Det vanskelige valget

Barn er rare fenomen, små mennesker de fleste foreldre elsker mer enn alt annet, samtidig som de til tider blir helt utslitt av dem. Uten tvil er de en utgiftspost i regnskapet, både privat og for samfunnet, inntil de en dag forhåpentligvis blir produktive skattebetalere og konsumenter. Likevel vil mange av oss veldig gjerne ha dem. Men noen ganger vil vi ikke, av ulike grunner. Opptil 50 prosent av svangerskap er ikke planlagt. 40 prosent av norske kvinner har tatt en eller flere aborter.

De fleste tidligaborter foregår hjemme i dag, framkalt av medikamenter. Vi vet lite om den psykiske helsen til alle disse kvinnene som er overlatt til seg selv, i en sårbar situasjon, ifølge forsker og sykepleier Eva Sommerseth. Hun mener tilbudet om kjemisk hjemmeabort først og fremst tjener samfunnets økonomiske interesser. Omsorgstilbudet til kvinnene er en salderingspost. Kvinnehelse er ofte det. Abort er et tema som kanskje best tydeliggjør slagordet om at «det private er politisk».

Siden selvbestemt abort ble besluttet i 1978 har debatten blusset opp med jevne mellomrom. Tematikken er omsluttet av et glødende engasjement, samtidig som det fortsatt hviler et stort tabu over den, når det kommer til selve inngrepet og det eksistensielle valget, liv eller død. Ettersom fosterdiagnostikken hele tiden utvikles, dukker det opp nye dilemmaer, mulighet for nye valg. Tendensen har gått mot hardere fronter i debatten de senere årene. Det er noe av grunnen til at boka Hva snakker vi om når vi snakker om abort? nylig er kommet ut. Forfatterne Kjersti Sandvik og Grethe Fatima Syed etterlyser et mer nyansert perspektiv på abortspørsmålet. De er kritiske til at polariseringen er økt, og mener det mangler både kunnskap og åpenhet. Tabuet er der fortsatt. Språkbruken bidrar til steilere fronter.

For det går jo an å tenke ulike tanker i spennet mellom en tidligere KrF-leders «Klarer du å bære fram ett barn, klarer du to» til kjendiskvinner som demonstrerer i røde kapper som om vi i Norge er på vei mot et dypt kvinnefiendtlig samfunn á la tv-serien The Handmaid’s Tale.

Boka bidrar prisverdig til variert opplysning, har grundig gjennomgang av abortsaken i historisk perspektiv, og viser ulike syn. Forfatterne skriver også om den sterke utviklingen innenfor bioteknologi, og hvilke nye dilemmaer den skaper.

Ikke minst gjør kvinners egne fortellinger inntrykk. Sårhet, sorg og skamfølelser rammer mange som har gjennomgått abort, eller blitt uønsket gravide for den saks skyld.

Det finnes ikke mye forskning om kvinners psykiske helse etter abort, men noe er det. Depresjon og angst er vanlig i etterkant. Vanlig er også blandede følelser – både lettelse og sorg. Forskning på abort og selvmord viste ingen økt risiko blant kvinner som hadde tatt abort. Men mange føler seg alene med valget.

Ett spørsmål synes å ligge under hele bokprosjektet: Hvor sikre kan vi være på at fostre aldri blir sortert bort av årsaker som ikke er etisk begrunnede nok? Det antydes at det blir tatt for lett på etikken og at samfunnet ikke tar nok hensyn til at fosteret mangler stemme i debatten. I 2011 kom det fram at det var blitt abortert over ti friske fostre ved Rikshospitalet i lovens grenseland for levedyktighet, altså etter 22. svangerskapsuke.

Abort blir mer problematisk når graviditetens tidspunkt nærmer seg grensen for hvilke liv man redder et annet sted på sykehuset. En seinabort fram til uke 22 foregår som en igangsatt fødsel. Fosteret blir «lagt til side» i et teppe for å dø «en naturlig død». Det har vært tilfeller der fosteret har levd i mellom 45 og 90 minutter etter at de var født. Slike eksempler viser nødvendigheten av å stille spørsmålet igjen og igjen: Hvor vil vi være, fra en etisk synsvinkel?

Sandvik og Syed problematiserer ordene som velges når man omtaler abort.

Ord kan polarisere eller tilsløre. Et eksempel i boka er en kvinne som protesterer mot at hun bidrar til «sorteringssamfunnet», når hun selv nettopp har valgt bort et «annerledes» barn.

På den annen side gir forfatterne paradoksalt nok ordet «sorteringssamfunnet» gyldighet når de bruker eksempelet. «Sorteringssamfunnet» er et ord som fører tankene til kildesortering og søppel, altså at vi skulle tilhøre et samfunn som kvitter oss med fostre og avvik vi ikke vil ha, som om de var søppel. Dét er kanskje ikke helt riktig? Norge er fortsatt et land som i stor grad tar vare på mennesker som krever litt ekstra fra samfunnet. Man kan ha i minnet at å velge bort et liv ikke bare handler om hva familier og helsevesen makter å gi god omsorg til, men også om hvor stor lidelse og smerte som venter barn født med visse typer sterk funksjonshemming.

Omtalen av mannens rolle i abortspørsmål er noe av det mest interessante ved boka. Noen menn føler seg tilsidesatt fordi kvinner tar valg om abort uten å ta hensyn til deres ønsker. Men er dette det største problemet når det gjelder mannens rolle?

«Da tar vi bare abort», sier en mann, som om det var en tur i parken, når kjæresten tar opp spørsmålet om hva som skjer hvis de blir gravide uten å ha planlagt det. Andre kvinner føler seg tvunget til abort av en mann som nekter å ta ansvar for noe han har vært med på å lage. En kvinne forteller en rystende historie om først å ha blitt presset inn i et forhold til en gift foreleser ved studiestedet hennes, for deretter å bli presset og truet til å ta abort da hun blir gravid.

Hvorfor er menns rett til å fraskrive seg ansvar så lett å akseptere? Er det prisen kvinner må betale for ha retten til det endelige valget?

I målsettingen med å redusere antall aborter er det rart at ingen ser nærmere på mannens rolle i et mulig foreldreskap. Dersom flere kvinner opplevde mer støtte fra mannen de er blitt gravide med, også i situasjoner der det «ikke passer», ville flere aborter vært unngått? For selv om kvinnen til syvende og sist må ta valget, er det en stor ensomhet i et slikt valg, i et samfunn der den rådende ideen om å stifte familie handler om at alt skal være på stell. Studier, bolig, fast jobb og høy lønn før vi kan sette kronen på verket: et barn. Hva om omstendighetene handlet mer om støtte, for­ståelse, omsorg? •