Einar Kringlen (1931–2025)

Mange velfortjente ord er allerede skrevet om ham. Han har satt mange og tydelige spor etter seg innen psykiatri, med sin forskning, sin litteratur og lærebøker, og ikke minst alle verv han påtok seg. Ja, – han kunne være kontroversiell, men han hadde et stort og varmt hjerte som strakk langt. Vi som hadde gleden av å bli nærmere kjent med ham mottok ikke bare kunnskap og menneskelighet, men humor og interesse.

Einar kan godt kalles Rådet for psykisk helses far. Tidlig på åttitallet ble han klar over at det ble bevilget altfor lite penger til psykiatrisk forskning. Noe måtte gjøres. For å få flere med på laget, og med bakgrunn i hans nære kontakter inne psykologien, henvendte han seg leder i Norsk Psykologforening med spørsmål om samarbeid for å stifte «Rådet til inntekt for Psykiatrisk forskning». Forslaget ble godt mottatt, men betingelsen var at det skulle hete «Rådet til inntekt for Psykiatrisk og klinisk psykologisk forskning». Og slik ble det. Ikke like positivt mottatt av alle Einars kolleger.

Imidlertid skulle det vise seg at det var lettere sagt enn gjort å få reist noe kapital av betydning. Det måtte hard lut til for å skaffe skikkelig med økonomi til dette rådet. Dermed kom tanken om å sikte på NRKs TV-aksjon. Einar var utrettelig i sin lobbyvirksomhet mot NRK og fikk etter hvert, sammen med styret i Rådet og profesjonell hjelp, positiv respons i NRK. Da NRK så besluttet å tildele Rådet TV-aksjonen i 1992, ble det stor glede – men ikke bare det. Mange kolleger og andre, hadde sterke innvendinger mot det noe snevre området pengene skulle brukes på. Løsningen ble å skifte navnet til «Rådet for psykisk helse». Noe Einar i sin gjennomførte aksept for tverrfaglighet ikke hadde noe imot. På denne tiden hadde også Rådet vokst med mange medlemsforeninger innenfor helse og forskning. Einar var den selvskrevne leder. Han frontet det meste av faglige anliggender og hadde fått med seg dyktige medspillere og ansatte. Det tok ikke lang tid før de første pengene ble utdelt til ulike prosjekter, allerede i 1993 skjedde det, etter at en tverrfaglig tildelingskomite var etablert.

Einar var aldri en som hvilte på noen laurbær. Etter hvert ble det også mer oppmerksomhet på hvordan psykisk helsevern fungerte i sin helhet. Einar brukte sitt omfattende nettverk til å få satt søkelys på dette. Og med en organisasjon som nå var å regne med, førte det til et forslag om å få myndighetene med på å vedta en «opptrappingsplan for psykisk helse». Stortinget vedtok denne i 1998. Det var også typisk Einar å sørge for at opptrappingsplanen ble gjenstand for en fortløpende forskningsbasert evaluering i perioden 2001–2009.

Som det unike mennesket Einar var, har han ikke bare satt spor etter seg. Han har satt gedigne avtrykk. Vi minner ham med stor respekt og glede. Og vi lyser fred over hans minne. •