AKTUELT
Selvskading, spiseforstyrrelse, angst, sosial isolering, selvmordstanker og redusert tillit til andre. Det er negative konsekvenser noen av deltagerne i NRKserien «Jeg mot meg» forteller om i etterkant, i forskningsartikkelen Someone should have looked after us publisert i tidsskriftet Media, Culture & Society.
Elleve av totalt 16 deltagere er intervjuet. De fleste er positive til deltagelsen, som de opplevde var til hjelp, men for et mindretall ble opplevelsen negativ med anger, økt stress og tilbakevending av lidelsene. Disse deltagerne satt med følelsen av manglende kontroll over egen historie, fremmedgjørende presentasjon av seg selv og skyldfølelse over å utlevere tredjepersoner, som nære pårørende.
– Dette er alvorlige konsekvenser for dem det gjaldt, og sier noe om hvor betydningsfullt det er å være med i et slikt konsept, sier Kjersti Blehr Lånkan, doktorgrads-stipendiat ved Oslomet – storbyuniversitetet.
Hun har forfattet forskningsartikkelen sammen med Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning.
– Kjenner NRK og produksjonsselskapet Anti til disse konsekvensene?
– Det var turbulens i etterarbeidet som de var klar over, men mitt inntrykk er at de ikke kjenner til konsekvensene på denne måten. Jeg har ingen grunn til å tvile på at programskaperne virkelig har ønsket å gjøre godt, men det har likevel ikke vært nok til å sikre alle deltakerne en god opplevelse.
MEDIEFORSKER: Kjersti Blehr Lånkan, doktorgradsstipendiat ved Oslomet – storbyuniversitetet.
Peder Kjøs som motivasjon
Da den første av i alt to sesonger av «Jeg mot meg», ble vist på NRK i 2016 var det nyskapende tv. I to ganger åtte uker fulgte tv-seerne åtte unge mennesker med psykiske utfordringer som gjennomgikk gruppeterapi, i tillegg til klipp fra deltagernes personlige videodagbøker. Gruppeterapien ble ledet av den kjente psykologen Peder Kjøs, og fikk oppmerksomhet og honør for å skape åpenhet og bryte stigma rundt psykisk uhelse, noe som også var programskapernes mål. Blant annet fikk seriens deltagere etter første sesong, sammen med Kjøs, Tabuprisen.
I rekrutteringsarbeidet ble det søkt etter unge mellom 18 og 28 år som kunne «vise hva som ligger under overflaten, bak lukkede dører – helt åpent, helt ærlig». Dyptpløyende utlevering av egen psykisk helse har hele tiden vært et premiss for serien. Motivasjonen for del – tagelsen var for mange å hjelpe andre, forteller Lånkan.
For å bli med, måtte deltagerne være «friske nok» eller være «egnet til å håndtere den påfølgende oppmerksomheten av programmet», ifølge Kjøs og produsenten, som også er intervjuet av forskerne. Personer med betydelig personlighetsforstyrrelse ble utelukket, men ikke personer med selvmordstanker, spisevansker og alkoholmisbruk, selv om det ble vurdert som problematisk. Flere av deltagerne hadde allerede vært åpne i sosiale medier. Psykolog Kjøs var med i utvelgelsen av deltagerne, men kikket ikke på innholdet i videodagbøkene, og deltok ikke i redigeringen. Ifølge Lånkan dro han et skille mellom terapien og media-delen i tv-produksjonen. Flere deltagere fortalte at den kjente psykologen både var motivasjon for å delta, og med på å legitimere produksjonen. Samtidig kommer det fram hvordan inntrykket av ham som en tillitsvekkende og behagelig person, smittet over på inntrykket av resten av produksjonsselskapet. Det var disse som var tettest på deltagerne under innspilling, og som fulgte opp deltagerne, ikke Kjøs.
– Hva kan du si om Kjøs’ rolle?
– Som fagperson og terapeut var Kjøs med på å gi programmet faglig legitimitet. Det skulle være terapi og de fleste deltagere følte de fikk hjelp. Dilemmaene ligger i at dette ikke bare er terapi, men også en tv-produksjon som skal engasjere og også underholde på et vis.
– Går det an å skille mellom terapi og produksjon som Kjøs gjorde?
– Det blir et etisk spørsmål. Hvilken rolle en psykolog bør ta i en slik produksjon er ikke gitt. Men det er tydelig at det var et savn hos noen av deltagerne at heller ikke han kunne stå opp for dem, da turbulensen med programskaperne tok til. De så på ham som lojal med produksjonsselskapet.
- Terapiserie med unge deltagere, i to sesonger, sendt på NRK i 2016 og 2018. Produsert av produk – sjonsselskapet Anti.
- Hver sesong hadde flere hundre søkere. 16 deltagere ble totalt plukket ut.
- Terapeut var psykolog Peder Kjøs
- NRK hadde en prosjektredaktør med ansvar for prosjektet, og overordnet redakaktøransvar
- Forskningsartikkelen er tilgjengelig her: Someone should have looked after us’: the boundary work of mental health disclosure on TV
Følte seg ikke ivaretatt
Deltagernes negative erfaringer knyttet seg spesielt til produksjon av videodagbøkene, og opplevelsen av medvirkning i etterarbeidet. Alle hadde hatt et muntlig inntrykk av stor innflytelse på egen fremstilling. I de kontraktene deltagerne signerte, strakk imidlertid denne rettigheten seg til å se og kommentere råkutt av episodene. Utover dette var avtalen mellom produksjon og deltagere en standard åndsverklov-kontrakt, hvor deltagerne ikke har formelle rettigheter til å endre klipp av dem selv, og hvor selskapet har en ubegrenset gjenbruksrett av materialet.
«Muntlig sa de til oss at vi hadde kontrollen. Etterpå satt vi der og følte at vi ikke kontrollerte noe av det», sier en deltager til forskerne. Denne deltageren hadde positivt utbytte av gruppeterapien, men sier at den manglede kontrollen hen senere opplevde, gjorde ting mye verre. Da klippene ble vist, reagerte en tredjedel av deltagerne som er intervjuet på det de opplevde som en endimensjonal og forenklet versjon av seg selv og pårørende, noe som skapte frustrasjon og uro. Endringer ble gjort, men disse ble ikke oppfattet som nok av flere. Bare én person kontaktet likevel NRK i sin kamp mot produsentene. Hen følte at noe ble bedre, men satt likevel igjen med inntrykket av å være sviktet. En annen opplevde at hen ikke ble hørt, men klarte ikke å kjempe for egen sak. «Noen skulle passet på oss og sørget for at ting var ok», sier en av deltagerne.
I videodagboken var instruksjonen å ha med kameraet over alt, og vise spesielt emosjonelle situasjoner og sammenbrudd. En deltager følte seg presset til å eksponere en tredjeperson, og at produsentene ønsket en annen historie enn den hen var komfortabel med å fortelle. Hele prosessen blir beskrevet som «fæl». Også andre forteller om et press og ønske om å ikke skuffe. Noen løste dette ved å unngå å filme det som ble etterspurt.
– Det er stor variasjon i hvor stor grad deltagerne klarte og hadde behov for å sette grenser for seg selv, sier Lånkan. I artikkelen konkluderer hun og Thorbjørnsrud at produksjonen ikke klarte å balansere mellom støtte og vern på den ene siden, og strategiske produksjonsinteresser på den andre. For de mest sårbare fungerte ikke retningslinjene for å nå igjennom og bli hørt.
Sjekket under veis
Psykolog Peder Kjøs har lest saken ovenfor, og sier det først og fremst er trist å høre om deltagernes opplevelser.
– Vi la ned mye arbeid i at alle deltagerne skulle ha det så allright som mulig, og sjekket underveis hvordan det gikk. Dette viser at vi ikke har fått det godt nok til, sier han.
– Har du som fagperson et særskilt ansvar?
– Jeg har jo det, og vi prøvde hele tiden å snakke om at dette både er terapi og en tv-produksjon, som de selv hadde valgt å søke seg til, og som de var veldig motiverte til å være med på.
Kjøs mener totalbildet hans av serien som god og til hjelp for mange, ikke er forandret, men sier han tar funnene veldig til ettertanke. Et slags «deltakerombud» som er løsrevet den øvrige produksjonen og kun har som rolle å passe på deltagernes interesser, mener Kjøs kunne vært en god idé.
– Terapi er et endringsprosjekt, og handler om å få mer tak i sine egne ting og det er i seg selv vanskelig. Vi visste det var god grunn til å være forsiktig og ha mest mulig klarhet om premissene, men likevel … Man må virkelig passe på. Vi har ingen garanti for hva deltagerne sitter igjen med etterpå.
Vil lære av forskningen
NRKs etikkredaktør, Per Arne Kalbakk, sier at han er glad forskere går inn i programmer som «Jeg mot meg». Statskanalen kan høste god læring til fremtidige produksjoner, og vil ta tak i konkrete forhold rundt denne produksjonen sammen med produksjonsselskapet, som bruken av videodagbok.
– Det er ikke bra at noen sitter igjen med dårlige erfaringer i etterkant, sier Kalbakk.
Etikkredaktøren mener det er vanskelig for ham å uttale seg om forhold i dialogen mellom produksjonsselskapet Anti og deltagerne, men sier på generelt grunnlag at det er viktig at tydelige kontrakter inngås, og at det er en felles forståelse om dem.
– Hvis alle deltagerne satt igjen med et inntrykk av at den muntlige avtalen spriket med kontrakten, kan det tyde det på at dialogen ikke har vært god nok på dette punktet. Det må vi lære av.
– Burde deltagerne hatt større mulighet til å påvirke versjonen av seg selv?
– Presseetikken er klar på at det er redaksjonen som skal avgjøre hvordan innhold redigeres og presenteres. Samtidig er det naturlig at dette skjer i nær dialog med de medvirkende når det handler om personlige historier og sårbare temaer. Alle som var med i «Jeg mot meg» fikk se gjennom programmene før publisering, og det ble gjort flere endringer etter innspill fra de medvirkende.
– Vil du si at NRK har tatt sitt fulle etiske ansvar her? Produksjonen hadde unge og potensielt sårbare deltagere.
– Det er ikke mulig å gi et bastant svar på et slikt spørsmål. Det er et mangesidig ansvar, men vi har jobbet mye med at deltagerne skal ha det bra. Underveis og i ettertid. Det vil alltid være en risiko for at noen opplever det som en belastning i ettertid, når vi snakker om så sårbare temaer, sier Kalbakk.
Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, sier dette i en kommentar:
– I «Jeg mot meg» ble psykiske problemer alminneliggjort på en måte som brøt ned tabuer i samfunnet og ga en dypere forståelse av psykisk strev. Deltakernes modighet ga mange håp om mestring. Dette var bakgrunnen for at deltakerne og Kjøs fikk Tabuprisen i 2016.
– Det er trist at opplevelsene etter serien i sum var negative for enkelte. Åpenhetens pris kan være høy for noen. Ivaretakelse og individuell oppfølging er nødvendig når NRK fronter sensitive temaer basert på individuelle opplevelser hos mennesker som ikke ellers er i medias søkelys. For samfunnet gir åpenheten flest gevinster, men for den enkelte skal livet leves også etter at kameraene er avskrudd. Avveiningen mellom privatliv og samfunnsansvar må vi bli enda bedre på. •
• Spre viktig informasjon til flere som trenger det.
• Øke forståelsen og bekjempe stigmatisering.
• Gi håp og støtte til alle som sliter.
Doner nå via Vipps til 12137 og bli med i arbeidet for bedre psykisk helse for alle! Hjertelig takk for din støtte! Vennlig hilsen redaksjonen i Magasinet Psykisk helse.
