Hekta på oppmerksomhet

Det er en kjent sak at hjernen er den samme i dag som den våre forfedre hadde for om lag 40 000 år siden. Det er tre drivkrefter som styrer mennesket: Redsel, nysgjerrighet og belønning, skriver hjerne- forskeren Sissela Nutley i den svenske boka Distraherad. Hjärnan, skärmen och krafterna bakom. Hjerneforskning viser at det kanskje ikke er belønning i seg selv som er mest tilfredsstillende, men selve begjæret etter belønningen. Dopamin, en signal­substans i hjernen, kobles på når mennesket konkurrerer og jakter på en forventet belønning. Dopamin gir en sterk følelse av tilfredshet. Det er kanskje dette som menes med uttrykket «veien er målet.» Studier viser at drømmen i seg selv gir større nytelse enn å få den innfridd. Drømmen gir energi til handling, og tanken på belønning driver oss framover. Men hjernen er konstruert for utvikling, vi blir fornøyde når vi når målet, men ikke så mye som vi trodde på forhånd.

Hva er den viktigste belønningen for hjernen? Noen vil si mat og drikke, andre vil si penger og fine ting, men det viktigste er å være innlemmet i en gruppe, og å ha høy status i denne gruppa. Redselen for å bli sosialt utestengt er helt grunnleggende. Slik har mennesket overlevd under tøffe vilkår: Ved å være en del av flokken, og bli satt pris på av de andre fordi man gjør nytte for seg. Ubevisst vurderer mennesket hele tida sin posisjon i hakkeloven, og så fort vi befinner oss på et lavere nivå føler vi oss sosialt truet. Da setter hjernen i gang aktiviteter som hemmer de smartere hjernefunksjonene. Oppførselen styres av det som kalles å kjempe eller flykte. Enten unngår man kontakt med andre mennesker, og utvikler sosial angst, eller man utagerer og blir krakilsk. Nutley peker på at denne redselen er årsak til misunnelse og kan aktiveres for eksempel når vi skal på fest, eller når foreldre skiller seg. Ofte er redselen for ikke å være innafor det som driver våre valg, og styrer vår oppførsel, påpeker for­fatteren. Redselen er så grunnleggende at den kan føre til at man blir selvhevdende, sparker nedover, sleiker oppover, og skaper et mobbemiljø. Fungerende grupper kan raseres på kort tid på grunn av enkeltes redsel for ikke å ha høy status i gruppa.

– Vår oppmerksomhet er døra mellom vårt indre og verden utenfor, skriver Nutley. – Vi åpner døra og slipper inn stimuli utenfra, og det blandes med våre egne tanker, erfaringer og sannheter. Dette gjør vi uavbrutt. Årsaken er at hjernen går på høygir for å sjekke om det er noe farlig på gang, eller om det er noe som truer vår status. Det er ikke vanskelig å forstå at med en slik hjerne, er det lett å bli avhengig av å bruke sosiale medier. Men det er nyanser. Jenter har større behov for å kjenne sam­hørighet med andre, enn gutter. Jenter er også mer sårbare for å føle seg ensomme. Opplevd ensomhet fører til nedstemthet og psykosomatiske plager. Forfatteren av boka spør om dette er årsaken til at jenter i gjennomsnitt bruker sosiale medier nesten dobbelt så mye som gutter. Det er også forskjell på personlige egenskaper. Noen har en arvelig sårbarhet for å utvikle depresjon. Hvis man har lett for å tenke på og gjenoppleve en negativ sosial situasjon eller en stygg bemerkning, er det også lettere å bli nedstemt og deprimert. Hjerneforskning har vist at personer som har depresjon, har en høyere aktivitet i de områdene av hjernen som registrerer fare. Derfor har de lett for å tolke andre personer som mer negative enn de virkelig er. – Når vi ikke får det vi trenger fra omgivelsene i form av oppmerksomhet, tolker vi dette som at vi ikke er verdt andres oppmerksomhet, skriver Nutley. – Hvis vi ikke har strategier for å stoppe hjernens reaksjoner i en slik situasjon, er det fort gjort at tankebanene setter i gang: Vi er uønsket, verdiløse og ingen bryr seg om oss.

I dag distraheres hjernen hele tida av inntrykk. Malin blir brukt som eksempel i boka. Hun er småbarnsmor og kommer på jobb om morgenen, mens hun hører på en podkast gjennom et headset. Det som blir sagt husker hun ingenting av, for hun tenker: I dag må jeg ikke glemme å kjøpe nye støvler til datteren min. Datteren har måttet låne altfor store støvler i barne­hagen to dager på rad. Hvordan har jeg kunnet glemme det, tenker Malin, idet hun åpner mailen på pc-en. På vei til jobb skrollet hun gjennom Instagram og ga sine venner likes. Nå leser hun 23 epostmeldinger, og kjenner et trykk foran brystet når hun leser en purring fra en som hadde ventet svar fra henne dagen før. Om ti minutter starter møtet der kvartalsregnskapet skal legges fram, og det skal diskuteres strategi for neste kvartal. Hvordan skal hun få tid til å svare på mailen fra i går? Og hva var det egentlig hun måtte huske å gjøre i lunsjen? Nutley forteller at arbeidsminnet i hjernen bare kan håndtere informasjon en kort stund før den må gjentas. Hvis hjernen avbrytes av pling, ringelyder, andres småprat, kan det være umulig for pannelappen å holde på konsentrasjonen. Forskning har vist at det som forstyrrer konsentrasjonen mest på jobben, er småprat fra nabokontoret eller fra korridoren. Hjernen kan ikke løse flere oppgaver samtidig, hvis oppgavene krever stor oppmerksomhet. Utbredt bruk av smarttelefon ser ut til å ha en dårlig påvirkning på vår konsentrasjonsevne. Nutley påpeker at hjernen trenger tid uten stimuli for å innhente seg. Mangelen på dette kan være en årsak til økt forekomst av utbrenthet i befolkningen.

Sosiale medier har mange fordeler, blant annet kan de styrke følelsen av tilhørighet og sosial kontakt med andre. Nutley peker også på at sosiale medier kan gi bedre psykisk helse hvis man er åpen om psykiske plager, og får mye støtte. Hjernen søker etter andres oppmerksomhet, og oppnår makt ved å få det. Men samtidig gjør det den enkelte sårbar. Sosiale medier later som om de svarer på menneskets dype behov for å gjøre inntrykk på andre og hele tida holde oversikt over sin plass på rangstigen. Men det kan være en usunn måte å takle et grunn­leggende behov på, skriver Nutley. – Du kan klatre høyt og falle dypt, advarer hun. Undersøkelser av konsekvenser av langtidsbruk foreligger ikke, men noen studier viser at hvis man bruker sosiale medier mer enn to timer per dag, kan man få det dårligere psykisk. Dette gjelder også hvis man alltid bruker sosiale medier passivt, og hvis man følger flere man er misunne­lig på, og deretter tenker mye på det etterpå. Nutley er ikke mot sosiale medier, bare man ikke lar bruken ta overhånd. Hun anbefaler at mennesker møter hverandre, ser hverandre inn i øynene, og øker evnen til medfølelse og medmenneskelighet. Mye lidelse kunne vært unngått om vi ga hverandre mer oppmerksomhet, mener hun. – Jeg tror vi trenger å utvikle vår medmenneskelighet i en stadig mer digital framtid, skriver Nutley. Kilde: Distraherad. Hjärnan, skärmen och krafterna bakom. Av Sissela Nutley. Forlaget Natur & Kultur, 2019.

Les hele bladet - hver gang! Bestill abonnement her.