– Hun har litt katastrofelengsel

–  Hun venter på noe viktig som skal skje, som kan slå henne litt ut. Historien hennes blir hennes «Tallboy» på et vis, sier Therese Bakkevoll (47) på telefon fra Tromsø. For debutromanen Tallboy har hentet tittelen fra navnet på bomben som senket krigsskipet Tirpitz utenfor Tromsø under 2.verdenskrig. Nærmere 1000 tyskere omkom. Hovedpersonen T i boka jobber som miljøterapeut ved Åsgård psykiatriske sykehus. Hun er besatt av historien om Tirpitz og bomben. Samtidig involverer hun seg altfor sterkt i den nye pasienten Anton, en psykotisk mann som tror han er Norges første astronaut. Dermed er hun på vei mot den varslede katastrofen.

Manglende grenser

Therese Bakkevoll jobber selv som miljøterapeut på Åsgård, og hun er rask til å si at handlingen og personene er fiksjon.

– Men det er et miljø jeg kjenner godt, og handlingen er bygget på erfaringer jeg har derfra.

– Er det hendelser som kunne vært virkelige?

– Absolutt. De fleste kunne sikkert det. Relasjonen mellom T og pasienten Anton er veldig tett og grenseoverskridende, og vi vet at det skjer slike ting på sånne plasser. Jeg måtte presse hovedkarakteren langt ut på kantene for at det skulle fungere litterært, som historie, sier Bakkevoll.

Boka hennes er aktuell ikke minst fordi mange har fått med seg saken om psykiateren som anklages for å ha opptrådt grenseløst overfor noen pasienter. I Tromsø pågår det nå en rettssak mot en sykepleier som skal ha utnyttet en pasient seksuelt nettopp på Åsgård.

– Ofte er det kanskje en mann som går over grensen, men i din roman er det en kvinne.

– I boka var det viktig å skrive fra en kvinnes perspektiv. Den ansatte er den som sitter med makt i et slikt system. Men jeg måtte forskyve det litt. Noe måtte stå på spill for henne.

– Mister hun makten?

– På ett vis får han mer makt. Men det er hun som har ansvaret for relasjonen. Det ansvaret klarer hun ikke å ivareta.

Motsetninger

Makt er ett av temaene forfatteren er opptatt av i boka.

– Hvis du har makt, nesten i en hvilken som helst posisjon, så er det vanskelig å la være å bruke den, sier forfatteren og kommer med et eksempel fra romanen:

– Det er ett tilfelle hvor hovedpersonen blir for hardhendt mot en pasient. Hun gjør noe hun ikke ville gjort i det frie samfunnet. Jeg hadde lyst til å si noe om alle motsetningene som oppstår mellom mennesker. Mellom pasienter, mellom kolleger og mellom ansatte og pasienter. Det er ikke sånn at pasienter bare er syke. Og du har en overlege som drikker på jobb. Vi er alle bare mennesker. Jeg vil åpne for at folk skal kunne kjenne igjen sårbarhet og skjørhet, sier Bakkevoll.

Å falle

Romanens hovedperson balanserer på en tynn linje mot pasientene. Ett sted sier hun: «Jo dårligere pasienten er, desto mer stabil framstår jeg». Et annet sted sier hun at hun misunner pasienter som lar seg falle, igjen og igjen.

– Er det noe du kan kjenne igjen i deg selv, en dragning mot å falle og bli tatt imot?

– Det er slitsomt å ha ansvar og fungere. Av og til kunne jeg ønske at noen andre kunne ta over og ta ansvar. T går langt i det. Kanskje ikke bevisst, men hun går videre når hun burde tenkt at hun burde ha stoppet. Å være menneske er strevsomt. Å være innlagt betyr at du strever mye akkurat da. Det er viktig at det å være psykiatrisk pasient ikke definerer deg som menneske. Det er synd at noen opplever det som stigmatiserende fortsatt. Jeg skulle ønske det var greiere, at det er normalt og okei å oppleve lidelser og smerte.

– Er du glad i jobben din?

– Veldig! Jeg har prøvd å slutte, men fikk det ikke til. Den er krevende og tung, men den er også meningsfull og givende. Jeg lærer om det å være menneske. Det blir en måte å være ydmyk på. •