Gjør vi ungene våre til små tyranner?

Nylig skrev Zemir Popovac en kronikk i Tidsskrift for norsk psykologforening, om såkalt validering på avveie. Validering er et faguttrykk blant psykologer som har bredt om seg i en tid der mange foreldre er opptatt av å gjøre alt på riktig måte.

– Jeg har aldri fått så mange reaksjoner på noe jeg har skrevet før, fra foreldre og lærere, sier psykologen. Han sitter på sitt lille kontor i Oslo sentrum. Popovac er en anerkjent spesialist som jobber med barn og unges psykiske helse, og brukes mye til veiledning, undervisning og foredrag i fagmiljøet. 

Han forteller at det også er noen kolleger som har spurt ham om han var «mot validering», men det er han altså ikke: 

–  Validering betyr å gjøre barnets følelser gyldige. At vi anerkjenner dem, ikke underkjenner dem. I utviklingspsykologi er validering utrolig viktig.

Finne seg selv

– Å få grep om sine følelser, er betinget av at ens følelser blir tatt på alvor, særlig av de nærmeste omsorgspersonene. Når andre anerkjenner oss og det vi føler, opplever vi at vi blir til.

Popovac forklarer hva som skjer når barn ikke har lært seg å takle frustrasjon. De kan fremstå som vanskelige å ha med å gjøre:

– Barnet er utrygt på innsiden, men tyranniserende på utsiden. I møtet med egne følelser og frustrasjon blir det hjelpeløst. Men overfor omgivelsene blir barnet allmektig og styrende. Det vil at de andre skal tilpasse seg sine følelser.

På klinikken Favne der Popovac arbeider, er det en økende tilstrømning av foreldre som ikke vet hva de skal gjøre med barnas frustrasjon eller utagering.

Autoritært press

Den autoritære foreldrerollen fra gamle dager underkjente barnets følelser, og la utelukkende press på at barnet skulle tilpasse seg den ytre verden. Andre måtte i mindre grad tilpasse seg barnet. Popovac viser til en sunnere variant – autoritativ foreldrerolle:

– Den anerkjenner følelser, og hjelper samtidig barnet å skille mellom rett og galt, sant og usant eller indre og ytre virkelighet.

Popovac mener den autoritære forelderen er forsvunnet, men at også den autoritative voksne kan ha blitt svekket på veien:

– Satt litt på spissen; har vi psykologer gjort foreldre litt usikre på egen, voksen autoritet? Det må aldri være tvil om hvor ansvaret ligger.

Sinne som erfaring

– En klassisk scene er et barn som får raserianfall i butikken, fordi det vil ha is. Hvordan møter man en slik situasjon?

– Foreldrene kan være redde for å gi etter, for da vil barna finne ut at det lønner seg å være vrang. Det er harmløst å validere barnets frustrasjon, uten å gi barnet is, og la barnet rase. Den trygge voksne vil stoppe det fra å gjøre skade. Stemmen kan være tydelig, men også uten innslag av straff.

– Når både du og barnet er frustrerte – hvordan være den rolige og kloke da?

– Å sette grenser for barnet, betyr ikke nødvendigvis å holde tilbake frustrasjon. Det er også en adekvat speiling, en erfaring for barnet. Det merker på stemmen og ansiktsuttrykket at pappa eller mamma blir litt sint.

Popovac utdyper hvor viktig denne kroppslige erfaringen er for barnet:

– Barnet skjønner det ikke bare gjennom en forståelse, at det ikke er lov å skrike i butikken, men det erfarer i tillegg følelsesmessig hele den voksnes framtoning. Å speile og validere barn, betyr ikke bare at vi skal beholde roen.

Konfrontasjon, så kjærlighet

Når du har kommet deg gjennom en slik scene, så gjenstår noe viktig:

– Den andre delen, er å gi barnet en opplevelse av at kjærligheten ikke er ødelagt: «Jeg er fortsatt glad i deg. Jeg truer ikke med å avvise deg, jeg truer ikke med straff. Kom her, så ordner dette seg.»

Psykologen sier det også er viktig at barnet erfarer at den voksne er til å stole på. For eksempel hvis forelderen har sagt at det skal få is etter å ha spist middag.

– Fellen her er å si at «nå kan du glemme å få den isen, fordi du oppførte deg som en apekatt». Du må gi isen om du har sagt han skal få isen. Det gir barnet erfaringen av at mor og far gjør som de sier, altså: «de tåler min frustrasjon, jeg blir ikke straffet for den og de gir heller ikke etter for den.

Andres feil

– Hva vil skje med en generasjon som ikke kan takle frustrasjon, som voksne?

– Barn som vokser opp med feilslått validering, kan bli voksne med en større forventning om at den ytre verden skal tilpasse seg deres følelser, og en allmektighet knyttet til sine følelser. Er det noe som ikke er bra på jobben, så er det jobben det er noe galt med. Skurrer noe i kjæresteforholdet, så er kjæresten en dust.

Men for å ha gode relasjoner er det nødvendig å utvikle et elastisk blikk på ulike situasjoner:

– Som å tenke: er det noe med måten jeg forstår situasjonen på? Risikoen er å utvikle en personlighet som legger mer press på ytre omgivelser til å endre seg, enn å bli i stand til å tilpasse seg omgivelser.

– Vil det bli vanskelig i arbeidslivet, for eksempel?

– Du får ikke mange venner ved å ha den stilen; å legge skylden på andre. Det vil prege veldig hva slags type relasjoner man utvikler til andre mennesker, og påvirke måten man forholder seg til krav på.

Lærere står til rette

– Vi hører om lærerne som må på rektors kontor, istedenfor barna. Forandrer institusjonene seg av uheldig valideringspraksis?

– Da er det barns følelser som får definisjonsmakt over hva som er rett og galt, uten anledning til å bli realitetsorientert. Læreren har rett til å stille krav, og læreren har en viktig oppgave i å frustrere deg og utsette deg for oppgaver du ikke kan løse, sier Popovac og fortsetter:

– Tidligere måtte barnet tilpasse seg ytre normer. Man kan undre seg på om pendelen har svingt for langt. Og spørre: Hva skal til for at voksne skal falle tilbake til en sunn autoritetsrolle?

Voksnes plikt

I artikkelen understreker Zemir Popovac at det ikke bare er viktig å sette grenser for barna, det er også en moralsk plikt:

– I kraft av å være voksne, så vet vi ofte forskjellen på rett og galt. De voksne har en kompetanse barna ikke har, og må gi barna det de trenger. Noen ganger må du si: Nei, du får ikke is før du har spist middag. Det er faktisk en etisk forpliktelse, fordi det handler om normativ utvikling. Det er viktig at vi ikke abdiserer. •