Et system som gjorde meg sykere

Det å skrive dette koster krefter, men det må gjøres! Jeg må snakke om psykisk helse. Psykiske helseproblemer og lidelser er et økende problem for folk og for samfunnet.

Jeg er en mann på 32 år. Som barn ble jeg utsatt for seksuelle overgrep. Da jeg var 18, fortalte jeg om overgrepene og rettsaken var 21. juni 2011, da var jeg 19 år gammel. En måned etter rettsaken dro jeg med mange venner, som AUF-medlem, til Utøya. Der opplevde jeg 22. juli.

Jeg ble langtidssykmeldt, fullførte ikke lærlingtiden og fikk aldri fagbrevet. Nå er det snart gått 13 år siden sommeren 2011. Det har vært 13 år i Nav, retts- og helsesystemet, altså 13 år i velferdssystemene i velferdsstaten Norge. Fem rettsrunder inkluderer overgrep (2011) og terrorangrepet (2012). Pga. terroren 22. juli ble det også tingrett (2014), lagmannsrett (2016) og høyesterett (2017).

I helsesystemet har jeg hatt tolv behandlere i forskjellige institusjoner, seks utredninger hos psykologer, en grundig utredning fra spesialistpsykolog, samt x antall legebesøk. I Nav-systemet har jeg hatt åtte behandlere, fem tiltak, seks praksiser og en utdanning.

Disse 13 årene i velferdssystemene har skapt de samme opplevelsene og følelsene som en overgriper og en terrorist skaper: maktesløshet, mistillit, skam, frykt, angst og traumer. Årene har vært en lang kamp, og kampen har vært mot velferdsstaten Norge. Mot systemer som skal hjelpe, men som i stedet har gjort mer skade på mennesket og gjort en syk person sykere. Jeg kom meg aldri tilbake i arbeidslivet og jeg er nå 100 prosent ufør.

Hva kan være årsaken til at det for eksempel er lange ventetider, saksbehandlingstider, lite og dårlig oppfølging og at generelt psykiske helseproblemer og lidelser øker?

Feil og dårlig prioritering i politikken er mitt svar! Den psykiske helsen er ikke prioritert, og politikere tar ikke ansvar. Velferdsstaten Norge har i dag ikke tilstrekkelig med god, tett og rask oppfølging og hjelp, god kunnskapsdeling, gode arenaer for utprøving og generelt det som trengs for at folk skal kunne komme tilbake til samfunnet.

I statsbudsjettet 2023 gikk 43 milliarder til å bygge vei, med begrunnelsen at Norge må øke trafikksikkerheten. Så lite som 591 millioner av statsbudsjettet gikk til psykisk helse. I 2022 var det 116 som døde i trafikken. Statens vegvesen og politiet beskriver at årsaken til trafikkdød er uoppmerksomhet, fart og atferd. Det er altså ikke bygging av vei som skal til for å redde liv. I det samme året, 2022, var det 610 som tok sitt eget liv. Det er over fem ganger så mange som antall drepte i trafikken, og hvis vi i tillegg nevner dem som prøvde å ta sitt eget liv er det snakk om 6000 flere. Likevel: 43 milliarder på vei og 591 millioner på psykisk helse.

Psykiske problemer og lidelser er så omfattende, sammensatt og kompleks, og det kan påvirkes i alle politiske situasjoner. Innen finans, helse, skole, kultur, samferdsel, næringsliv, i alle departementer, i alle politiske ledd og i alle politiske avgjørelser påvirkes den psykiske helsen.

På vegne av meg selv og millioner av mennesker i Norge vil jeg oppfordre politikere til å føre en politikk som ivaretar psykiske helse og har det som en av sine hovedsaker. Hver politisk avgjørelse bør kunne svare på et viktig spørsmål: Fører denne politikken til å bedre den psykiske helsen? •

Dette er et debattinnlegg. Artikkelen gir uttrykk for skribentens meninger.