skal få det, uavhengig av hva man sliter med. Håp om at åpenhet blir normalt og at vi sammen kan bygge hverandre sterkere. •
Dette er et utspill og uttrykker skribentens holdninger og meninger.
