Essay: Å finne en tilhørighet

Jeg vet ikke hvilken bokhylle jeg hører hjemme ved. Jeg ser hylle på hylle med bokrygger i alle tykkelser og farger. Spredt rundt i butikken står rastløse kunder i regnvåte klær. Noen vet hva de skal ha, hva de bør lese denne måneden, andre later som de vet hva de ser etter. Min oppmerksomhet fanges av en liten lysegrønn bok som står halvveis ut av bokhyllen. Jeg tar den frem og åpner Marguerite Duras’ «Å skrive»: For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet. Å stenge ute forstyrrelser og inntrykk for å forsvinne inn i sitt eget skaperunivers, sitt eget uttrykk. Det kan være smertefullt, akkurat som kunsten selv.

Jeg leser raskt nedover siden og forundres over hvordan denne Duras kan omtale ensomheten som et verktøy hun kan bruke. En ensomhet som tilfører henne noe, og slett ikke bruker henne opp. Jeg mister jakken på gulvet og leser videre: Man finner ikke ensomheten, man skaper den (…). Jeg var alene i dette huset (…). Huset ble skrivingens hus (…) ensomhet er det man må ha for å gjøre noe. «Marguerite Duras (1914–1994) var kjent for sin hårfine balanse mellom fiksjon og virkelighet i sine romaner. Ofte med en kvinnelig hovedskikkelse og hennes relasjon til mannen, elskeren, moren og datteren. Hennes mest kjente verk «Elskeren» handler om et umulig kjærlighetsforhold og om strevet med å skrive. I dag er Duras mer lest enn noensinne og fremstår som en av etterkrigstidens mest betydningsfulle forfattere», leser jeg i Aftenposten.  

Jeg skjønner at for Duras er ensomhet, og det å stenge seg inne i huset, noe hun trenger for å skrive, for å være kreativ, men hvordan klarer Duras å gå inn og ut av ensomheten – velge den vekk, når det passer henne? Foreløpig har ikke ensomhet, eller tilbaketrekningen gitt meg noen pris eller gjort meg videre intelligent. Duras, som trolig må snike seg rundt gatehjørner og kaste seg inn i drosjer for å unngå fans og journalister, hver gang hun våger seg ut av sin selvvalgte ensomhet. Jeg, på min side, kunne godt tenke meg det, noen fans og et par journalister. I hvert fall i en overgangsperiode. Videre i boken forteller Duras om sine mange menn og elskere gjennom livet parallelt med dypt kjennskap på savn og lengsel etter tilhørighet. Det gir en viktig påminnelse om at tross ytre suksess kan det indre livet være smertefullt og ensomt.

Jeg vandrer videre alene gjennom byen, glaner på mennesker. Betrakter en mor på vei ut fra kjøpesenteret bærende på fem poser, proppfulle med mat og snop til sine tre barn? Idet moren åpner døren til bagasjerommet mens hun tviholder på de fem posene, faller en melkekartong på bakken, og en hvit stripe renner nedover parkeringsplassen. Jeg kjenner på lettheten i min egen bærepose som nesten ikke veier noen ting, med ost, tyggis og dusjsåpe. På vei hjem tar jeg en omvei gjennom parken. Det er ingen hast. Jeg spiser en enkel festmiddag i sofaen. Stekt ris med skinkebiter og mais toppet med grillkrydder. Ingenting er så godt som restemiddager. Og ingen klager over at oppvasken står til neste dag.

Jeg er ikke en del av en velorganisert storfamilie som krever spøk og latter, meningsfylte helger og nybakt speltbrød. Jeg ser en ganske bra film, leser litt i en bok og rydder leiligheten på to rom og et bad. Jeg prater litt med hybelkaninene. Telefonen er satt på lydløs. Jeg setter meg ved vinduet med utsikt til Ulriken og blar opp i en gammel utgave av det litterære magasinet Bokvennen. Jeg stopper opp ved et intervju med den tyske forfatteren Daniel Kehlmann. Litteraturen er for dem som mislykkes. Hele vår kultur er innstilt på vinnere og interessert i dem. Bladene er fulle av vinnere, viktige folk som har gjort viktige ting. Men sannheten om de fleste mennesker er at de i svært liten grad oppnår det de ønsker. De mislykkes. Enkelte dager holder jeg meg helt hjemme. Uforstyrret og fri. Jeg lurer på om det er mulig å forsvinne inn i seg selv, miste evnen til å snakke med andre og til å finne ostehyllen i butikken, eller komme seg på rett trikk. Men jeg tror ikke det. Jeg vil våkne, butikken vil være åpen, og jeg kommer meg på trikken i tide. Jeg vet det – og jeg er fornøyd med det. Noen ganger grubler jeg på om det var ensomheten som valgte meg, eller om det var jeg som valgte den. Neste dag blir jeg liggende under dynen. Sengetøyet er nytt. Jeg skifter ofte. Jeg drømmer om at noen vil banke på døren, komme inn med en kaffekopp og spørre hva vi skal finne på i helgen. Akkurat slik jeg har sett på film eller hos naboen når de har glemt å trekke ned persiennene. Det kommer ingen. Min smale og atletiske kropp ligger ubrukt på det hvite og nyvaskede lakenet. Den gode følelsen av å være i form mister sin glans når det ikke er noen som bekrefter den. Invitasjonen fra en mann om å bli med på en utflukt til havet henger som en byrde over meg. Et nylig bekjentskap som enten kan lede meg inn i varme følelser eller føre meg ut på dypt vann. Jeg vet hva jeg ønsker, men hva søker han? En helg sammen med andre, en helg full av forventninger. Tåler han hele meg? Det er ingen som korrigerer meg.

Jeg ligger henslengt i sofaen med den beste sikten til flatskjermen. Filmer og tv-serier får tiden til å gå. Jeg kaster sofaputene på gulvet og kjenner hvor befriende det er at ingen ber meg holde opp. Når jeg slenger bena på bordet, faller skålen med nøtter ned på gulvet. Nøttene triller utover laminatgulvet, og porselenskålen til tusen kroner jeg fikk i gave, knuses. «Slapp av, du er alene hjemme», sier jeg betryggende til meg selv. Jeg vurderer å le. Boklanseringer og publikumshysteri var kjent kost for Duras, men mesteparten av tiden tilbrakte hun alene hjemme foran skrivebordet. Duras mistet en ektemann under krigen, hun har mistet et barn og hadde generelt en vanskelig oppvekst, likevel har hun klart mesterstykket å lage bøker ut av de kostbare erfaringene. Duras veltet seg i sorg, kjærlighet og sex, skriver Clara Törnvall i nyhetsmagasinet Fokus. Jeg stikker den ene foten ut av sengen og ned på gulvet. Slik begynner jeg en ny dag. •