DEBATT
Håpet som er større enn meg selv, hyler alt det kan midt i denne skogen av røde varsellamper. Dette håpets lys i livet mitt er så enormt at jeg ikke kan tie inn i evighetens kaos av uvisshet. Håpet er at jeg en gang skal våkne opp fra sykdommen min uten såre blåmerker.
Jeg håper jeg har viktige ord og jeg håper at min opplevelse av psykiatrien i Norge har noe verdi. Det er mange som opplever nedverdigende hendelser ved psykiatriske innleggelser. Den hjelpen som omhandler beltelegginger hver natt når man sliter med mareritt i våken tilstand. Dette er den hjelpen jeg ønsker å trekke fram, fordi det har ikke hjulpet veldig for meg.
Problemene hoper seg opp lenge før man ber om hjelp, for man trenger tid til å bygge nok mot. Hjelpen dreier seg om å bli beltelagt eller å slappe av foran en tv hjemme ifølge vår psykiatri. Hjelp til å bli motivert til et måltid eller til å få sovemedisin til nettene blir sett på som teithet. På mange måter kan de korte samtalene være de viktigste, men sett fra en annen side; teite. Jeg håper jeg kan slippe å bli sett på som teit, og at jeg kan motta hjelp.
Jeg har troen på at Norges psykiatritilbud kan bedres og rettes på. Beltelegginger kan reduseres, og byttes ut med noe så enkelt som en samtale på pasientrom. Belteleggingen som blir sett på som helt ytterst nødvendig bør ikke ende i de tusen blåmerker. Det er vanskelig å finne et tilbud som alle kan få, men skal det fungere må vi lytte til erfaring.
Viljestyrte psykiske sykdommer finnes ikke. Å heie på seg selv og stå opp for seg selv, kan bli veldig slitsomt i det lange løp. Hjelpen som trengs er åpenbart noen som tror deg, som lytter og som forstår med en gang. Disse lange periodene med søvnløshet er ikke det som direkte gjør meg sykere, men for lite hjelp. Det er ikke noe vits å prøve å sortere alt i hodet mitt selv, for jeg har ikke utdanning til dette.
Jeg løper rundt i min egen kropp, har sinneutbrudd inni meg og utagerer mot mine egne tanker. Jeg jogger rundt inni mitt hode og later som jeg er elektriker, bibliotekar og snekker samtidig. Likevel er det noen som mener at jeg som har gått i behandling i årevis ikke trenger å oppta en plass. Vi burde virkelig gå inn for å rette på psykiatriens feil med våre historier og store stemmer. Det skal ikke trenge å være en grense for hvor mange år som skal brukes på pasienter.
Jeg er 22 år og har til nå vært lydløs i det psykiatriske systemet. Ønsker nå ikke å være stille lenger om psykiatrihjelp, min erfaring og om beltelegging i psykiatri. •
Dette er et debattinnlegg. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.
