Close Menu

– Kriser, sier filmskaper Itonje Søimer Guttormsen.
– Kriser er helt essensielt det! Vi skal ikke være så redd for kriser. Vi skal være redd om vi ikke har hatt noen kriser. Det er der vi ruster oss og blir forsterka. Der vi utvikler empati og forståelse for egen og andres sårbarhet. En krise kan jo oppleves som helt havsnød når det står på. Og jeg tror man må dit også, jeg. Til tanken om at du drukner – og så «vosj!» – er det som om noen drar vekk et forheng, og du ser et helt nytt landskap.

Hun trasker gjennom Vår Frelsers gravlund i Oslo
og snakker om gylne kornåkere og lillablå himmel­hvelvinger da hun får øye på et bøketre, og utbryter at her må vi slå oss ned, under grenene som trekker mot gresset, i blandingen av lys og skygge. 

Det passer når vi skal snakke med Itonje Søimer
Guttormsen. Hun er lys og skygge, kontraster. Hun
sier hun trenger dem begge. Det store, utadvendte, generøse – som et filmsett. Det lukkede, konsentrerte, innadvendte – som en skriveperiode. 

Akkurat nå, der hun flipper av seg skoene så hun blir barbeint og setter seg ned gresset, er hun flomlys. 

– Jeg kunne aldri skrevet nå for eksempel. Jeg skal i gang med manuset til neste film, men jeg har ikke sjanse på grunn av alt som skjer i lanseringsfasen. Jeg er superoverfladisk. Prater og prater, tar lett til fest, og det har vært sommer … og … og …

 

Bio Itonje Søimer Guttormsen (42)
Arrow
  • Filmskaper
  • Debuterte med spillefilmen Gritt våren 2021, som er blitt vist på en rekke filmfestivaler og mottatt gode kritikker for nyskapende stil og et uvanlig portrett av en kompromissløs kvinnelig kunstner. Hun skriver, regisserer og klipper selv.
  • Bor i Oslo.

Hva er gyldig

Og hun har suksess. Den kunstneriske og eksistensielle krisen som er skildret gjennom uforløste og kompromissløse Gritt i debutspillefilmen med samme navn, er blitt filmskaperens egen kunstneriske forløsning. Filmen har tatt fem år å lage, men kampen for å nå dit har glødet og frustrert så veldig mye lenger.

– Det ligger stor skam i å føle seg uforløst, har du sagt?

– Ja.

Itonje Søimer Guttormsen har løsnet en spenne i håret, det virker å falle flere meter nedover skulderen. – Klart det er skamfult når du har en følelse av hva du kan gjøre og utrette, dette som brenner i deg. Ja, det som nærmest rettferdiggjør din eksistens for deg selv, og så er du så langt unna du kan komme. Mens den ene etter den andre bryter igjennom, står du der og ingen vet hva du har inni deg, og du kan ikke si det heller, «bare vent», for du vet ikke om det vil skje. Det er både skamfullt og veldig smertefullt.

Så skjedde det, likevel, til gode anmeldelser som
trekker fram originalitet i både form og innhold, og folk spør henne hvordan det føles.

– Å, helt overveldende, svarer jeg, men det er jo ikke sant. Etter å endelig få ut proppen og samtidig oppleve at veldig mange fler enn hva jeg hadde forutsett er interessert i Gritt, er bare veldig beroligende. Jeg føler meg tryggere som menneske fordi tankegodset mitt kommer ut. Jeg har møtt en aksept for at det jeg har inni meg er gyldig.

Romme hele mennesket

Akkurat dette, spørsmålet om hva som er gyldig, oppsummer på et vis Itonje Søimer Guttormsen og den posisjonen – eller kampen – filmskaperen har tatt i verden. Hva skal vi verdsette av kunstuttrykk? Hva vil det si å være et fullt og helt menneske?

Det siste spørsmålet har hun hatt med seg hele livet. Landskapet hun beskrev da hun trasket gjennom gravlunden, var del av barndommens landskap, like ved Trondheim. I ulike perioder bodde hun, søsteren og foreldrene, og andre frivillige, i selvberga økolandsbyer, sammen med voksne landsbyboere med autisme og Downs syndrom. Camphill heter bevegelsen og målet er ifølge filmskaperen selv «å leve hele gode liv med de utfordringene – eller spesialegenskapene – man har.» En filosofi som virker å samsvarer med hennes eget
personlige og politiske prosjekt om å romme variasjon og ulikhet – det hele mennesket.

– I dag er det så mange sanselige og mellommenneskelige erfaringer vi knapt snakker om. Det meste måles og veies etter bestemte kategorier – har du ordentlig familie, god økonomi, utdanning, karriere – men hvordan måler vi hvor intense livserfaringer vi har hatt!? Hva om vi hadde hatt en bank med …

Hun leter fram innholdet:

– Ja, jeg har hatt en del ekstase uten dop. Jeg har hatt noen vidunderlige gjennomtrengende kjærlighets­erfaringer hvor jeg har elska alle. Jeg har sett gud i trær og fugler. De tingene måles jo ikke, men det er fantastiske ting som finnes i det menneskelige.

– Som ikke alle har tilgang på?

– Nei, da får de ta dop, da!

Hun slår hendene sammen og ler. «Takk» står det tatovert på innsiden av høyrearmen.

– Nei, men vi mennesker er jo ikke like. Noen er superjorda og rasjonelle, kjempebra for dem, men for oss andre, så er det å bli møtt med at en viss type energi, uro eller sensitivitet er noe å legge lokk på, veldig ødeleggende. Jeg tenker vi skyver vekk en del av livsopplevelsen ved å ikke anerkjenne at det som kan virke hinsidig faktisk kan være «dennesidig».

Kunstnerisk protest

Mens sollyset trekker bak løvverket, forteller film­skaperen om perioder med panikkangst og søvnproblemer. Hun mener det var sjela som ropte.

– «Du snyter masse inni deg!» Jeg hadde sånn halvveis klart å tilpasse meg en slags normal i tjueåra, men da jeg var 27 år ble det umulig å holde tilbake lenger.

Tiltrukket av filmmediets ambisiøse prosjekt om å integrere alt hun elsket, skriving, musikk, kostymer, levende bilder, organisering og regi, til ett kunstuttrykk, gikk hun på den prestisjefulle regilinja på filmskolen på  Lillehammer. Men systemet var ikke tilrettelagt for å gjøre alt selv. Det var andre som skulle skrive manus og gjøre klipp, og for Itonje Søimer Guttormsen føltes det feil.

– Siden rammene var så trange, ble utbryter-uttrykket mitt større også. Jeg flyttet opp på et fjell. Vandret fra Oslo til København. Og jeg skrev og skrev. Jeg fikk masse kunstneriske åpenbaringer, og ganske ville drømmer, og alle disse tingene var veldig sterke og vakre, og utvida forståelsen min kraftig, men jeg hadde ikke noe språk for det jeg opplevde, så det gikk litt langt. Landingen ble hard.

Den videre etableringen som filmskaper ble en runddans av utforskende skapertrang, reisning, sterke menneskemøter, avslag på søknader og en økonomi som ofte handlet om å telle kronene igjen i lommeboka.

Krise og vendepunkt

– Det er mye ved skyggesidene jeg satte pris på, som har gjort meg dypere og har styrket kunstnerskapet mitt, men tilslutt var det ikke noe «blues» igjen, det var bare nød.

Det var krise. Og det er i en slik begynnende krise vi møter hovedkarakteren i filmen Gritt, tilbake i Oslo etter 17 år i utlandet, uten noe reelt å vise til, men med glødende visjoner for teaterkunsten sin. Portrettet er så sammensatt at anmeldere har lurt på hvor sympatien skal ligge, om filmskaperen ironiserer over, eller sympatiserer, med karakteren sin. Etter en samtale med Itonje Søimer Guttormsen lander i hvert fall dette publikummet på at det er en slags kjærlig selvironi vi ser på lerretet: Hvor langt det kan gå i motstrømmen, til krisen bærer en av sted.

– Gritt er ikke meg, det er veldig viktig, men den uroen og desperasjonen hun føler over å ikke få tilfredsstilt uttryksbehovet sitt, er hentet fra eget bryst. På et tidspunkt var jeg så utmattet av alt jeg sto i, at jeg grep det jeg trodde kunne være en redning.

Hun kontaktet DPS.

– Men det jeg nok hadde trengt, noen å snakke med, var uaktuelt. Det var seks måneders ventetid for samtaleterapi. De kunne bare tilby noen skjema for utredning av eventuell diagnose og medisinering, noe jeg opplevde som urovekkende lite helhetlig. Jeg innså at den eneste som kunne redde meg, var meg selv.

Det ble på et vis et vendepunkt. Like etter fikk hun innvilget sin første støttesøknad til et scenekunstprosjekt om Lilit – kvinnen som ifølge jødisk fortellertradisjon var Adams første kone, men fordi hun ikke underkastet seg, ble kastet ut av Paradis.

Foto av Itonje som ligger i et tre

UTTRYKK: – For meg er det helt nødvendig at hele det sanselige mennesket får rom i den kreative prosessen, sier Itonje Søimer Guttormsen.

Kjenn deg selv

Itonje Søimer Guttormsen hadde fått sitt første gyldighetsbevis. Hun begynte å skrive fram karakteren Gritt, fikk støtte til kortfilmen Retrett, og da innspillingen av spillefilmen startet, hadde hun utviklet en sjelden leveregel på et filmsett. Aldri mer enn tre innspillingsdager i uka, aldri mer enn tre innspillingsuker i strekk. Metoden skulle ta vare på henne selv like mye som skuespillerne, hvor stort sett alle, utenom hovedrolleinnehaver Birgitte Larsen, spilte seg selv, i autentiske miljøer.

– For meg er det helt nødvendig at hele det sanselige mennesket får rom i den kreative prosessen mot å finne et originalt uttrykk. Paradoksalt nok har lavbudsjettet åpnet for en friere og mye mer human måte å jobbe på. Det går an å lage film som bryter med de etablerte rammene.

I skrive- og klippeperiodene mellom opptak reiser hun til et arbeidskloster i enten Frankrike eller Danmark. Hun sier hun trenger den fullstendige roen for å komme nært nok prosjektet, kjenne egenarten nærmest i fingertuppene.

– Samtidig blir det en oppladning til de mer kaotiske periodene med opptak og spetakkel. Jeg har ingen forventning om å gjennomføre et prosjekt på kort tid lenger. Det er helt vekk, men nå kjenner jeg rytmene mine. Jeg har turt å bli kjent med dem, selv om de ikke er så
sjarmerende, eller sånn vi forventer at man skal være, og det er ikke egoistisk. Det kommer alle andre til gode at jeg har overskudd, krefter.

En dueflokk flakser opp på gresset på gravlunden. Hun drar jakka tettere om seg.

– Hadde alle fått sjansen til å bli ordentlig kjent med seg selv på godt og vondt, og formet livet deretter, tror jeg vi hadde spart enormt mye psykisk helsevern – og fått et samfunn med mye mer trivsel. •

Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!