Gule blader

Det henger enda mange gule blader igjen på grenene. Det skal bare noen vindpust til, så er de borte. Vinteren er snart her. Grenene på det gamle treet er sterke og godt festet til stammen. De følger med på alt som skjer på kirkegården.

Det er en stor ro over treet og kirkegården i dag. Det er en ro over graven til Atle som har vært død i snart ti år. Han hviler og er nok fornøyd etter vårt siste besøk med lyng og lys og en skvett akevitt. Såpass må det være, tenker han nok. Vi vet at vi har vært og er der for hverandre. I livet og i døden. Det er kjærlighet. Det er mye humor og gode minner, etter at den store sorgen har lagt seg. Det er mye fortsatt kontakt.

Kjærlighet og sorg

Livet er så kort og døden er så lang, Det er så tydelig på kirkegården. Så mye kjærlighet og så mye sorg. Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve, sa Per Olov Enquist. Det er skrevet og sagt mye om døden.

I årene Atle var syk spurte jeg han en gang hvorfor jeg var så redd hele tiden. Du er vel redd for at jeg skal dø. Og det skal jeg jo, sa han. Vi skal alle dø, jeg vet bare litt mer når. Han var ikke redd. Det var en ro som preget vårt siste blikk, vårt siste øyeblikk. Et blikk mellom to sjeler forent i kjærlighet og takknemlighet. En dyrebar gave og et hellig øyeblikk i livet mitt. Vi var heldige.

Mye som er godt

Nå er jeg ikke redd for døden lenger. Lenge var ikke livet her på jorden helt til å holde ut uten mannen min. Nå er det ikke slik. Nå vil jeg være i livet. Det er mye som er godt.

Kanskje handler det om at han fortsatt er med i hverdagen min. Mer og mindre i perioder, men han og jeg er fortsatt også oss. Mine indre samtaler med Atle reddet meg gjennom den verste sorgen. Jeg hadde ikke klart meg uten han da, tenker jeg ofte.

Jeg blir nesten alltid overrasket og glad når jeg kjenner at han plutselig er der. Det er en varm følelse av nærvær. Jeg gikk til jobben i dype tanker en stund etter han var død. Plutselig kjente jeg at han var der, ved siden av meg. Vi holdt hverandre i hånden hele veien til jeg var fremme. Vi snakket sammen og det var flørtende og lett. Det var godt. De skulle bare visst, tenkte jeg når vi passerte andre på det de trodde var en helt vanlig dag på Dramsvegen. Erfaringen er så sterk og god at jeg velger å ikke tvile på den. Men jeg forteller det ikke til noen.

Vi snakker enda sammen. Både han og moren min og andre nære døde lever inni meg. Det er sånn det er og jeg er ikke opptatt av å prøve å forstå det. Jeg tar våre møter imot som gaver, som lys i livet mitt.

«Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi når fram» skriver forfatteren Joan Didion i boken De magiske tankers år. Hun skrev boka året etter at mannen hennes døde. Jeg kjenner meg igjen i så mye.

Når jeg ser på bildet av Atle og meg som står på bokhyllen i stuen, kjenner jeg både kjærlighet og glede og savn. Bildet er tatt ved en kanal i Frankrike. Han er kjekk der han sitter med sitt lange hår, pannebånd og oksygenslange. Jeg får lyst til å nappe han litt i barten og se reaksjonen som jeg kjente så godt. Jeg er så takknemlig over alt han lærte meg om den gode kjærligheten. Kjærligheten og tryggheten som var stammen og ankeret i livet mitt. Det meste av det vanskelige er ikke viktig å tenke på lenger.

I dag kan jeg lettere fortelle andre om mine indre samtaler og fortsatte kontakt med mine nære døde. Jeg får støtte av nyere sorgforskning som har vist at det er vanlig å opprettholde et emosjonelt bånd til de døde, uavhengig om man er religiøs eller ikke. Fortsatte samtaler med den døde er knyttet til god mestring av sorgen og god tilpasning til tapet.

Jeg får også støtte og bekreftelse gjennom møter i litteraturen. «Boka skjønner meg» sier en av Elizabeth Strouts romanpersoner. «Den får meg til å føle meg bedre, mindre alene». Sånn er det for meg også. Hva skulle jeg gjort uten bøkene?

I Jon Fosses romaner skriver han poetisk og vakkert om kjærlighet og møter mellom levende og døde. «ho seier at ho heile tida er nær meg og så seier eg at eg ikkje heilt klarer å seia om det er Gud eller om det er ho som er nær meg og Ales seier at det treng eg ikke tenkja på». Så fint tenker jeg. Da hører jeg på Ales. Tanker og fornuft kan stenge for denne rike delen av livet mitt.

Åpne nye rom

Det er helsebringende å føle seg forstått og normal med alle sine individuelle kroppslige, følelsesmessige og sjelelige symptomer og erfaringer i forbindelse med sorg og død. Det er min personlige erfaring. Det er også min erfaring gjennom utallige møter med pasienter i et langt yrkesliv som psykomotorisk fysioterapeut.

Døden, sorgen og litteraturen har hjulpet meg til å åpne nye rom mellom livet og døden. Rom der mitt livstre igjen kan møte våren og la knopper briste og blir til et tre i full blomst. Med en himmelsk krone av gull over seg. •

Dette er en kronikk. Meninger og holdninger står for forfatterens regning. Vil du skrive kronikk i Magasinet Psykisk helse? Her finner du retningslinjene.