– En følelse av å stå helt aleine

En skarp vårdag i Skien, knopper brister, lyset er nesten hvitt. Stian Johansen myser i solskinnet mot en dal som nesten er som i boka hans, men ikke helt. Han fikk ikke dreis på novelleskrivingen før en kollega nevnte «skilsmissedalen». At skilte mødre som kom fra store familieboliger i det finere området Venstøp, flyttet over dalen til billige småhus i Limi. Barna vandret fram og tilbake. 

– Det begrepet ble styrende for hele boka. Jeg hadde lyst til å skrive noe om samtiden i Skien, sier Stian Johansen. På brua over jernbanelinja mellom de to geografiske områdene, er det imidlertid ikke akkurat slik man ser for seg bildet av dalen i boka Skilsmissedalen. En ser mest bondegårder og jorder, ikke påfallende små hus eller prangende eneboliger. Det er mulig at hordene av rotløse små barn som trafikkerer dalen mer er en myte.

«Utringningslag»

– Men «fittekassene» hadde også jeg hørt om, sier forfatteren i førtiårene og ser ut som om han synes det er litt ubehagelig å bruke ordet. De nevnte kassene er også med i boka, og skal også ha eksistert som et rekke­husområde der alenemødre med lite penger og mye mannelengsel bosatte seg. «Reine utringnings­laget å gå mellom kassene her», sier en mann på besøk.

– Det sitter litt langt inne for meg å si ordene jeg bruker i boka. Språket ligger et stykke unna mitt eget noen ganger. Men ordene gjenspeiler karakterer, temperament og tempo i det jeg skildrer. Jeg måtte tørre å stå i det språket. En anmelder kalte det skittenrealisme, sier Johansen. 

For Skilsmissedalen er tidvis full av rå skildringer av utroskap, sex og svik. Det er uro som piler gjennom «den utropula kroppen». Menn og kvinner som er utslitte, som kjeder seg og slutter å kommunisere. Unger som lider under de voksnes utilstrekkelighet. Novellene kretser rundt øyeblikkene der forholdene revner, eller nettopp har revnet. En mann er først utro med en kollega, og sammen vil de ut av ekteskapene sine. Han fullfører bruddet, mens hun blir hos ektemannen. Han angrer seg, men da er det for sent. Gamlekona vil ikke ha ham lenger, og får seg ny kjæreste.

– Utroskap er jo utrolig vanlig. Når man har småbarn og hverdagen er grå, preget av rutiner og praktiske ting, er det lite overskudd til hverandre. Det er lettere å bli irritert og lei. Og hvis det dukker opp et eller annet da, som tar deg ut av det … Er det ikke det Sissel Gran sier, at størst av alt er begjæret? sier Stian Johansen. 

Desperasjon

Nå har vi flyttet oss til terrassen bak tujahekken til huset han bor i annenhver uke, det vil si kjærestens hus. Stian Johansen rydder bort en liten rosa lekehest i plast fra terrassetrappen. Ellers bor han i en leilighet når han har datteren på ni år og sønnen på fem. Mens han skrev på Skilsmissedalen ble han selv skilt.

– Jeg tror ikke bruddet hadde noe med boka å gjøre. Men det er klart at det har tilført boka følelser og tanker som er ganske interessante når det står på. Det er lettere å få den desperasjonen i karakterene, når du har kjent på det selv. Det kan hende at boka ble bedre av det. En journalist sa til meg at «neste gang får du skrive noe om å vinne i lotto», sier Johansen med et smil og legger til:

– Jeg har et godt forhold til eksen, og hun kjenner seg ikke igjen i novellene. Jeg tror ikke jeg hadde turt å skrive om min egen skilsmisse, av hensyn til henne. Jeg ville synes det var fryktelig ubehagelig. Ellers har jeg ikke noe spesielt forhold til om en roman er skrevet tett på eget liv eller ikke, som Vigdis Hjorth gjør. For meg er romanen hennes fantastisk, og fiksjon uansett, siden jeg ikke kjenner Vigdis Hjorth. 

Mora di vil flytte

Han bruker likevel setninger og situasjoner han har opplevd selv, eller hørt om.

– «Petter» i novellen snur seg til ungen i bilen og sier: «mora di vil flytte fra oss». Det sa faren min til meg en gang i bilen da jeg var åtte–ni år gammel. Men hun ville ikke det. De har levd sammen i 40 år, og er lykkelige, sier Johansen. – Når du først står i en skilsmisse selv, får du også historier fra andre. Folk åpner seg opp mer, og forteller at de også sliter i parforholdet. Det er småting hele veien, som gjør at fortellingen blir bedre eller sårere. Som at datteren til en bekjent sa: «Hva skal vi gjøre om jeg vil ha to nattaklemmer?», sier forfatteren. En hjerteskjærende setning som hans egen datter sa, er også med i boka:

–  Da jeg sa: «det kommer til å gå bra», sa hun «ikke for meg». Det kunne jeg putte inn i novellen.

– Mennene i novellene virker litt stusseligere enn kvinnene?

– Ja, det vil jeg si, på den måten at de synes synd på seg selv. Som karakteren Thomas, som vil stikke av fra det hele ved å ta toget til utlandet. Men så går det ingen tog ut av landet, og han blir sittende alene på en pub i stedet. De er kanskje litt gammeldagse. En annen ser barna bare annenhver helg. Jeg håper at ingen tror dette er nøkkelfortellinger om meg! Jeg har barna 50 prosent og snakker med eksen hver dag, sier forfatteren, men nevner én scene som er hentet fra egen skilsmisse:

– Den første kvelden da jeg hadde flyttet, hadde jeg omtrent 14 ting i leiligheten, og seks av dem var øl i kjøleskapet … pluss nugatti. Det jeg ikke hadde tenkt på, var at det ikke var noen lamper i leiligheten. Det ble helt mørkt. Jeg satt der aleine i mørket, med nugatti og øl. Jeg klarte å se humoren i situasjonen.

Bør ta slutt?

Forfatteren nøler litt da han blir spurt om det finnes lykkelige skilsmisser:

– Jeg må vel tro på det? At noen forhold bør ta slutt? At hvis man grunnleggende ikke har det bra i et forhold, bør man prøve å få det bedre. Men det finnes også utrolig mange ulykkelige skilsmisser, der man ikke klarer å ha det bra etterpå, og har et anstrengt forhold til eksen.

– Trengs det mer hjelp til skilte enn samfunnet tilbyr?

– Det er obligatorisk megling om barna på familievernkontorer og en del tilbud om gratis samtaler der. Men det er ikke så mange som bryr seg om en skilsmisse, som er en stor livskrise. En får følelsen av å være helt aleine, og desperat. Venner og kolleger opplever det jo ikke slik, for dem er hverdagen den samme.

– Har du lært noe av din egen skilsmisse?

– Jeg prøver å være litt tilstede for andre som opp­lever brudd, sender en melding eller ringer, holde kontakten. Jeg har lært å orke å holde den kontakten. Kanskje jeg er blitt mer oppmerksom og empatisk? Jeg prøver det i alle fall, prøver å tørre å snakke. Det er viktig å øve opp empati, for eksempel lese om ting som ikke nødvendigvis handler om deg selv. I alle skriveprosjekter jeg havner i, er jeg nysgjerrig på et eller annet. Å finne ut mer om det, hvordan det er å stå i ulike livskriser og livssituasjoner, sier Stian Johansen.

Noen mørke skyer legger seg foran sola over terrassen i Skien, men snart er det blendende lyset tilbake. Stian Johansen hilser og veksler noen vennlige ord med bonusdatteren som kommer syklende fra skolen. Han smiler:

– Så håper jeg at jeg er blitt en bedre kjæreste nå enn forrige gang. •