Det normale er traumer. Like bra å innse det 

Herregud, er alt traumer nå? skrev en psykolog for to år siden i en ytring. Psykologen var selv tilbakeholden med begrepene traumeinformert, traumebevisst og traumesensitiv. Med dette synet er traumer bare én eller flere av mange faktorer som påvirker utviklingen vår, og de kan ikke forstås uten å se på et større bilde.

Det kan virke som om motstanden mot ensrettingen er forgjeves. Forståelsen av at traumer ligger til grunn for dårlig psykisk helse blir mer og mer fremtredende. Vi har fått traumeinformert by, traumeinformert undervisning og flere bøker om traumers betydning kommer stadig ut.

Giftig kultur

En psykiater som har tatt traumeperspektivet helt ut er den ungarsk-kanadiske Gabor Maté. For ikke lenge siden kom hans nyeste bok på norsk, Myten om det normale, skrevet sammen med sønnen Daniel Maté. Undertittelen her er Traumer, sykdom og heling i en giftig kultur.

Maté har arbeidet i årevis med rusavhengige og utgitt flere bøker om traumeterapi. Denne siste utgivelsen handler om traumer i et samfunnsperspektiv. Vi må se sykdom som en forventet og derfor normal konsekvens av unormale og unaturlige forhold, skriver han. Maté skiller ikke mellom kropp og sinn, og han ser psykisk lidelse som en konstruksjon, først og fremst utviklet for å forstå et fenomen og forklare det vi ser.

Og det vi ser er altså reaksjoner på en rekke dårlige trekk ved vår kultur, som materialismen, hurtigmatindustrien, underholdningsindustrien, sosiale medier og medikaliseringen av naturlige livshendelser, for å nevne noe. I dette perspektivet er ikke traumer noe unormalt og avvikende, det er selve normalen. Det normale, slik leger gjerne bruker begrepet, med fravær av sykdom og ulike reaksjoner på alle belastninger man utsettes for, er altså en myte. Bevisstgjøringen i denne modellen handler om å innse dette. Gabor Matés svar på problemene hele samfunnet står i er da bio-psyko-sosial medisin. Han ivrer for et traumebevisst samfunn og ikke minst et medisinsk system. Mangelen på traumebevissthet i legeutdanningen fører til at leger heller ikke kjenner igjen sporene etter vonde livserfaringer hos andre, skriver han.

Til søvngjengere

Sist ut på traume-listen er den amerikanske psykologen Meg Arroll med boken Små traumer, med undertittelen: Når ingenting føles helt bra, og du ikke vet hva som er galt. Den er skrevet som en selvhjelpsbok og henvender seg til alle som føler at de går søvngjengeraktig gjennom livet, ifølge forfatteren. «Ta en pause, pust, og la meg forsikre deg om at det er ikke deg det er noe galt med, det er hva som har hendt deg i årevis.»

Bevisstgjøring

Man kan mene mye om selvhjelpslitteratur-industrien. Men hvis man legger det til side, og bare ser på denne boken, kan den kanskje fungere ganske bra. Oppskriften er: bevisstgjøring – aksept – handling. Det er kanskje det første som er det avgjørende her, å bli bevisst alle de små hendelsene i livet som har skadet en: Den utestengingen, den tiden på ungdomsskolen man var helt alene, den avvisningen fra den daten, den legen som ikke trodde på deg, de mange gangene du opplevde deg som verdiløs fordi du ikke fikk til det foreldrene dine forventet av deg, eller alle de gangene du satte egne behov til side for andres vel. Dette er blant de små traumene som til slutt blir til stor skade, forklarer Arroll.

Når du har sett på alle de små traumene kan du altså begynne aksepteringen. Det handler blant annet om å se på sammenhengen mellom dårlig fysisk og psykisk helse og belastningene utenfra.

Neste steg, handling, dreier seg om å komme seg gradvis ut av livstrettheten og følelsesløsheten. Da trengs det at man kjenner følelsene igjen, og at man har et språk for dem. Men vi lever i omgivelser hvor de små traumene har lært oss å sette kork på følelsene, skriver Arroll, så mange synes det er vanskelig å uttrykke følelser. Hun foreslår blant annet musikk fordi den musikken som er viktig for oss, utløser intense og mektige følelser. I tillegg foreslår hun en følelsesdagbok, blant flere andre tiltak for å mestre følelsesrikdommen man har.

Samtidig må vi innse at vi kan ikke gå gjennom livet uten traumer. Det er heller ikke meningen at vi skal være lykkelige hele tiden. Små traumer fungerer dessuten som vaksine mot store traumer, som byggesteiner i motstandskraften, sier Arrol – dersom vi håndterer dem, vel og merke.

Mytene omgir oss

Verdt å merke seg i traume-sammenhengen er også Gabor Matés egen historie. Han ble født i 1944 i Ungarn. Besteforeldrene ble drept i Auschwitz. Ett år gammel ble han sendt vekk av moren i noen måneder, for å redde livet hans. Tolv år gammel flyktet han med sin familie fra Ungarn til Canada, hvor han jevnlig er vitne til diskriminering av ulike grupper, særlig urfolk, som et kontinuerlig traume.

Denne stadige rasismen og tilhørende traumer finnes også her, i Norge. Samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali opplever akkumulert hærverk. Uten å gå inn mer på Alis historie, kan vi likevel se at det mange kaller hverdagsrasisme, er nettopp små traumer, men så mange og så ofte at de medfører enorm skade. Og samtidig – et helt annet sted – er en far i Norge anmeldt av sine tre sønner for vold mot barna i oppveksten. Advokaten hans benekter volden, og bruker begrepet «streng, men rettferdig». Dette skjer her og nå.

Gabor Maté etterlyser traumebevissthet over alt, i helsevesenet, skolevesenet og i rettsapparatet. Det starter med at vi blir bevisst på de mytene som begrenser oss og de sammenhengene som definerer oss, skriver han. Det er vår tids oppgave. •