Aktuelt
«Mitt navn er Freddy Bergsvenkerud, jeg er nå 36 år og kommer fra Drammen. Har en kjæreste i Mjøndalen og har det stort sett fint.»
Slik tok Freddy Bergsvenkerud kontakt med Psykisk helse, for å fortelle om en vending han aldri hadde trodd ville komme. Vi treffer ham i leiligheten hans, midt i Drammen sentrum.
– På barneskolen og ungdomsskolen ble jeg mobbet, forteller Freddy.
– Mobbingen var både fysisk og psykisk.
Redd hver dag
Den fysiske mobbingen var voldsom, han ble slått og sparket.
– De mente jeg var annerledes, sier han.
For noen år siden fikk Freddy diagnosen Aspergers syndrom. Det er en autismespekterforstyrrelse som gjør det vanskelig å forstå andre mennesker og delta i sosialt samspill.
På vei til og fra skolen ventet en gjeng på ham og fulgte etter ham, forteller Freddy.
– Jeg var redd for livet hver dag. Moren min ville ikke at jeg skulle gå på den skolen, at jeg skulle bytte skole, men det turte jeg ikke. Jeg var redd for hva som ville skje hvis jeg hadde kommet som ny på en skole.
Moren hadde tatt kontakt med skolen og snakket med lærere flere ganger, men det hjalp ikke.
Mobbingen på skoleveien fortsatte helt til fetteren hans, som var større, tok fatt og fikk den verste mobberen til å stoppe og si unnskyld. Men overgrepene på skolen fortsatte.
– Jeg husker en gang jeg ble holdt nede, mens to andre sparket meg. Det var ydmykende. Jeg følte meg helt alene, selv om det egentlig var 80–90 stykker som kunne ha tatt meg i forsvar.
For fem år siden fortalte han om mobbingen i et intervju i Drammens Tidende.
– Da sa flere at om de hadde visst at det var så ille, skulle de ha gjort noe for å stoppe det. Det er litt godt å tenke på nå, at noen har brydd seg likevel.
Vendingen
Men den store vendingen kom på jubileumsfesten for klassen.
– Du var usikker på om du skulle gå, sier Veronica Syverstad, som er kjæreste med Freddy.
– Ja, derfor hadde vi en avtale, sier Freddy – om at du skulle vente i leiligheten min i tilfelle jeg ville dra rett hjem. Jeg gruet meg veldig.
Han fortsetter:
– To av mobberne møtte meg da jeg kom, de sa de håpet jeg ikke bare husket det som var fælt på skolen. Jeg svarte jo, men i dag er det bra med meg. Den ene sa unnskyld med én gang. Jeg gråt av glede og litt sorg da han sa det. Men det var det jeg trengte for å komme videre.
Freddy forteller med et smil.
– Alle ønsket meg velkommen, og alle som kom på festen var inkluderende. En av mobberne hentet mat til meg hele kvelden. Jeg ble der i fem timer. Det var så hyggelig. Det var den beste dagen i livet mitt.
Skuespiller
Veronica og Freddy traff hverandre på Fontenehuset, et sted for personer som vil inn i arbeidslivet eller komme i gang igjen etter psykisk sykdom. Der deltok Freddy i et teaterprosjekt som er lagt på is nå, men som medførte oppsetninger på konferanser og seminarer. Freddy spilte blant annet en Nav-ansatt i møte med en bruker, som publikum i salen kunne komme opp og spille selv for å gjøre situasjonen bedre.
– Det var fint å si at jeg driver med teater, at jeg er skuespiller, når noen spurte hva jeg drev med.
– Før snakket jeg aldri med andre, jeg følte meg
mindreverdig. Fontenehuset forandret livet mitt. Nå snakker jeg som en foss, sier Freddy.
– Du gjør det, sier Veronica.
– Nå føler jeg meg like mye verdt som andre. Festen var kronen på verket. Hvis jeg sto i et hjørne, kom det noen bort og sa «kom igjen’a Freddy!». Jeg hadde aldri trodd det skulle gå så bra. Nå kan jeg legge de 20 årene bak meg.
– Du prater om den hele tiden. Du prater i søvne om den festen, sier Veronica.
– Jeg håper dette kan hjelpe andre. Jeg kan gi mobbingen et ansikt og kanskje det kan bli bedre for andre som blir mobbet, sier han.
Vi går ut på gatetunet utenfor for å ta bilder. En katt løper inn i smuget.
– Det blir nok aldri slutt på mobbing, men de som mobber kan kanskje tenke seg om, og se at de ødelegger liv, sier Freddy Bergsvenkerud. •
