Hva kan vi lære av unges avskjedsbrev?

Denne tilgangen, fri fra den medisinske tilnærmingen, gir et unikt, dog ikke totalt, innblikk i det eksistensielle dramaet som gjør at mennesker er villige til å gi seg selv en dødsdom. Det er etter mitt syn naivt å mene at dette indre dramaet, hvor en balanserer på ei syltynn line mellom liv og død, kan håndteres gjennom sykeliggjøring av menneskelig livssmerte. Eller gjennom en overdreven tillit til medikamentell behandling, som er biomedisinens hellige gral.

I konfrontasjon med denne intense og skjellsettende dragningen mot selvdestruksjon, trenger vi å stake ut en ny kurs i våre hjelpetjenester og i storsamfunnet – med særlig fokus på eksistensiell tematikk og viktigheten av å inkorporere menneskenes egne fortellinger om sine smertepunkter, og ikke minst deres ressurser og kilder til mening, trøst og livsmot. Dette skrikende behovet – eller mangelen som sådan – i møte med mennesker i det suicidale sammenbruddet i våre hjelpetjenester, kommer tydelig til uttrykk blant annet i det nylige doktorgradsarbeidet til forsker og sykehusprest Ane Inger Bondahl Søberg ved Sykehuset Innlandet.

En gjennomgående tanke i avskjedsbrevene dreier seg om skammen – den destruktive selvforakten og selvaversjonen som klamrer seg fast til livet. Denne destruktive skammen bunner i en tilkortkommenhet knyttet an til å ikke leve opp til foreldrenes/foresattes grandiose forventninger og krav om prestasjoner på ulike felt i livet. Dette er forventninger som blir internalisert i barnas psyke, hvor det å komme til kort kan utløse en totaliserende skamfølelse, som fører til at ens eksistens og identitet står på spill og blir til et levende helvete. Livskrisen og fortvilelsen kan bli så kvelende, at dødsvalget ofte blir sett på som en radikal løsning og flukt fra overveldende smerter, som bunner i tap blant annet av selvfølelse, egenverd, trygghet og livsmot. Denne radikale løsningen kjennetegnes ved at den intense livssmerten vender seg innover idet man streber etter å eliminere infernoet av psykisk smerte.

‘Hva kunne vi ha gjort annerledes?‘, er et vanlig og smertefullt spørsmål etterlatte og fortvilte foreldre stiller meg i kjølvannet av tragedien. Siden posisjonen min springer ut av et eksistensfilosofisk menneskesyn, hvor respekten for menneskets frihet, valg, ansvar og selvdefinisjon er sentrale bestanddeler, er jeg tilbøyelig til å tro at svarene må en finne selv gjennom en smertefull, dog signifikant, prosess av selvransakelse – et eksistensielt purgatorium. Eller som filosofen Nietzsche sier: ‘Det er ingen annen enn deg som kan bygge den broen du må krysse livets elv med.’ Vi kan vandre sammen med mennesker i livskriser et stykke på vei, preget av viljen til nærvær og anerkjennelse i en blytung tid, men det er deres elv og det er deres bro.

I slike kritiske faser, hvor livets ustabilitet og absurditet settes i relieff, og hvor en står ved avgrunnens mørke dyp, er et empatisk og ikke-fordømmende nærvær av familiemedlemmer, venner og helsepersonell av uvurderlig verdi. Et slikt nærvær medfører ikke at sorgen, skylden og smerten blir eliminert. Men at latente muligheter kan settes i spill for å bygge et nytt liv rundt smerten hvor lidelsen over tapet ikke inntar selvdestruktive former, men snarere bygges inn på måter som kan fremme en slags gjenreisning og nyorientering hvor mennesker blir i stand til å holde sin egen eksistens oppe: for nye valg og nye muligheter for å være, og et større rom og aksept for sårbarhet, skjørhet og det ufullstendige som grunnvilkår ved menneskelivet. Slike narrativer kalles gjerne for forløsningsfortellinger, i kontrast til kontamineringsfortellinger, hvor livssmerte, sorg og tap blir meningsbærende på en negativ og (selv)skadelig måte.

Som en oppstart på nyåret, er min innstendig oppfordring til foreldre og foresatte å våge å møte egne skyggesider og sårbarheter; å unngå å transportere dette mørket over på barn og å anerkjenne barnas særegne annerledeshet og selvstendighet. For barn er ikke, og kan ikke være, en forlengelse av oss. Barn er forskjellige, foranderlige, radikalt nye og ukjente. Denne evnen til refleksjon og selvavgrensning, som kan bane veien for å møte våre barn på deres egne premisser, der de befinner seg, kan ikke betones nok. Det finnes med andre ord smerteuttrykk som ikke kan forstås ut fra biologiske årsaksforklaringer, eller som lar seg behandles gjennom standardiserte behandlingsforløp.

Et litterært eksempel finner vi i romanen Anna Karenina av Lev Tolstoj, hvor den unge Kitty, på grunn av sitt feilvurderte valg mellom to mannlige friere, faller i fortvilelsens avgrunn, utvikler kjærlighetssorg, og dermed unngår å spise og raser ned i vekt. Bekymret over henness plutselige vekttap, blir kyndige leger tilkalt av familien. Legene som undersøker Kitty, spytter ut diverse diagnoser og tidens konvensjonelle behandlingsformer. Men det sentrale elementet uteblir, nemlig hva slags mening Kitty selv tillegger sitt vekttap. Sagt med andre ord, hva er Kittys egen fortelling om sine smertepunkter?

Det sentrale poenget her kan sies å peke framover mot en signifikant utfordring: Kan vi som foreldre våge å være medvandrere i barnas liv, preget av klokskap og kjærlighet som anerkjenner deres autonomi, ressurser, lengsler, sårbarheter og livets ukuelige fremrykning? Og kan vi våge å gi mer plass til de eksistensielle temaene og samtalene i våre hjem, som fordrer menneskelige kvaliteter som nærhet, viljen til forståelse, omsorg og åpenhet overfor barnas sjelelige liv snarere enn troen på tekniske ferdigheter og dragningen mot kvikk-fiks som diagnoser og piller?

Dikteren Khalil Gibran fanger denne visjonen på forbilledlig vis, som foreldre bør bestrebe etter å realisere i møte med deres barn:

Deres barn er ikke deres barn.

De er livets sønner og døtre med egne lengsler.

De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.

Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke.

Dere kan gi dem kjærlighet, men ikke deres tanker,

For de har egne tanker.

Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler,

For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer.

Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere.

For livet går ikke bakover eller dveler ved i går. 

Du er buen som barna skytes ut fra

som levende piler.

Bøy deg med all din kraft

slik at pilene kan nå langt.

 •

Dette er et leserinnlegg. Meninger og holdninger står for innsenderens regning. Vil du skrive leser- eller debattinnlegg? Send til redaksjonen@psykiskhelse.no