For mye åpenhet?

Kjell Magne Bondevik trodde han led av stress. 

– Vanlig stress, sånn som vi alle har, sier han fra bordet på Bristol i Oslo.

Han var inne i sitt første år som statsminister, han ledet en sentrumsorientert mindretallsregjering med press fra begge fløyer, det var «Asia-krise» og økonomiske nedgangstider, og han hadde ikke tatt innover seg at regjeringssjef-jobben krevde at han sa «nei» mer enn han likte og var vant til. I tillegg hadde Bondevik nylig mistet tre gode kamerater, alle til hjernekreft, men at dette hadde noe å gjøre med hvordan han følte seg nå, hadde han ingen innsikt i. 

Gjennom sensommeren 1998 tårnet det seg opp for statsministeren. Han sov dårlig og slet med konsentrasjonen. I hodet var det som om fire vegger sto stablet opp og sendte de samme gnagende tankene mellom seg. Han fikk ingen pause, uroen økte. Til slutt fremsto selv de minste oppgaver som uoverkommelige. Helgen før en viktig budsjettkonferanse, sa han til kona Bjørg at nå måtte de reise ut på hytta i Stavern for en rolig helg, for nå var han veldig sliten. Nå var han veldig stresset.

– På hytta ble det bare verre, forteller han.

De dro hjem allerede lørdagen. Den neste natten sov han ingenting. Da dagen lysnet kom han seg ikke ut av sengen, han hadde ingen krefter, og Bondevik ble sikker på én ting: Han måtte gå av som statsminister. Nå var det over. Han taklet ikke dette.

Endret historien

Sånn endte imidlertid ikke historien. Kjell Magne Bondevik fra Kristelig folkeparti ble Norges statsminister i til sammen syv år. I tillegg sto han for et vendepunkt i åpenheten om psykisk helse. For Bondevik tok et valg den dagen som endret historien, som skulle inspirere mange og bryte tabuer.

Han valgte å være åpen.

I pressemeldingen som gikk ut fra statsministerens kontor den siste mandagen i august 1998, sto det at statsministeren var sykemeldt med en depressiv reaksjon. Diagnosen var satt bare timer tidligere.

Aldri før hadde en så profilert person som en sittende statsminister stått fram med en psykisk lidelse. I det hele tatt var få åpne. Psykiske lidelser ble fortsatt forbundet med skam og tabu, selv om enkelte miljøer jobbet hardt for å bryte dem.

Ett eksempel er magasinet du sitter med nå. Da bladet Psykisk helse ble lansert for 30 år siden, fire år før Bondeviks valg om å være åpen, fikk psykisk helse nærmest ikke medieomtale. Det ble forsket lite på, og bevilgningene fra staten var lave. Bladet ble lansert i et forsøk på endring med et uttalt mål om å påvirke generell presse til å skrive mer om psykisk helse. (Les mer i sidesak). Hvert nummer skulle ha minst én sak som var så god at den ble snappet opp av andre medier, samtidig som alle kilder skulle være åpne med navn og bilde. Dette handlet ikke bare om å fjerne skammen du kunne lide av med en psykisk diagnose, det handlet også om å gi deg en stemme. For som Bente Riise, bladets første redaktør sier: Har du ikke en stemme, kan du heller ikke bruke den til å ytre kritikk mot den urett du eventuelt opplever.

– Klarte dere å påvirke andre medier?

– Ja, det gjorde vi, svarer den tidligere redaktøren. – Ofte fikk vi siteringer på både tre og fire saker. Det viktigste vi har fått til er å endre journalistikken på et felt som fullstendig manglet dekning.

Åpenheten hjalp tilfriskning

Likevel var det ingenting som slo inn i offentligheten som Bondeviks åpenhet. Mediedekningen ble massiv. Det kom hyllest, men også kritikk og latterliggjøring. Sånt må man tåle, mente Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland, som selv hadde hatt tøffe tak som statsminister.

Bondevik fikk ikke med seg noen ting, han dro til fjells sammen med psykiateren som hadde kommet til leiligheten på Kolbotn den søndagen, sammen med en av Bondeviks beste venner. I nesten tre uker hadde de intensiv samtaleterapi i fjellheimen, «walk and talk», som Bondevik sier i dag. I tillegg ble han medisinert. Omtrent to uker inn i oppholdet kom en medarbeider opp til hytta med et lass av brev fra både hvermannsen og kjente mennesker. Alle takket de Bondevik: Når statsministeren kunne være åpen om sin psykiske lidelse, kunne også de tørre å være det.

– Jeg har de brevene ennå. De fyller tre, fire ringpermer, forteller Bondevik.

– Blar du i dem fremdeles?

– Ja, jeg gjør det. Jeg ble veldig glad for dem, for når du har en dyp depresjon eller en annen psykisk lidelse, er det å snakke med noen begynnelsen på å bli bra.

Den effekten merket han selv også.

– Det ble veldig viktig at jeg fikk satt ord på hvordan jeg hadde det der ute i leiligheten den søndagen, men også meddele det offentlig. Brevene ble en videre del av terapien. Da skjønte jeg at jeg faktisk hadde vært til hjelp for noen andre, og ingenting er så godt som å vite det.

– Forsto du at det ble et historisk valg? Hva gjorde deg trygg nok til at du turte å være åpen?

Den tidligere statsministeren sitter med armene samlet over bordet. Han lener seg framover.

– I ettertid har jeg nok tenkt at det var mer dristig og modig enn jeg forsto den gang. Jeg var opptatt av to ting selve dagen. Vi måtte si noe om sykemeldingen. Jeg var redd for spekulasjoner, så jeg sa «Vi skriver det som det er». I et lyst øyeblikk i alt det mørke tenkte jeg også at det kanskje kunne bidra til å bryte ned noe av stigmaet rundt psykisk helse, som jo var et veldig stort problem på den tiden, og som fortsatt er det, men det har blitt mindre, tror jeg.

Helseinfluensere en trussel? 

Altfor lite, vil kanskje noen til og med hevder i dag. På de 26 årene som har gått siden Bondevik valgte å være åpen, har den offentlige samtalen om psykisk helse endret seg fundamentalt. Noe har vært villet politikk. Da Bondevik-regjeringen lanserte den første opptrappingsplanen for psykisk helsefeltet i 1998, var økt arbeid for å gjøre psykiske lidelser mindre tabubelagt i offentligheten en del av planen, noe som har fortsatt i hver opptrappingsplan gjennom fokus på økt åpenhet og nedkjemping av stigma. I tillegg kommer arbeidet til interesseorganisasjoner på feltet som har kjørt store kampanjer og sementert åpenhet som noe prisverdig ved å hedre personer som står fram, eller fremmer åpenhet, med priser som Tabuprisen og Åpenhetsprisen.

Det andre er medieutviklingen. I dag er å «snakke ut om den tunge tida» nærmest blitt en klisjé etter rekken av åpenhjertelige kjendisintervjuer, gjerne i forbindelse med en lansering. Vi har hatt ekte terapi på tv med Jeg mot meg fra 2017, Helene har sjekket inn på psykiatrisk sengepost. I blogger, på YouTube, Instagram og nå de siste fire åra, på TikTok, har utallige unge mennesker delt sine psykiske plager og diagnoser, og blitt det vi i dag kaller helseinfluensere. Ifølge Lars Lien, leder av Norsk psykiatrisk forening, en av de største truslene vi har mot folkehelsen.

Uttalelsen kom da NRKs Debatten diskuterte åpenhet om psykisk helse i våres. Videregåendeelever hadde selv valgt tema, mens voksne, som Lien, hevdet en sammenheng mellom psykisk helseinfo spredt i sosiale medier og den store økningen blant unge og spesielt unge jenter, som har rapportert om dårlig psykisk helse de siste ti årene, og det etter hvert store presset på spesialisthelsetjenesten og BUP-ene (barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk). Bekymringen som fremmes er at de sykeste fortrenges i helsekøen av personer med lettere psykiske plager som først har selvdiagnostisert seg etter info på TikTok, i tillegg til å være påvirket av en generell endring i språket. Vi er ikke nedfor og litt triste lenger, vi er deprimerte. Diagnoser er blitt dagligtale. Mange frykter at hverdagsplager tolkes som sykdom, at åpenheten har gått for langt.

Også vi i magasinet har gått inn i problematikken og sett spesielt på veksten av ADHD-diagnoser. Der influenserne selv forteller om støttende nettfellesskap hvor positive sider med diagnosen fremmes i kampen mot stigma, leses det som reklame fra utsiden. Kritikerne frykter at diagnosene blir til et attraktivt svar på alminnelige problemer, som for eksempel dårlig konsentrasjon.

Lett å la seg lure av åpenheten i media

Ole Jacob Madsen, psykolog og professor i kultur- og samfunnspsykologi ved Universitetet i Oslo, mener endringene relativt sett har skjedd på veldig kort tid.

–  Fra å fremstå som noe uønsket og skamfullt bare for tjue år siden, blir nok psykiske diagnoser i dag sett på som noe mer ønsket. Vi har også fått nye bevegelser, brukerorganisasjoner og fellesskap med definisjonsmakt og innflytelse, som er vel og bra, men som kan bidra til promotering av lidelsene, sier Madsen.

Men åpenhet i tradisjonelle og sosiale medier sier nødvendigvis ikke noe om åpenheten mellom mennesker generelt, mener han.

–  Jeg tenker at samhandlingen mellom folk er mye seigere, og ikke endrer seg så fort. En norsk undersøkelse fra 2010-tallet viste at åpenheten om psykisk helse var større på små steder enn for eksempel i Oslo. Dette ble forklart gjennom det sosiale limet på små plasser, at man kjente hverandre, var tryggere og det førte til mer åpenhet. I dag er inntrykket snudd opp ned. Vi tenker på den nye åpenheten som et mer urbant fenomen, med et digitalt selv som man administrerer i ulike plattformer.

Det spesielle er at Madsen ikke har mye annen norsk forskning å vise til. Vi vet egentlig veldig lite om den mellommenneskelige åpenheten. Nå etterlyser han en dypere kartlegging.

– Hva tror du, har vi lettere for å åpne oss for medmenneskene rundt oss i dag?

– Det er kanskje ikke så mye enklere å snakke med en venn om det som er tøft i dag enn det var tidligere. Vi går raskere til den profesjonelle hjelpen, som helseperson på skolen, fastlegen eller at foreldre blir veldig bekymret om ungdommen åpner seg, og for lett tar kontakt med helsevesenet. Det er blitt et mindre rom der, sier Madsen.

Han tror også autentisitetskravet er blitt sterkere. Du må ha mer å slå i bordet med for å bli tatt på alvor.

I debatten om åpenhet på NRK i våres fortalte en av de unge deltagerne at hun nylig var blitt diagnostisert med ADHD. Først etter at hun hadde fått diagnosen, snakket hun om utfordringene sine med venner og familie. Hun hadde ikke ønsket å belaste dem før, fortalte hun.

Jørgen Flor, psykologspesialist og samfunnsdebattant, sier han er bekymret for at å snakke om mental helse blir institusjonalisert og formalisert, noe det ikke er kapasitet til.

– Systemet verken skal eller kan ta imot alle som trenger å snakke med noen. Kan vi ikke i stedet lære folk å snakke med hverandre? Åpenhet er å våge å dele noe sårbart til noen og risikere avvisning. Oppsiden er enorm i private og nære relasjoner når det skjer, men hva er oppsiden i sosiale medier? Liker-klikk og hjerter?

– Tror du at unge rett og slett er blitt dårligere på åpenhet i nære relasjoner? 

– Jeg vet ikke, men jeg er veldig interessert i det, og redd illusjonen om å ha vært åpen til alle forvirrer de til å tro at de er åpne generelt. De bør være selektive med hvem de åpner seg for, alle trenger ikke vite alt.

Kan debatten gi nytt stigma?

Kan samfunnsdebatten om unges psykiske helse også være med på å påvirke utviklingen, og i verste fall skape nye stigmaer? I fjor intervjuet magasinet tre avgangselever i Kongsvinger-distriktet. Alle var engasjert i psykisk helse, de hadde også opplevd å miste en jevnaldrende til selvmord under pandemien. En av jentene mente det var vanskeligere å snakke åpent om tunge tanker i dag, fordi «alle unge er deprimerte.» Noe liknende kommer fram i en forskningsartikkel om unges holdninger til åpenhet om psykisk helse fra 2023. En av informantene forteller: «Det er veldig mange, spesielt gutter som jeg har opplevd, som kan si sånn «ah, alle har jo angst nå, alle jentene går rundt og sier at de er deprimerte» og «det er en trend» og «gud, bare skjerp dere». Man kan ofte få slengt den da. Fordi det er ikke på en blodprøve liksom at man har angst.»

I et sånt klima er det kanskje enklere å gå til helsesykepleier med problemene sine, i stedet for å risikere å bli oppfattet som en klisje uten at problemene blir tatt på alvor.

Hovedforfatteren bak forskningsartikkelen, Natalie Rolandsgard, i dag høyskolelektor på Oslo Nye Høyskole forteller at hun ble overrasket over de kritiske holdningene ungdommene også hadde til åpenhetskulturen. Gjengangeren var at åpenhet var bra; det fungerer som en motvekt til stigma og kan være noe terapeutisk i seg selv, men mange var kritiske til hvordan åpenhet kunne misbrukes av for eksempel influensere til å fremstå mer autentiske enn de egentlig var.

– Hvis ungdommene ikke ser et tydelig formål med åpenheten, spør de fortere: hvorfor åpner du deg, egentlig? De blir kritiske til at det er noe du vil tjene på, som økt oppmerksomhet og sympati, sier Rolandsgard.

Lei av unge som sliter

Da årets Ungdata-tall kom i august, viste de en markant nedgang i selvrapporterte psykiske helseproblemer hos jenter på videregående. De hadde ikke vært lavere på ti år, samme år som Generasjon prestasjon ble et fenomen, og vi ble opptatt av flink pike-syndromet.

– Vi ser en u-sving, sier Ole Jacob Madsen som blant annet skrev bok om generasjon prestasjon. Der fikk mediedekningen mye kritikk for å hausse opp et middelklassefenomen og påvirke selvoppfattelsen til ungdom, og videre den reelle psykisk helse-opplevelsen.

– Kanskje har det meldt seg en mer kritisk holdning, en selvjustis blant ungdom som kan ha noe bra for seg. Men det er dumt om det kommer et tilbakeskritt nå, hvis det er sånn at du ikke kan vedkjenne deg å være deprimert fordi alle er det, sier Madsen.

Han har også merket seg mottagelsen av studentundersøkelsen Shot fra i fjor. Den viste ingen tilbakegang. Én av tre studenter slet i så stor grad at de ville kvalifisere til en psykisk diagnose.

– Den dominerende responsen var da at det måtte være noe galt med spørsmålsstillingen eller selvrapporteringen. Jeg fikk følelsen av at man litt for lett hoppet på kritikken, at man har gått lei av å høre om unges psykiske lidelser nå. Det kan bli en ulv-ulv-situasjon.  Hva om det er nå vi trenger oppmerksomheten som mest, spør Madsen, som selv var en av de første til å være kritiske til slike undersøkelser om selvopplevd psykisk helse.

– Så du deler ikke bekymringen for overrapporteringen lenger?

– Jeg vil heller fremme et mellomperspektiv. Det er viktig at vi ikke mister det store bildet av syne, men at vi tar det på alvor. Det er flere tegn i kulturen på at ungdom har det vanskelig i dag.

De åpenhetskulturen aldri nådde

I alt snakket om åpenhet, finnes det en gruppe som åpenhetskulturen aldri ordentlig har nådd, nemlig personer med de alvorligste lidelsene. Du ser ingen stolt fortelle om schizofrenidiagnosen sin på en avisforside, men kanskje det kommer, håper Carmen Simonsen, førsteamanuensis ved psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Så mange som 90 prosent av personer med alvorlige psykiske lidelser opplever å bli stigmatisert. En typisk fordom er at personer med psykoseopplevelser er farlige og at man ikke kan bli frisk av det, ifølge Simonsen.

– Fordi opplevd stigma er knyttet til dårligere prognose, er det fremdeles veldig viktig at det bekjempes, sier hun. – Internasjonale tall viser at så mange som 75 prosent opplever stigmaet som mer vanskelig enn selve lidelsen.

Etter Simonsens erfaring sliter mange med å vurdere om, og i så fall til hvem, når og hvordan, de skal være åpen. Det blir til et gnagende spørsmål i hver nye situasjon og relasjon.

– Det er fordeler, men absolutt også ulemper med å være åpen. Man kan få sosial støtte, men også oppleve utestengelse. Konsekvensene vil variere avhengig av situasjon og over tid.

For å prøve å klargjøre og hjelpe har hun nå adaptert et amerikansk kurs om stigma og åpenhet til norsk kontekst. Der er hovedmålet å lære å ta overveide valg. Fra USA viser resultatene blant annet lavere stress og bedre livskvalitet.

– En viktig side ved kurset er at det ledes av personer med egenerfaring. Deltagerne får ikke bare samtaler med andre som står i det samme som dem, man får også en rollemodell, sier Simonsen.

– Åpenhet er ikke alltid riktig for den enkelte, men det er nødvendig i kampen mot stigma, da er man med på å knuse myter.

Bondevik skulle løse det selv

På Bristol i Oslo er én myteknuser i ferd med å avslutte smørbrødet sitt med skagenrøre. Det var ikke bare valget om å stå åpent fram med depresjonen som ble vesentlig i 1998, tror Kjell Magne Bondevik. Like viktig var det at folk så at han kom tilbake på jobb.

– En depresjon forhindret meg ikke fra å fortsette som statsminister. Da bør alle få sjansen til å komme tilbake, sier Bondevik.

Ned fra fjellheimen bar han nye innsikter og et sterkt engasjement for rask psykisk helsehjelp. Psykiateren han hadde vært sammen med, mente at det som hadde vært mest utløsende for statsministeren var en ubearbeidet sorg etter tapet av kameratene.

–  Jeg fikk innsikt i at jeg har en spesiell sårbarhet for tapserfaringer. Det har vært med meg hele livet, men jeg håndterer det bedre nå, forteller Bondevik. Nylig mistet han søsteren han har vært veldig nær. De bodde rett ved hverandre på Kolbotn.

– Det gikk sterkt innpå meg, hun var den gode storesøsteren som alltid har gitt meg støtte, men nå har jeg lært så mye om å takle tapssituasjoner at det gikk bra, selv om det var veldig tøft.

Depressive perioder har kommet også etter 1998. Aldri så dype og alvorlige som da, men Bondevik har til tider brukt legemidler og gått lenge i samtaleterapi. Han har også skjønt at han har hatt slike perioder tidligere, uten at han forsto hva som skjedde da det sto på. Han husker bare at han gikk rundt i Oslos gater sent på kveldstid og røyket sigar etter Stortinget og følte seg urolig og frakoblet fra alt. Ingen fikk vite hvordan han hadde det.  Det tror Bondevik er typisk for gutta.

– Jenter har i alle år vært flinkere til å samtale med hverandre om hvordan de har det. Vi gutta er litt misforstått stolte. Vi skal liksom løse problemene våre selv. Sånn er det for mange fortsatt.

– Følte du også på at du skulle løse problemene selv?

– Ja, jeg gjorde det, altså. Bondevik humrer litt nå.

– Jeg gjorde det. Det var den stoltheten. Men til slutt kom jeg så langt ned at jeg ikke hadde noe annet valg enn å åpne meg, og det ble redningen. •