Godt bevart

– Man må bygge muskler, sa hun, idet hun satte seg inn i bilen for å kjøre til treningssenteret. Da hun kom dit for å melde seg inn, fikk hun ett års medlemskap for hundre kroner. Hun fikk en time med personlig trener på kjøpet. Det er ikke så ofte hennes aldersgruppe starter på trening. Kanskje de var litt ekstra forsiktige, kanskje de trodde hun ikke kom til å benytte seg mye av det, men hun drar nå dit en gang i uken og løfter jern. Her til lands hadde hun hatt problemer med å ta seg fram og tilbake med egen bil, men dette er i et annet land vi vanligvis, men ikke alltid, sammen­ligner oss med, og der har de ikke noen lov som hindrer 97-åringer i å kjøre rundt i en gammel Volvo. Jeg er kanskje litt engstelig, men hun beroliger meg med at bilen finner hjem selv. 

Hjemme tar farmoren treningen i trappen, men bare opp til annen etasje. Det etnologiske museet av velbrukte møbler, bøker, bilder, tøy og vesker på loftet får stå i fred. Når man har god plass, kan man ta vare på ting. I dag er det også miljøvennlig og ansvarlig. Når jeg går inn der er det likevel ikke miljøperspektivet som slår meg. Rommet er ganske innestengt og støvete selvfølgelig, slik blir det fort på noen tiår. Det lukter fortellinger her. Her er det historien om tingenes iboende kvalitet som snakker fra alle kanter. Møbler for flere generasjoner står langs veggene. Klærne ble laget for å vare i tretti år, og møllkulene likeså. Selskapskjolene og skoene med stiletthæler ser mot meg med litt anklagende blikk, hvorfor vil jeg ikke plukke dem fram og stase meg litt opp? Flere av de tilstedeværende er dess­uten enige, dette er jo flotte ting som bare henger der: ullkåper, trench-coater, bluser med prikker og ruter, slacks med vide ben, plisséskjørt og solhatter. Det eneste som mangler er nylonstrømper, tror jeg, for en komplett og vel­fungerende garderobe. I alle fall om man ikke skal sykle i marka, ha pc i vesken, trenger lommer til telefonen, og har god tid til å stryke og stive mellom de sosiale evenementene.

Nede på kjøkkenet er hun kommet tilbake fra treningen, opplagt og fornøyd over dagens innsats. Dessuten har hun vært innom bakeriet i byen, vært på torget og kjøpt jordbær, og levert gressklipperen på verkstedet før hun dro i butikken. Hun forstår ikke hvorfor folk har det så travelt i kassen. 

– Hva er det de maser sånn for? Jeg forstår ikke at man ikke kan ta seg tid til å betale, si hei til kassa­damen, og putte varene i posen uten å stresse. Folk er så oppjaget. 

Hun har rett, men jeg må dra. Tiden flyr. •